Ytringsfrihet

Det står godt til med ytringsfriheten i Norge

av

Ytringsfriheten i Norge er større nå, enn for bare 5 år siden. Vel, på papiret i alle fall. For det var først i 2015 at blasfemiparagrafen i den gamle straffeloven offisielt ble fjernet. Dermed var det en mindre ting vi kunne straffes for å ytre. Full ytringsfrihet har vi imidlertid ikke. Hatefulle ytringer, oppfordringer til kriminelle handlinger, noen ting er det naturlige årsaker til å forby. Det er når en frihet, går på bekostning av en annen. Så hvorfor dukker det stadig opp debatter der folk føler at ytringsfriheten blir mindre?

Nylig har spesielt to debatter vært aktuelle. Likheten i begge, er at de handler egentlig ikke om ytringsfrihet. Men begrepet tas opp som et slags forsvar i begge sakene. Den første saken er klimarealistenes annonse i blant annet Dagsavisen, Klassekampen og Stavanger Aftenblad. En helsides annonse der de annonsert for sitt syn på klimaendringene. Flere aviser valgte å takke nei til å annonsere.

Dagsavisen har forsvart sitt valg om å trykke annonsen, med å vise til ytringsfriheten. Sjefsredaktør Eirik Hoff Lysholm forsvaret valget med at de, etter noen justeringer i samarbeid med Klimarealistene, lot dem ytre seg i sin avis. Fordi “ytringsfriheten også har en pris”. Dette handler imidlertid ikke om å sikre noen deres ytringsfrihet. Klimarealistene har all mulighet til å ytre sine meninger uten frykt for rettslige konsekvenser. All den tid budskapet er at klimaendringene ikke er reelle. Det Dagsavisen og noen andre valgte å gjøre, var å gi dem en arena for å ytre seg. Som de selv sier, de brukte til og med så mye tid på det at det ikke engang ble en inntekt for dem.

Det er ingenting i veien med å gi noen en arena for å ytre seg. Å forsøke å forsvare dette valget med å hevde at man kjemper for ytringsfriheten, er imidlertid feil. Klimarealistene fikk ikke mer ytringsfrihet av dette, de fikk bare mer rekkevidde med sitt budskap. Dersom Dagsavisen tror at de har kjempet en kamp for ytringsfriheten gjennom å trykke denne annonsen, så kan jeg forsikre om at lovene rundt hva som er greit å ytre eller ikke, neppe ble påvirket av denne heltedåden.

Den andre saken som har vært litt frem i media, er Trondheim Kommunes valg om å avskjedige driftsleder i kommunen, Anneli Virtanen. Sakens utgangspunkt var en bekymring over Virtanens tilknytning til blant annet Alternativ Medier og til organisasjonen Den Nordiske Motstandsbevegelsen (NMR). Bekymringen var knyttet spesielt til at hun hadde ansvaret for vedlikeholdet av 22. juli minnesmerket, samt at det ble sett på som en sikkerhetsrisiko at hun hadde inngående kunnskap om arrangement i Trondheim sentrum.

Igjen har ytringsfriheten blitt brukt som motargument. Hvordan kan noen som ikke har gjort noe ulovlig, bli sparket fra jobben sin for lovlige ytringer? Har vi ikke ytringsfrihet i Norge, praktiserer ikke Trondheim Kommune det? Problemet er bare at det heller ikke denne gangen handler om ytringsfrihet eller ikke. Ingen har hindret Virtanen å ytre sine meninger. Ytringsfriheten forhindrer kun rettslige følger av en ytring, ikke enhver konsekvens. Det er mange yrker som er av en slik art at man er avhengig av offentlighetens tillit for å kunne utføre jobben på en forsvarlig måte. Det er ikke ytringen i seg selv som er problematisk i Virtanens tilfelle, men holdninger hun har og støtter, som ikke kan kombineres med den jobben hun hadde. Hun står fortsatt like fritt til å ytre disse meningene.

Det har altså aldri stått bedre til med ytringsfriheten her i Norge. Det betyr ikke at ytringer er frie for konsekvenser, det vil de aldri være. Det betyr heller ikke at bare fordi noen vil ytre noe kontroversielt, må de tilbys en arena for dette. Dagsavisen sto helt fritt til å takke nei til Klimarealistenes annonse, uten at ytringsfriheten ville vært noe mindre av det. Anneli Virtanen har like mye ytringsfrihet den dag i dag, som da hun fortsatt var ansatt i Trondheim Kommune. Ytringsfriheten, den har det ganske godt, og det kan vi være glade for. Så får vi heller jobbe med ytringsklimaet. Kanskje det er behov for en ny organisasjon – Ytringsklimarealistene …

Kjære ytringsfrihetskommisjonen

av

Dere ble presentert av kulturminister Abid Raja fredag den 14.02, og har allerede møtt en del kritikk på hvordan dere som gruppe er satt sammen. Hvem som er der, og hvem/hva som mangler. Det skulle vel mye til for at ingen skulle være skeptisk til dere, uansett hvem som hadde sittet der. Og det er vel litt av grunnen til at den jobben dere nå skal i gang med, er så utrolig viktig. Så her kommer en liten bønn fra en blogger som ønsker seg mer debatt, og mindre støy.

Jeg har tittet litt på mandatet dere har fått. Det er ikke det tydeligste mandatet, men noen ting er klare. Det første er at dette ikke handler bare om det juridiske begrepet ytringsfrihet. Det handler ikke bare om å vurdere hva som skal være straffbart ved lov og hva som ikke skal være det. Det handler også om å finne tiltak for å sikre at flere kan og vil delta i samfunnsdebatten. Hvordan vi skal få et bedre ytringsklima. Selvfølgelig kunne man i teorien ha brukt lovverk til å straffe hardt enhver som plager en annen som ytrer seg. Her er det imidlertid stor fare for å møte seg selv i døren, ved å prøve å begrense den ytringsfriheten man er satt til å bedre. Flere forbud og mere straff, er neppe veien å gå.

Den juridiske ytringsfriheten

I Grunnloven heter det i § 100 at “ytringsfridom skal det vere”. Tanken er at et demokrati er avhengig av at borgerne har mulighet til å ytre seg uten frykt for straff. En autoritær stat som begrenser kritikk, er altså ikke noe fullverdig demokrati. Likevel finner vi i straffeloven noen begrensninger. Oppfordringer til kriminelle handlinger, samt hatefulle ytringer er de mest kjente. Blasfemiparagrafen er vi heldigvis kvitt.

At det er straffbart å oppfordre til kriminelle handlinger er nok lett å forstå. Det er bare å lage seg et tenkt eksempel. En slags mafiaboss, som aldri selv utfører noen kriminelle handlinger, men gir klare ordrer om å bryte seg inn en plass, og stjele noe fra en annen. Dersom vedkommende skulle kunne bygge seg et slags imperium på slike handlinger og hevde retten til det gjennom ytringsfriheten, ville nok mange føle at det ikke var det ytringsfriheten dreide seg om. Det er i realiteten ikke ytringen i seg selv som er problemet, men heller det ønskede resultatet. Uansett om det er snakk om relativt små ting som et innbrudd, eller alvorlige eksempler som mord.

På samme måte er det lett å forsvare at hatefulle ytringer er ulovlige. De som rammes av disse ytringene opplever å miste en del av sin frihet, friheten til å leve i fred og ro. Ytringene kan ende opp med å begrense andres villighet til å ytre seg, ved at det ligger en trussel om hets og hatefulle meldinger dersom man ytrer seg om gitte tema, eller gitte standpunkt. Så igjen er det ikke den hatefulle ytringene i seg selv som er problemet, men igjen det ønskede resultatet. Å gjøre livet til den man ytrer seg til, mindre fritt.

Det ligger en rød tråden her. Et behov for å beskytte individet.
– Ytringsfriheten, beskytter individets rett til å delta i demokratiet
– Forbudet mot oppfordring til kriminelle handlinger, beskytter individet mot konsekvensen av disse kriminelle handlingene
– Forbudet mot hatefulle ytringer, beskytter individet mot hets, hat og trakassering
Målet er altså å sikre at så mange som mulig både kan, tørr og makter å delta i samfunnsdebatten. Nettopp for å sikre at alle kan delta i det demokratiet som er Norge.

Slik er det også lett å forstå hvorfor blasfemiparagrafen ikke passet inn. Religion var neppe parten som trengte beskyttelse fra enkeltindividet. Her var det en reell begrensning i hva man kunne kritisere, uten at maktforholdet mellom partene tilsa behov for en slik begrensning. Mens den religiøse organisasjonen og religionen i seg selv må tåle kritikk, vil forbudet mot hatefulle ytringer beskyttet enkeltindividet mot hets, hat og trakassering med basis i vedkommendes religion.

Så når dere nå tar fatt på deres arbeid med loven, hold gjerne på denne røde tråden. Vern individet. Vern muligheten hver enkelt burde ha til å delta i demokratiet. Og pass på at det ikke går på bekostning av muligheten til saklig kritikk..

Muligheten til å ytre seg

Den andre halvdelen av dette arbeidet, er å se hvordan man kan bidra til et bedre ytringsklima. Til at mennesker både ønsker, tørr og makter å delta i den offentlige debatten. Uansett hva tema måtte være. Dette blir nok også den vanskeligste delen av mandatet. For hvordan bidrar man til dette utover å lage lovverk og true med straff? Hvordan skal man sørge for at flere tørr å delta i debatten?

Den digitale tidsalder har gitt oss adgang til langt mer informasjon, og lettere adgang til å ytre det vi ønsker. Det er enkelt å sette seg ned, skrive det man tenker og spre det ut gjennom sosiale medier. Uansett om man bare digger Bodø/Glimt eller om man hater bomringen, så finnes det en mulighet for å spre dette budskapet ut til folk. Ulempen er naturligvis at dette også åpner for å spre hat. Det gjør det lettere å mobbe, trakassere, komme med trusler og hva det måtte være av negative ytringer. Og her er det store problemet. Det å uttale seg offentlig kan ha en høy pris. For noen stopper det ytringen fra å finne sted, hos andre er konsekvensene av ytringene til slutt ikke til å holde ut og de velger i ytterste fall å forlate oss alt for tidlig.

Men hvordan skal en ytringsfrihetskommisjon løse denne delen av mandatet? Hvordan skal dere bidra til å “… fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet …”? Hvordan skal dere finne “… tiltak for å sikre borgerne trygge rammer og infrastruktur for utøvelse av ytringsfriheten …”? Finnes det egentlig enkle løsninger på dette, som skal forhindre at det å ytre seg offentlig oppleves som skummelt, eller til og med får konsekvenser? Det nevnes muligheten for anonymitet. Vil ikke en anonym person som leser kommentarene på sine innlegg, potensielt bli like redd for å ytre seg som en som opptrer med fullt navn? Kanskje er det til og med enklere å angripe en anonym profil, enn et ansikt og et navn? Og vanskeligere å spore opp de som bryter loven gjennom ytringer skjult bak en anonymitet?

Å forsøke å gjøre noe med utsagnene som forhindrer andre i å ta del i den offentlige debatten, er nok å behandle symptomet fremfor sykdommen. Skal man greie å gjøre noe med ytringsklimaet vi nå har, er det neppe noen tekniske løsninger eller trusler om straff som vil gi de store endringene vi trenger. Det vil alltids finnes nye kanaler og muligheter for å ytre sitt hat. Det er nok heller hatet i seg selv om må bekjempes. Splittelsen vi ser rundt de store temaene. Splittelsen som gjør at diskusjonen ikke går på tema og et ønske om å finne løsninger, finne middelveier som kan fungere for alle parter. I stedet handler diskusjonen om hvem og hvordan motparten er. Det hagler med personangrep og generaliseringer om motparten. Det er langt lengre mellom saklige innlegg med forslag til løsninger.

Det er nok ingen komité som vil kunne fjerne alt hatet man ser rundt, splittelsen som gir oss-mot-dem på stadig flere tema. Til det må hele måten vi debatterer endre seg. Det krever tiltak som handler om endring av holdninger og kanskje bør det starte med politikerne våre. Kanskje bør det starte med de som har gitt dere oppdraget, uavhengig av hvilken del av politikken de tilhører. Dersom de kunne legge bort sine stråmenn, sine personangrep og andre tankefeil, og heller fokusere på å debattere tema med et reelt ønske om å finne de beste løsninger for oss borgere. Å vise vei, ikke med å slenge dritt om politiske rivaler, men heller konkurrere om å ha de beste ideene selv. Kanskje det da kunne være håp for at andre i den offentlige debatten fulgte etter? Kanskje trenger vi at politikerne legger bort behovet for å trykke motparter ned, og finner frem ønsket om å fortelle hvorfor de har den beste ideen.

Så kjære ytringsfrihetskommisjon. Lykke til med deres arbeid. Jeg håper dere kan benytte denne anledningen til å gjøre en forskjell for den norske samfunnsdebatten. Se naturligvis på alle mulige midler, muligheter og løsninger innenfor deres mandat. Men når dere gjør denne jobben, kan dere ikke ta en titt på hvordan våre politikere påvirker den samme debatten? Og kanskje foreslå som en del av løsningen, at de går foran som et godt eksempel? Vi har kanskje ikke nådd nivået til USA der presidentens eksempler på negative uttalelser om folk er for mange til å nevne. Kanskje kan vi likevel prøve å bevege oss i motsatt retning.

Kanskje kan rett og slett de som ønsker en bedre og mer inklusiv samfunnsdebatt, selv ta det første steget?

Med vennlig hilsen

Hans-Christian Ristad
En som ytrer seg, på Antibabbel.no

Charlie Hedbo og blasfemifabrikken

av

I dag markerer 5 år siden satiremagasinet Charlie Hebdo ble angrepet og 12 mennesker ble drept. Magasinet har ikke vært redd for å bruke ytringsfriheten til det ytterste, deriblant det mange vil kalle blasfemi. Det var nettopp av denne årsak at to menn tok seg inn i deres lokaler, bevæpnet med maskingevær og skjøt ansatte mens de ropte Allah Akbar, Allah er stor.

Blasfemi, en betegnelse på gudsbespottelse, hentet fra det greske ordet for “å snakke stygt om”. I mange land er det fortsatt en del av lovgivningen, selv om det gjerne har blitt en sovende lov i en del land. I Norge ble blasfemilovgivningen først fjernet i 2015. I andre land er imidlertid blasfemi straffbart, inkludert med dødsstraff. De to mennene tok i dette tilfellet saken i egne hender, og drepte 12 mennesker for å snakke stygt om deres gud.

Det er et sitat som tilskrives Voltaire; “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det“. Et sitat som inneholder to viktige elementer. Det ene er det som sitat mest blir brukt til å utheve, ytringsfriheten. Retten til å si det man mener, uten rettslige konsekvenser. Den andre litt mer skulte biten er hintet om en vilje til å høre på hva motparten har å si. Ikke bare å la vedkommende ytre seg, men å faktisk lytte. Å tåle at noen mener noe annet enn du selv mener. Ikke minst, å akseptere at det å mene noe annet, ikke nødvendigvis er galt.

Da de to mennene bestemte seg for å gå inn i Charlie Hedbos lokaler og drepe så mange de kunne, var det nettopp det motsatte som drev dem. At noen kunne kritisere det de trodde på, latterliggjøre det, var ille nok til at de måtte bøte med livet. Blasfemien måtte straffes med dødsdom. Og når franske myndigheter ikke var villig til å ha slike lover og dømme deretter, vel da måtte de ta både loven og straffeutøvelsen i egne hender. 12 mennesker måtte bøte med livet, fordi de turte å bidra til å kritisere en påstått profet.

Uenighet og debatt er selve næringskilden til progresjon. Det kommer neppe særlig mye ny tenkning dersom alle er enige og tilfreds. Saklig uenighet trenger ikke være en krig om hvem som har rett og galt, men kan heller være en mulighet for å finne en tredje og bedre løsning. Til å tenke nytt, fordi man finner felles grunn og jobber seg videre derfra. Det krever imidlertid en vilje til å høre på andre ideer enn sine egne, og prøve å finne noe positivt i dem. Prøve å forstå et annet synspunkt, og være villig til å skifte sitt eget. Å leve sammen i en verden full av ideer, krever at man også kan være villig til å leve med at andre bare enkelt og greit mener noe annet enn deg selv.

7. januar 2015 døde 12 mennesker fordi de var villig til å utfordre det de mente var dårlige ideer. Kritisere dem, latterliggjøre dem. Debatten ble forsøkt kvalt, med en handling av terror. Så må en nesten spørre seg om ikke det at de ble drept fordi de var villig til å kritisere en ide, en ideologi, en religion og visse oppfatninger av hva den betydde, er selve beviset på at de hadde rett …

Truer boikotten av Resett.no Norges ytringsfrihet?

av

Denne påsken har mange valgt å bruke sosiale medier til å gjøre firma oppmerksomme på at deres annonser vises på bloggen Resett.no. Blant disse var Venstres Sveinung Rotevatn, som valgte å legge ut en twittermelding der han varslet Forskerfabrikken og Agva Kraft om at deres annonser er å finne på Resett.no. I etterkant har saken endt opp som tema på Debatten på NRK. Det er flere problematiske sider ved saken, men truer boikotten ytringsfriheten slik enkelte nå hevder?

Hva er ytringsfrihet?

Rent juridisk er ytringsfriheten definert i § 100 av Grunnloven. Den slår fast at det skal være ytringsfrihet i Norge og at ingen skal holdes ansvarlig for å ha mottatt eller kommet med opplysninger, ideer eller budskap. Noen unntak er likevel gjort, f.eks. hatefulle ytringer og oppfordringer til straffbare handlinger.

Store norske leksikon beskriver ytringsfriheten som nødvendig for at mennesker skal kunne leve sammen og at den ligger til grunn for mellommenneskelig kommunikasjon. Vi har en frihet til å formidle våre ideer i ytringer og handlinger, og å motta andres ytringer. Denne friheten til å ytre meninger uten rettslige konsekvenser er et viktig grunnlag for et fritt demokrati der blant annet muligheten for å kritisere statsmakten er essensiell.

Konsekvenser av ytringer

Det at vi er fri til å ytre oss uten rettslige konsekvenser (da altså med nevnte unntak), betyr ikke at vi kan kreve at disse ytringene ikke får andre konsekvenser. Enhver ytring du måtte komme med har potensiale for en konsekvens. Konsekvensen vil avhenge både av budskapet i seg selv, og mottakeren. Ytringsfriheten sikrer deg mot reaksjoner fra myndigheter, ikke fra samfunnet som helhet eller fra enkeltindivider.

Hvilke konsekvenser en ytring kan ha, kan være vanskelig å forutse, og vanskelig å akseptere. Det som er ment som et kompliment kan bli tolket som å ha et ironisk eller bakenforliggende budskap og dermed tolkes negativt. Konsekvensen kan dermed bli at vedkommende som man ønsket å gi et kompliment til, føler seg støtt. Er man supporter av et idrettslag kan det å ytre dette få forskjellig respons basert både på hvor man er, og hvem man er med. Sittende midt i puben der erkerivalens fans holder til, vil potensielt kunne føre til at man blir kastet ut, eller verre. Sittende blant supportere av samme lag vil det kunne møtes med en positiv respons. Og sittende blant mennesker som er helt uten interesse for idretten kan det føre til at man blir sett på som annerledes på en negativ måte, og at man da blir sosialt utestengt.

Konsekvensene av en ytring kan altså være forskjellige basert på både hvor man er, hvem man er med og hvordan man ytrer seg. Noen konsekvenser er forutsigbare, andre kan overraske. Men enhver ytring har en risiko forbundet med seg. Like så er det ingen av disse konsekvensene som endrer på det faktum at man har rett til å ytre det man mener (igjen, med nevnte unntak), uten rettslige konsekvenser.

Boikott av Resett.no

Det Resett.no selv beskriver som en boikott startet med en twittermelding fra Klassekampenspaltist og psykolog, Karl Eldar Evang. Evang gjorde flere firma klar over at deres annonser var å finne på resett.no og at de dermed bidro indirekte til finansiering av nettstedet. Flere har hengt seg på i ettertid og da blant annet Sveinung Rotevatn.

Boikotten har fått klare konsekvenser for Resett.no. Flere aktører har fått sine annonser fjernet fra siden. Flere av disse opplever nå tilsvarende boikott fra resett.no sine lesere. Både i kommentarfeltet på Resett.no og på facebooksidene til flere av disse firmaene oppfordrer leserne til å boikotte de firmaene som har trukket sine annonser. En gjengående påstand er at firmaene ønsker å begrense ytringsfriheten, å angripe den, eller å hindre den helt.

På et innlegg på Jysk Norge sine facebooksider kan man f.eks. lese følgende kommentar:

“Nei, jeg handler IKKE med organisasjoner som lar seg presse politisk. NO MORE. Har hatt et godt kundeforhold til dere hittil, gode produkter, gode priser, hyggelige olk, men å angripe ytringsfrihet, det godtar jeg ikke av noen.”

Angriper ikke ytringsfriheten

Jysk har jo i denne saken på ingen måte angrepet ytringsfriheten. De har tvert imot benyttet seg av sin egen ytringsfrihet. Gjennom å trekke sine annonser fra Resett.no har de valgt å ytre at de ikke ønsker å økonomisk støtte deres virksomhet. Jysk har ikke engang angrepet ytringsmuligheten til Resett.no, eller ytret seg imot deres meninger, ideer og budskap. De har kun valgt å ytre gjennom handling, at de ikke ønsker å økonomisk støtte akkurat denne virksomheten. De har benyttet seg av den samme ytringsfriheten som Resett.no har.

At kunder nå velger å boikotte disse firmaene, er da naturligvis å benytte seg igjen av den samme ytringsfriheten.

Konsekvensen av Resett.no sine ytringer på deres blogg, fører til at firma velger å ikke reklamere der. Det at firma velger å ikke reklamere der, fører til at enkelt kunder velger å ikke handle der. Nettopp ytringsfriheten som alle disse nyter, lar dem ta disse valgene basert på hva de andre ytrer.

Ytringsfriheten trues ikke

Boikotten av Resett.no truer ikke ytringsfriheten. Den er et uttrykk for nettopp det at vi har ytringsfrihet. Meningsmangfold er bra, men det betyr ikke at det å holde en gitt mening ikke kan ha en konsekvens. Firma kan ikke pålegges å støtte visse meninger, det er da ytringsfriheten ville vært truet. På samme måte har potensielle kunder all rett til å velge hvem de vil handle hos basert på de ytringer som de gitte firma måtte komme med. Og meningsmangfoldet er heller ikke truet. Resett.no står fortsatt fritt til å ytre sine meninger fordi om gitte firma ikke ønsker å støtte dem økonomisk. Antibabbel.no har eksempelvis ingen økonomisk støtte og drives helt og fullt på frivillig basis.

Et sitat som ofte tilskrives Voltaire, men egentlig stammer fra Evely Beatrice Hall, kan være nyttig å huske i diskusjonen om hva ytringsfriheten egentlig handler om:

“I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it!”

PS: Bruk gjerne din ytringsfrihet i kommentarfeltet under.

Bør vi forby nynazismen?

av

Tirsdag skrev Ervin Kohn, 2. nestleder for Antirasistisk senter at vi bør forby nynazismen, i et innlegg i Dagbladet. Men er det en god ide å forby en mening eller ideologi? Og er det i strid med ytringsfriheten eller annet lovverk å gjøre det?

Hva beskyttes av ytringsfriheten?

Ytringsfriheten i Norge reguleres i Noregs grunnlov § 100:

Ytringsfridom skal det vere.

Ingen kan haldast rettsleg ansvarleg for å ha motteke eller komme med opplysningar, idear eller bodskapar om det ikkje lèt seg forsvare halde opp imot den grunngjevinga ytringsfridommen har i sanningssøking, demokrati og den frie meiningsdanninga til individet. Det rettslege ansvaret skal vere fastsett i lov.

Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa og kva anna emne som helst. Det kan berre setjast slike klårt definerte grenser for denne retten der særleg tungtvegande omsyn gjer det forsvarleg halde opp imot grunngjevingane for ytringsfridommen.

Førehandssensur og andre førebyggjande åtgjerder kan ikkje nyttast om det ikkje trengst for å verne born og unge mot skadeleg påverknad frå levande bilete. Brevsensur kan ikkje setjast i verk, så nær som i anstaltar.

Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. Det kan i lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og av andre tungtvegande grunnar.

Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte.

Utgangspunktet er altså full ytringsfrihet. Likevel åpnes det for å begrense den noe, der det er særlig tungtveiende hensyn som tvinger det frem. Tidligere har vi hatt en blasfemiparagraf som har beskyttet religion, men denne er nå fjernet. De begrensningene vi har per i dag handler i all hovedsak om oppfordringer til vold og kriminalitet, samt hatefulle ytringer. Sistnevnte reguleres i straffeloven § 185:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn,

c) homofile orientering, eller

d) nedsatte funksjonsevne.


Det kan neppe være noen tvil om at hatefulle ytringer mot jøder da vil falle inn under denne paragrafen. Og det er vel nettopp den type ytringer som naturlig nok forventes fra nynazister.

Hva om ytringer fører til vold?

Vold mot grupperinger har også beskyttelse i straffeloven. Da i § 272 og spesielt bokstav e:

Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og for øvrig om den

a) har skjedd uten foranledning og har karakter av overfall,

b) er begått mot en forsvarsløs person,

c) har karakter av mishandling,

d) er begått av flere i fellesskap,

e) er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne, eller

f) er forøvd ved bruk av kniv eller annet særlig farlig redskap.

Vold som er rettet mot noen fordi de er jøde, vil altså også være beskyttet av dagens lovverk. Det ligger også en mulig skjerpelse i straffen for slik vold når den er motivert av fornærmedes religion. Vold utøvet av nynazister mot jøder vil naturlig falle inn under dette.

Diskriminering gjennom handlinger

Det er ikke utenkelig at nynazister vil være i posisjon der de vil kunne diskriminere gjennom handlinger. Eksempelvis dersom en nynazist driver en forretning og nekter å la jøder handle i sin butikk. Også her har vi god dekning i dagens lovverk, med straffeloven § 186:

Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av personens

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion og livssyn,

c) homofile orientering, eller

d) nedsatte funksjonsevne, såfremt nektelsen ikke skyldes manglende fysisk tilrettelegging.

På samme måte straffes den som av en slik grunn nekter en person adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre.

Igjen er religion nevnt som et eksempel på straffbart forhold.

Hva står igjen å forby?

Med alle disse lovene, hva står da igjen å forby? Både diskriminerende handlinger, hatefulle ytringer og vold utøvet av en nynazist mot en jøde er jo per i dag beskyttet i lov. Da står man vel i realiteten kun igjen med ideologien. Og denne er vel vanskelig å forby?

Ideologien lever i utgangspunktet i enkeltmenneskets tanker, som en slags tro på egen suverenitet. Slike tanker er det vanskelig å forby. Det er neppe ønskelig å forby personer å tenke det de vil, og ikke minst er det vanskelig å bevise hva de tenker. Med en gang disse tankene omsettes i ytring eller handling, har vi lovverk på plass for å håndtere dette. Et forbud vil da i all hovedsak bli symbolsk

Bør vi da forby nynazismen?

Faren med et forbud mot nynazismen spesifikt, er at det kan fremstå som bekreftende ovenfor de som allerede har en slik ideologi. Forbudet kan oppfattes som å bekrefte konspirasjonsteorien om at det i realiteten er jøder som sitter med makten, ikke de demokratiske valgte organer. Det er vanskelig å endre noens tanker med et forbud.

Samtidig vil den ikke ha noen juridisk effekt, all den tid det er vanskelig å bevise hva noen tenker og tror. Lovverk er allerede på plass for å beskytte mot diskriminering, hatefulle ytringer og vold. Dermed er det vanskelig å se at forbudet vil ha annen hensikt enn symbolsk. Dette kan naturligvis være et godt signal ovenfor jøder i Norge, men det signalet kan heller komme på andre måter.

Hat mot grupperinger bunner ofte i en eller annen form for fremmedfrykt. Sjelden, om noen gang, har fremmedfrykt blitt kurert med et forbud. Fremmedfrykt motarbeides mye bedre med å gjøre det fremmede kjent. Den beste kuren for nynazisme er nok ikke et forbud, men heller å bli kjent med norske jøder og se at de ikke lever opp til ideologiens forvridde virkelighetsoppfatning. Den beste måten å frykte en fremmed, er å bli kjent.

Forbud har ikke alltid den effekten vi ønsker. Bare spør utallige foreldre med røykende ungdom i huset …


Ytringsfrihetsforbundet – Er det ytringsfriheten dere kjemper for?

av

Ifølge deres egen omtale på yfo.no, er Ytringsfrihetsforbundet stiftet for å “… gi medlemmene en felles ramme og følelse av tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt “. Dette kan jo høres fint og flott ut i utgangspunktet, men er det egentlig ytringsfrihet det her kjempes for? Er det ikke bare et vern mot kritikk? Ytringsfriheten handler jo ikke om å beskytte dårlige ideer mot bedre ideer, men mot straffeforfølgelse av uønskede ytringer.

Det bør herske liten tvil om at man i Norge sjelden kan forvente straff for det man måtte si eller mene. Straffeloven inneholder riktignok noen tilfeller hvor utsagn kan ende i straff. Her handler det imidlertid mer om å straffe en trussel om vold før den ender i vold, enn å straff tanker, ideer eller meninger. I det store bildet, har vi full ytringsfrihet i Norge, godt rotet i Grunnloven § 100.

Leser man nærmere på hva Ytringsfrihetsforbundet snakker om både på sine hjemmesider og facebooksider, kommer det frem at det man ønsker er ikke bare muligheten for å ytre seg uten formell straff, men også uten uformelle sanksjoner:

” Mennesker tør ikke uttrykke seg av fare for å miste jobb og inntekt, eller forfremmelser og anseelse. “
– yfo.no (Om oss)

” Vi skal være et samlingspunkt og en organisatorisk og identitetsskapende faktor for de mange mennesker som ikke er komfortabel med den sannhetsundertrykkende tendens i media og blant myndigheter. “
– yfo.no (Om oss)

” Stiller man seg kritisk til ikke-vestlig kultur og advarer mot dens inntog i det frie, liberale Vesten, innebærer det en fare for egen anseelse, og muligens levebrød. “
– yfo.no (Nyheter – “Vi lanserer ytringsfrihetsforbundet”)

I stor grad handler det altså ikke om rettslige konsekvenser av å ytre seg, men reaksjonene fra samfunn, media, arbeidsgiver og andre. Dette handler ikke om ytringsfrihet, men frihet fra kritikk. Frihet fra at det å mene noe spesifikt, kan ha betydning for hvordan andre mennesker velger å forholde seg til deg.

Organisasjonen kan naturligvis ikke stå til rette for alle utsagn dets stiftere har hatt opp gjennom tiden. Det er likevel god grunn til å stille spørsmålstegn ved om ikke stifter, styremedlem og president i forbundet, Helge Lurås, møter seg selv i døren med avslutningen av innlegget “Sverige vil forby Islam. Bør vi følge etter?” på resett.no:

“Nazisme er et marginalt fenomen i Norge, islam er det ikke. La oss derfor lese Göranssons avgjørende forsvar for å forby nazisme en gang til og bare bytte ut nazisme med islam. Og så kan vi avvente hvor lang tid det tar før Aftenposten tar inn et innlegg med tittelen Sverige vil forby islam. Bør vi følge etter?

Å forby islamistiske bevegelser er ikke et angrep på ytringsfriheten. Det er å håndheve eksisterende norske lover. Det er trolig det minst radikale vedtaket en stat kan gjøre. Det er ikke å forby politiske meningsmotstandere, men ikke å akseptere at norske verdier krenkes. Å forby islamistiske bevegelser er ikke å akseptere forskjellsbehandling av mennesker. Å forby islamistiske bevegelser er ikke å akseptere vold og trusler i et moderne demokrati. Å forby islam er å ta trusselen de utgjør på alvor. “

Å forby Islam, vil nettopp være et steg imot ytringsfriheten. Dersom noen tror på en religion, men trues med straff dersom de erkjenner det, er deres ytringsfrihet helt klart begrenset. Et slikt forbud vil altså være stikk i strid med ytringsfriheten, og burde da være utenkelig for en organisasjon som har beskyttelse av ytringsfriheten som sitt formål. Utsagnet er heller ikke særlig gammelt. Det er under 6 måneder siden det ble lagt ut på resett.no. Kan man egentlig forvente at forbundet vil stå for verdier så stikk i strid med det dets stifter, styremedlem og president har skrevet ned bare et halvt år tidligere?

Det har tidvis helt klart vært nødvendig å kjempe for mer ytringsfrihet. Selv om paragrafen ikke har blitt brukt i nyere tid, hadde vi lenge en blasfemiparagraf som gjorde at kritikk av religion potensielt kunne straffeforfølges. Norge har, i likhet med mange andre land, kvittet seg med slikt lovverk relativt nylig. Dette er en prosess som helt klart har økt ytringsfriheten i de aktuelle landene noe.

Å omtale ytringsfriheten som å inkludere frihet fra kritikk og konsekvenser, er å misforstå hva som ligger i begrepet. Det kan bli interessant å se hva slags saker organisasjonen vil fronte, og ikke minst støtte. Organisasjonen har selvfølgelig all mulighet til å vise at de faktisk kjemper for ytringsfrihet, selv om de gjør det i et land der ytringsfriheten er stor, og under et formål som fremstår som å ha en annen kamp i sikte.

Å ytre seg i det offentlige rom er ingen enkel sak, det er det liten tvil om. Kommentarfelt hagles ned av hatmeldinger, selv om moderatorer prøver å begrense det i størst mulig grad. En kamp for å sikre at dårlige ideer og dårlige meninger møtes med bedre ideer og meninger fremfor hat og trusler, ønskes veldig velkommen. Dessverre ser det så langt ut til at ytringsfrihetsforbundet ikke handler om dette. Det er lov å håpe at man tar feil.

Evelyn Beatrice Hall sa det så fint i “Friends of Voltaire” helt tilbake i 1906:

” I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it. “

2021 © antibabbel