Twitter – antibabbel

Det er mye som tyder på at vi har gått over fra informasjonsalderen til desinformasjonsalderen. Presidentvalget i USA har vært en oppvisning i effekten av å spre feilaktig informasjon med det håp at det blir oppfattet som fakta. Trump-administrasjonen hevdet valgfusk lenge før valgdagen, og nekter nå å erkjenne tap til Biden som reelt. Mange tilbakeviste påstander lever godt i sosiale medier, også her i Norge. Fra påstander om flere mottatte stemmer enn registrerte velgere, til brenning av stemmesedler. Fakta har lite å stille opp med når mengden med desinformasjon blir stor nok.

Det er ikke vanskelig å se selvmotsigelsen i å kreve at man stopper stemmetellingen en plass, mens man krever alle stemmer telt opp en annen. Da media viste disse to grupperingene med Trump-tilhengere side ved side, med ropene “stop the count” (stopp opptellingen) og “count the vote” (tell stemmene) virker det intet mindre enn absurd. Tar man imidlertid et skritt tilbake og ser gruppene hver for seg er det ikke vanskelig å forstå engasjementet. I Michigan var tilhengerne foret med informasjon om at det som sto igjen var ulovlige stemmesedler som Biden-kampanjen eller demokratene hadde laget for å sikre at valgresultatet i staten snudde. I Arizona var det imidlertid motsatt. Der ventet man at en videre opptelling kunne snu staten til Trumps favør, og tilropene ble dermed for å fortsette å telle.

Tilbakeviste påstander om valgfusk

Både i forkant, under og nå i etterkant av valget, har det vært mange forskjellige påstander om valgfusk. Den minst konkrete har vært at det ville komme mange korrupte stemmesedler i posten, nå som man ventet mange flere slike stemmer. Årsaken skulle være alt fra postansatte som jukset med dato og annet, til døde personer som stemte. Det har ikke vært noen bevis som har tydet på slik fusk, men det har ikke stoppet påstandene på twitter. Et eksempel var en som påsto at han så at hans avdøde venn John Walton hadde stemt i Fort Bend, Texas. Det ble ikke nevnt at det var ikke mindre enn tre John Walton som hadde stemt i Fort Bend. John Walton er nemlig et vanlig navn, og det ble ikke presentert noe bevis som tydet på at det var den avdøde Walton som hadde stemt ved dette valget.

En annen påstand som dukket opp, var en tabell som skulle vise hvordan det var mottatt flere stemmer enn det var registrerte velgere i flere stater. Igjen viste dette seg å være en påstand som var lett å tilbakevise. Tabellen viste eksempelvis at det i Nevada skulle være ca. 1,3 millioner registrerte velgere, mens det var mottatt ca. 1,5 millioner stemmer. En rask sjekk i statens eget register viste imidlertid at det var over 2 millioner registrerte velgere.

På twitter delte presidentens sønn Eric Trump, en video som angivelig viste noen som brant opp 80 stemmer for Donald Trump. Dette ble imidlertid benektet av lokale myndigheter. De påpekte at stemmesedlene i videoen manglet strekkoden som man finner på ekte stemmesedler, og konkluderte da med at dette dreide seg om prøvestemmesedler.

Dette er bare noen av de mange påstandene om fusk, som har blitt tilbakevist, eller har vært fullstendig uten noen form for troverdige bevise. Problemet er at de har blitt spredd rundt i sosiale medier, referert til i alternative medier og til og med gjengitt i noen av de større mediekanalene som Fox News. Det har nådd ut til store deler av folket, og mange har akseptert det som sant.

Ødelegger demokratiet

En forutsetning for at et representativt demokrati skal fungere, er at det er nettopp representativt. At de som blir valgt, velges fordi de representerer de som stemmer på dem. For at det skal skje, trenger de stemmeberettigede å være godt informert om hvem de egentlig stemmer på. Svertekampanjer og politisk skitkasting bidrar naturligvis negativt til dette. Tror man at den ene representanten er en skurk, vil man neppe stemme på denne personen. Påstandene rundt Biden i forkant av valget har ikke latt seg vente på. Bevisene har derimot vært få og lite troverdige. E-poster fra en harddisk som pussig nok dukket opp hos en blind Trump-supporter, på andre siden av landet for der Hunter Biden bodde. E-poster som man pussig nok ikke hører så mye om nå etter stemmene er avgitt, selv om den angivelig skulle avsløre Biden som en stor-skurk rett før stemmene skulle avgis.

Et større problem for USA er imidlertid den tvilen til den demokratiske prosessen, som nå råder. Tilliten til valgprosessen er lav, spesielt hos de som stemte for Donald Trump. Mange er overbevist om at valgjuks har skjedd og at Biden ikke virkelig har vunnet. De nevnte påstandene skal bevise at demokratene har kuppet valget. Dette forsterkes av at Trump selv hevder at hvis man teller de legitime stemmene, så vinner han klart, men teller man de illegale stemmene så prøver demokratene å stjele valget. Og ikke minst av det apparatet som nå er i gang i rettssystemet. Selv om de hittil har tapt på alle kanter, så er det med og forsterker inntrykket av et rigget system.

Den manglende tilliten til den demokratiske prosessen kan også få alvorlige konsekvenser. I Pennsylvania ble to menn arrestert på vei til Convention Center, der stemmene blir telt opp. De kom kjørende fra nabostaten Virginia, med våpen, og hadde som intensjon å “finne ut av hva som foregikk”. Ikke ulikt mannen som stormet inn i en pizzarestaurant med våpen, for å finne ut av “pizzagate”, en konspirasjonsteori om et pedofilinettverk som Hillary Clinton skulle være delaktig i å organisere. Desinformasjonen kan altså føre til reelle konsekvenser når de fores til feil mennesker, i et land med overflod av våpen. Heldigvis ble de arrestert av politiet før noe kunne skje i dette tilfellet.

Det fremstår som litt pussig at demokratene skal ha rigget valget for å sikre Biden seieren, samtidig som de mister representanter i huset, og ikke klarer å oppnå flertall i senatet. Dersom valget virkelig var så lett å rigge som det har blitt påstått, skulle man tro at de ville sikre seg denne makten i tillegg.

Hvor vil desinformasjonen ta oss?

Fenomenet er ikke unikt for USA. Også her i Norge ser man påstandene om valget gjøre sine runder i sosiale medier og på enkelte alternative medier. Og det er langt ifra det eneste tilfellet hvor man ser desinformasjonen få fotfeste. Konspirasjonsteoriene har fått god grobunn i sosiale medier, være det seg vaksine som årsak til autisme, 5G som verktøy for depopulasjon eller andre feilaktige påstander. Ekkokammer skapes og desinformasjonen finner veien ut av disse og ut til allmennheten. Selv om flertallet nok er kritisk til slike teorier, vil det alltid være noen som er åpen for påvirkning. Ekstra farlig blir det når slike påstander lanseres av personer med påvirkningskraft, slik vi f.eks. har sett med Kari Jaquesson.

I 2016 skrev jeg om Informasjonstilgangens pris. Om det ansvaret som ligger hos de som forvalter store mengder informasjon. Twitter har i den siste tiden lagt advarsler på tweet etter tweet fra Trump, fordi de sprer uriktig informasjon. Et godt tiltak i seg selv, men for hans følgere fremstår det bare som et forsøk på å tie sannheten. Når media opprettet Faktisk.no for å forsøke å ha en uavhengig faktasjekker, ble dette oppfattet av mange som et politisk motivert tiltak, ikke et ønske om et mer sannferdig nyhetsbilde. Sannhet har blitt noe kun de som tilhører din gruppering forteller, og fakta har fått seg en ny venn. Alternative fakta.

Informasjonsalderen har tatt oss fra store, tunge leksikon til små, lette tastetrykk. Fakta har aldri vært mer tilgjengelig. Skal vi nå la oss lede inn i desinformasjonsalderen? Skal vi slutte å være kritisk til informasjon, fordi den passer godt med det verdensbildet vi har? Eller skal vi ta jobben med å være kritisk, også til det vi gjerne skulle ønske var sant? Vi står ved et viktig veiskille. Kanskje vil det koste oss et fungerende representativt demokrati…

Denne påsken har mange valgt å bruke sosiale medier til å gjøre firma oppmerksomme på at deres annonser vises på bloggen Resett.no. Blant disse var Venstres Sveinung Rotevatn, som valgte å legge ut en twittermelding der han varslet Forskerfabrikken og Agva Kraft om at deres annonser er å finne på Resett.no. I etterkant har saken endt opp som tema på Debatten på NRK. Det er flere problematiske sider ved saken, men truer boikotten ytringsfriheten slik enkelte nå hevder?

Hva er ytringsfrihet?

Rent juridisk er ytringsfriheten definert i § 100 av Grunnloven. Den slår fast at det skal være ytringsfrihet i Norge og at ingen skal holdes ansvarlig for å ha mottatt eller kommet med opplysninger, ideer eller budskap. Noen unntak er likevel gjort, f.eks. hatefulle ytringer og oppfordringer til straffbare handlinger.

Store norske leksikon beskriver ytringsfriheten som nødvendig for at mennesker skal kunne leve sammen og at den ligger til grunn for mellommenneskelig kommunikasjon. Vi har en frihet til å formidle våre ideer i ytringer og handlinger, og å motta andres ytringer. Denne friheten til å ytre meninger uten rettslige konsekvenser er et viktig grunnlag for et fritt demokrati der blant annet muligheten for å kritisere statsmakten er essensiell.

Konsekvenser av ytringer

Det at vi er fri til å ytre oss uten rettslige konsekvenser (da altså med nevnte unntak), betyr ikke at vi kan kreve at disse ytringene ikke får andre konsekvenser. Enhver ytring du måtte komme med har potensiale for en konsekvens. Konsekvensen vil avhenge både av budskapet i seg selv, og mottakeren. Ytringsfriheten sikrer deg mot reaksjoner fra myndigheter, ikke fra samfunnet som helhet eller fra enkeltindivider.

Hvilke konsekvenser en ytring kan ha, kan være vanskelig å forutse, og vanskelig å akseptere. Det som er ment som et kompliment kan bli tolket som å ha et ironisk eller bakenforliggende budskap og dermed tolkes negativt. Konsekvensen kan dermed bli at vedkommende som man ønsket å gi et kompliment til, føler seg støtt. Er man supporter av et idrettslag kan det å ytre dette få forskjellig respons basert både på hvor man er, og hvem man er med. Sittende midt i puben der erkerivalens fans holder til, vil potensielt kunne føre til at man blir kastet ut, eller verre. Sittende blant supportere av samme lag vil det kunne møtes med en positiv respons. Og sittende blant mennesker som er helt uten interesse for idretten kan det føre til at man blir sett på som annerledes på en negativ måte, og at man da blir sosialt utestengt.

Konsekvensene av en ytring kan altså være forskjellige basert på både hvor man er, hvem man er med og hvordan man ytrer seg. Noen konsekvenser er forutsigbare, andre kan overraske. Men enhver ytring har en risiko forbundet med seg. Like så er det ingen av disse konsekvensene som endrer på det faktum at man har rett til å ytre det man mener (igjen, med nevnte unntak), uten rettslige konsekvenser.

Boikott av Resett.no

Det Resett.no selv beskriver som en boikott startet med en twittermelding fra Klassekampenspaltist og psykolog, Karl Eldar Evang. Evang gjorde flere firma klar over at deres annonser var å finne på resett.no og at de dermed bidro indirekte til finansiering av nettstedet. Flere har hengt seg på i ettertid og da blant annet Sveinung Rotevatn.

Boikotten har fått klare konsekvenser for Resett.no. Flere aktører har fått sine annonser fjernet fra siden. Flere av disse opplever nå tilsvarende boikott fra resett.no sine lesere. Både i kommentarfeltet på Resett.no og på facebooksidene til flere av disse firmaene oppfordrer leserne til å boikotte de firmaene som har trukket sine annonser. En gjengående påstand er at firmaene ønsker å begrense ytringsfriheten, å angripe den, eller å hindre den helt.

På et innlegg på Jysk Norge sine facebooksider kan man f.eks. lese følgende kommentar:

“Nei, jeg handler IKKE med organisasjoner som lar seg presse politisk. NO MORE. Har hatt et godt kundeforhold til dere hittil, gode produkter, gode priser, hyggelige olk, men å angripe ytringsfrihet, det godtar jeg ikke av noen.”

Angriper ikke ytringsfriheten

Jysk har jo i denne saken på ingen måte angrepet ytringsfriheten. De har tvert imot benyttet seg av sin egen ytringsfrihet. Gjennom å trekke sine annonser fra Resett.no har de valgt å ytre at de ikke ønsker å økonomisk støtte deres virksomhet. Jysk har ikke engang angrepet ytringsmuligheten til Resett.no, eller ytret seg imot deres meninger, ideer og budskap. De har kun valgt å ytre gjennom handling, at de ikke ønsker å økonomisk støtte akkurat denne virksomheten. De har benyttet seg av den samme ytringsfriheten som Resett.no har.

At kunder nå velger å boikotte disse firmaene, er da naturligvis å benytte seg igjen av den samme ytringsfriheten.

Konsekvensen av Resett.no sine ytringer på deres blogg, fører til at firma velger å ikke reklamere der. Det at firma velger å ikke reklamere der, fører til at enkelt kunder velger å ikke handle der. Nettopp ytringsfriheten som alle disse nyter, lar dem ta disse valgene basert på hva de andre ytrer.

Ytringsfriheten trues ikke

Boikotten av Resett.no truer ikke ytringsfriheten. Den er et uttrykk for nettopp det at vi har ytringsfrihet. Meningsmangfold er bra, men det betyr ikke at det å holde en gitt mening ikke kan ha en konsekvens. Firma kan ikke pålegges å støtte visse meninger, det er da ytringsfriheten ville vært truet. På samme måte har potensielle kunder all rett til å velge hvem de vil handle hos basert på de ytringer som de gitte firma måtte komme med. Og meningsmangfoldet er heller ikke truet. Resett.no står fortsatt fritt til å ytre sine meninger fordi om gitte firma ikke ønsker å støtte dem økonomisk. Antibabbel.no har eksempelvis ingen økonomisk støtte og drives helt og fullt på frivillig basis.

Et sitat som ofte tilskrives Voltaire, men egentlig stammer fra Evely Beatrice Hall, kan være nyttig å huske i diskusjonen om hva ytringsfriheten egentlig handler om:

“I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it!”

PS: Bruk gjerne din ytringsfrihet i kommentarfeltet under.

Desinformasjonens alder – en trussel for demokratiet