Ytringsfriheten i Norge er større nå, enn for bare 5 år siden. Vel, på papiret i alle fall. For det var først i 2015 at blasfemiparagrafen i den gamle straffeloven offisielt ble fjernet. Dermed var det en mindre ting vi kunne straffes for å ytre. Full ytringsfrihet har vi imidlertid ikke. Hatefulle ytringer, oppfordringer til kriminelle handlinger, noen ting er det naturlige årsaker til å forby. Det er når en frihet, går på bekostning av en annen. Så hvorfor dukker det stadig opp debatter der folk føler at ytringsfriheten blir mindre?
Nylig har spesielt to debatter vært aktuelle. Likheten i begge, er at de handler egentlig ikke om ytringsfrihet. Men begrepet tas opp som et slags forsvar i begge sakene. Den første saken er klimarealistenes annonse i blant annet Dagsavisen, Klassekampen og Stavanger Aftenblad. En helsides annonse der de annonsert for sitt syn på klimaendringene. Flere aviser valgte å takke nei til å annonsere.
Dagsavisen har forsvart sitt valg om å trykke annonsen, med å vise til ytringsfriheten. Sjefsredaktør Eirik Hoff Lysholm forsvaret valget med at de, etter noen justeringer i samarbeid med Klimarealistene, lot dem ytre seg i sin avis. Fordi “ytringsfriheten også har en pris”. Dette handler imidlertid ikke om å sikre noen deres ytringsfrihet. Klimarealistene har all mulighet til å ytre sine meninger uten frykt for rettslige konsekvenser. All den tid budskapet er at klimaendringene ikke er reelle. Det Dagsavisen og noen andre valgte å gjøre, var å gi dem en arena for å ytre seg. Som de selv sier, de brukte til og med så mye tid på det at det ikke engang ble en inntekt for dem.
Det er ingenting i veien med å gi noen en arena for å ytre seg. Å forsøke å forsvare dette valget med å hevde at man kjemper for ytringsfriheten, er imidlertid feil. Klimarealistene fikk ikke mer ytringsfrihet av dette, de fikk bare mer rekkevidde med sitt budskap. Dersom Dagsavisen tror at de har kjempet en kamp for ytringsfriheten gjennom å trykke denne annonsen, så kan jeg forsikre om at lovene rundt hva som er greit å ytre eller ikke, neppe ble påvirket av denne heltedåden.
Den andre saken som har vært litt frem i media, er Trondheim Kommunes valg om å avskjedige driftsleder i kommunen, Anneli Virtanen. Sakens utgangspunkt var en bekymring over Virtanens tilknytning til blant annet Alternativ Medier og til organisasjonen Den Nordiske Motstandsbevegelsen (NMR). Bekymringen var knyttet spesielt til at hun hadde ansvaret for vedlikeholdet av 22. juli minnesmerket, samt at det ble sett på som en sikkerhetsrisiko at hun hadde inngående kunnskap om arrangement i Trondheim sentrum.
Igjen har ytringsfriheten blitt brukt som motargument. Hvordan kan noen som ikke har gjort noe ulovlig, bli sparket fra jobben sin for lovlige ytringer? Har vi ikke ytringsfrihet i Norge, praktiserer ikke Trondheim Kommune det? Problemet er bare at det heller ikke denne gangen handler om ytringsfrihet eller ikke. Ingen har hindret Virtanen å ytre sine meninger. Ytringsfriheten forhindrer kun rettslige følger av en ytring, ikke enhver konsekvens. Det er mange yrker som er av en slik art at man er avhengig av offentlighetens tillit for å kunne utføre jobben på en forsvarlig måte. Det er ikke ytringen i seg selv som er problematisk i Virtanens tilfelle, men holdninger hun har og støtter, som ikke kan kombineres med den jobben hun hadde. Hun står fortsatt like fritt til å ytre disse meningene.
Det har altså aldri stått bedre til med ytringsfriheten her i Norge. Det betyr ikke at ytringer er frie for konsekvenser, det vil de aldri være. Det betyr heller ikke at bare fordi noen vil ytre noe kontroversielt, må de tilbys en arena for dette. Dagsavisen sto helt fritt til å takke nei til Klimarealistenes annonse, uten at ytringsfriheten ville vært noe mindre av det. Anneli Virtanen har like mye ytringsfrihet den dag i dag, som da hun fortsatt var ansatt i Trondheim Kommune. Ytringsfriheten, den har det ganske godt, og det kan vi være glade for. Så får vi heller jobbe med ytringsklimaet. Kanskje det er behov for en ny organisasjon – Ytringsklimarealistene …