Ytringsfrihet

«Ytringsfriheten er truet!»

Du har kanskje hørt eller lest utsagnet, eller en versjon av den. Eller kanskje har du hørt eller lest at noen blir beskyldt for å true, eller å være imot ytringsfriheten. Men er det virkelig slik at ytringsfriheten er truet? Og i så fall, hvem er det som truer den?

Hva mener vi egentlig med ytringsfrihet?

Skal vi vite om ytringsfriheten er truet, må vi naturligvis først være enige om hva vi snakker om. Et og samme begrep kan nemlig oppfattes forskjellig fra person til person.

Så hvordan vet vi hva som ligger i begrepet ytringsfrihet? En plass å starte kan jo være definisjonen i bokmålsordboka:

«rett til å uttale seg fritt, men ikke injurierende, om forhold av offentlig interesse»

Denne definisjonen gir midlertid mye rom for tolkning. Hva er å uttale seg fritt? Fritt fra hva? Straff, motsigelser, hån? Og hvilke forhold er av offentlig interesse og hvilke er ikke? Definisjonen tar oss ikke nødvendigvis nærmere en klar og ensidig forståelse. To mennesker med forskjellige definisjoner av ytringsfriheten, vil begge kunne finne bekreftelse i hva bokmålsordboka sier. 

Søker man rundt på nett vil du finne mange forskjellige måter å definere ordet på. Det samme skjer om du i stedet søker på det engelske begrepet «freedom of speech». I hovedsak deler begrpene seg i to hovedgrupper. Den første er en juridisk forståelse av begrepet, altså hva man finner i lovverket til forskjellige land. Denne forståelsen handler i all hovedsak om retten til å ytre seg uten straff fra myndighetene. Den andre forståelsen treffer bredere, og handler om straff/konsekvenser fra andre i en form for maktposisjon. Dette kan f.eks. være en arbeidsgiver eller et sosialt medium.

Juridisk ytringsfrihet

I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter finner vi ytringsfriheten beskrevet i artikkel 19:

«Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.»

Norge signerte erklæringen da den ble vedtatt i 1948 og ratifisert den. Derfor finner vi også en sentral linje i starten av § 100 av Norges Grunnlov:

«Ytringsfrihet bør finne sted»

At det bør finne sted, sier likevel lite om hva det faktisk er. Hva den juridisk ytringsfriheten er, beskrives imidlertid rett etter den første setningen:

«Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.»

Den aller første delen beskriver hvilken frihet det er vi snakker om, nemlig at man ikke kan holdes «rettslig ansvarlig». Du skal altså verken få bøter eller havne i fengsel for din ytring.

Videre beskriver den hva som er ytringer ifølge loven. Den inkluderer ikke bare å dele noe med andre, men også å motta noe. Dette har sin naturlige forklaring. For hvor fri ville du egentlig vært til å ytre noe hvis enhver som mottok denne ytringen ville kunne straffeforfølges?

Friheten er imidlertid ikke helt uten grenser. Den åpner for unntak der dette lar seg forsvare. Dette er ikke særegent for norsk lov, men gjerne noe man finner også i andre lands lovverk rundt ytringsfriheten. I USA snakker man gjerne om at du ikke kan rope brann (uten at det brenner) i et fullt teater. Uttrykket stammer fra starten av 1900-tallet, da en dommer slo fast at en slik ytring ikke var beskyttet av ytringsfriheten. Konsekvensene av ytringen kunne være store. I 1911 døde 26 mennesker i panikken som oppsto da noen ropte brann i Canonsburg Opera House, og det finnes flere tilsvarende eksempler.

Begrensningene må la seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Personen som kom med ytringen som endte med å koste 26 liv ble verken begrenset i sin sannhetssøken, sin deltakelse i demokratiet eller sin frie menningsdannelse. Det finnes også eksempler her i Norge på personer som har hevdet ytringsfrhet men likevel blitt straffet av staten for sine ytringer:

Mann dømt for rasistiske ytringer mot TV-profil

Dømt til 21 dagers betinget fengsel og bot for samehets

Mann dømt for hatefulle ytringer mot muslim

Alle disse tre er dømt etter straffeloven § 185, som har tittelen «Hatefulle ytringer». Dette er altså en paragraf som man mener «lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.». Det opprinnelige eksempelet med å rope brann i et teater ville imidlertid fallt inn under straffeloven § 187 som har tittelen «Falsk alarm».

Ytringsfrihet som et bredere begrep.

Den juridiske forståelsen av begrepet ytringsfrihet beskriver altså hvilke konsekvenser en ytring kan ha for individets friheter. . Det er kun myndighetene som kan begrense et individs frihet i form av fengsel, men andre har mulighet til å påvirke individets økonomiske frihet. Det kanskje mest klare eksempelet er en arbeidsgiver.

Arbeidsforhold

Å si opp en ansatt, vil vanligvis påvirke sterkt påvirke dette individets økonomiske situasjon. Så da blir spørsmålet om en arbeidsgiver som sier opp en ansatt for en ytring de har kommet med, truer ytringsfriheten?

At en arbeidstaker blir sagt opp for sine offentlige ytringer er ikke en nye problematikk, selv om det kanskje kan virke slik. I Norge må vi helt tilbake til 1979 for å finne den første dommen der arbeidstakers ytringsfrihet var et tema. To ansatte i Oslo Sporveier ble sagt opp med basis i hva de hadde ytret på et direktesendt tv-program. Det har vært flere eksempler etter denne tid og noen av dem kan du lese om her. I forholdet mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver er den juridiske ytringsfriheten utgangspunktet. Samtidig snakker man om en arbeidstakers lojalitetsplikt. Dette er ikke noe lovfestet, men et grunnleggende kontraktsrettslig prinsipp som innebærer at man som ansatt skal opptre på en måte som fremmer virksomhetens interesser og unngå handlinger som skader arbeidsgiver (kilde). Dermed vil ytringer som i utgangspunktet faller innenfor den juridiske ytringsfriheten, likevel kunne anses som illojalt ovenfor en arbeidsgiver og da gyldig grunnlag for oppsigelse.

Sosiale medier

En aktør som har fått en mye større rolle de siste årene er sosiale medier. De har gjort det mulig for enkeltindivider å nå et langt større publikum enn tidligere. Dette gir imidlertid disse selskapene enorm mulighet til å påvirke den offentlige debatten. Dette kan i utgangspunktet skje enten ved å begrense hva brukerne får lov til å ytre eller ved å styre hvor mange brukere ytringen når frem til. 

Å begrense hva brukerne får lov til å ytre vil gjerne være veldig lett å identifisere, uansett om det gjøres synlig gjennom regler for bruk eller tilsvarene, eller om man skjuler det litt mer ved å f.eks. slette/blokkere alle ytringer som er for en gitt politsk ming. Det man har langt mindre innsyn i, er algoritmene som styrer hvilket innhold den enkelte bruker får i sin «feed». Det hjelper nemlig lite at du får lov til å skrive hva du vil om det kun er et gitt type innhold som når frem til andre. En ytring som dukker opp i feeden til 2 millioner mennesker har naturligvis potensiale til langt større effekt enn en ytring som når frem til bare 2 mennesker. Sosiale medier har dermed stor mulighet til å påvirke nettopp de prinsippene som nevnes i Grunnloven § 100, sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Nettopp derfor er sosiale mediers påvirkning på ytringsfriheten et aktuelt tema for regjeringene i mange land.

Ytringsfrihet eller ytringsmulighet?

En måte å forstå forskjellen på det juridiske begrepet og det bredere begrepet er å se på hvilken frihet man egentlig mister. En person som blir sagt opp, har muligheten til å finne seg en annen inntekt. En person som ikke når ut på sosiale medier kan prøve å nå ut på andre sosiale medier eller i andre medier generelt. En person som idømmes ubetinget fengsel, har ikke de samme muligheten til å beholde sin frihet.

Kanskje kan det derfor være nyttig å skille mellom ytringsfrihet, og ytringsmulighet.

Ytringsfrihet i et moderne samfunn

Da ytringsfrihet først fant veien inn i vårt lovverk var offentlig debatt veldig annerledes fra hva den er i 2026. Muligheten til å komme med en ytring og nå ut til noen som vil høre på deg, er uendelig mye større enn det var for bare 30-40 år siden. 

En forutsetning for en fullt opplyst debatt.

Målet med en debatt er gjerne at deltakerne utveksler informasjon, ideer og meninger, for å opplyse en gitt sak best mulig. Enhver begrensning på hva en deltaker kan eller har mot til å ytre vil dermed kunne være et hinder for en fullt opplyst debatt. Når debatten skal belyse et tema for noen som så skal ta et valg, kan man altså risikere at de velger mot sine egne interesser fordi de velger basert på mangelfull eller feil informasjon. En fullt opplyst debatt forutsetter altså at deltakerne står fritt til å ytre det de vil, slik at saken belyses fra alle sider.