Forskning

Autorisasjon mot bedre viten

av

Etter budsjettforhandlingene er det klart at naprapater og osteopater skal få autorisasjon som helsepersonell her i Norge. Dermed blir de to alternative behandlingsformene en del av den norske helsetjenesten, og gis en kredibilitet som forskningen tilsier at de ikke fortjener. Man kan ikke politisk vedta at en behandlingsform faktisk virker. Pseudovitenskap blir ikke til vitenskap gjennom statsautorisasjon.

Til NTB uttaler Åshild Bruun-Gundersen (Frp) at «Dette har aldri vært alternativ medisin, men helt ordinær helsebehandling for muskel- og skjelettlidelser på linje med fysioterapi og kiropraktikk. Hvert år bidrar disse yrkesgruppene til å redusere sykefravær og gi bedre livskvalitet for tusenvis av nordmenn. Disse behandlingene har god dokumentert helseeffekt og endelig får de anerkjennelse for det gjennom en offentlig autorisasjon også her i Norge.» Denne påstanden kan det imidlertid virke som Bruun-Gundersen har lite grunnlag for.

Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) oppgir dette om de to behandlingsformene (les gjerne NAFKAM sine gjennomganger for full kontekst):
Osteopati: Forskerne bak disse oppsummeringene etterlyste generelt bedre metodisk kvalitet i nye studier på osteopati før man kan si noe. For de ovennevnte bruksområdene vil vi da si at osteopatisk behandling er utilstrekkelig dokumentert.
Naprapati: Det betyr at det etter våre kriterier ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon til å si om det virker eller ikke. Eventuelle påstander om effekt mangler da solid vitenskapelig støtte.

Dette er også årsaken til at både Osteopati og Naprapati er regnet som alternative behandlingsmetoder. Annerkjennelse for god dokumentert helseeffekt fortjener de først når de faktisk kan godt dokumentere denne effekten. Dette har de altså fortsatt til gode å gjøre.

Det at enkeltpersoner mener å ha blitt bedre av å gå til en av disse behandlerne er ikke dokumentert helseeffekt. Dette er personlige anekdoter, uten verdi som vitenskapelig bevis. Det er umulig ut ifra anekdoten alene å vite om det de opplevde var en reell effekt, placebo, eller bare tilfeldigheter. Pasienten opplever kanskje en årsakssammenheng mellom det å gå til behandling og å bli bedre. Falsk årsakssammenheng er imidlertid en velkjent tankefeil, også kjent som post hoc, ergo propter hoc. Det at en ting skjer etter en annen betyr ikke automatisk at den første var årsaken til den andre.

Så hvordan tar noe steget fra alternativ-stemplet til fullverdig skolemedisin? Da må den vitenskapelige metoden skille det som virker fra det som ikke virker. Man må ta bort hva man opplever og se på hva som faktisk skjer. Blir flere bedre blant de som mottar behandlingen enn de som ikke gjør det? Eller bedre, de som bare tror de mottar behandlingen? Og man må sammenligne mange nok av disse, til at tilfeldigheter ikke lenger er en faktor. Under en slik lupe har altså verken osteopater eller naprapater greid å vise til en reell effekt.

Tim Minchin har et godt sitat om forholdet mellom alternativ medisin, og medisin. Løselig oversatt fra diktet Storm sa han at alternativ medisin har per definisjon enten ikke greid å bevise at det virker, eller blitt bevist å ikke virke. Alternativ medisin som har greid å bevise at det virker, kalles medisin. Her vil altså to former for alternativ medisin miste alternativ-stemplet ikke fordi de har greid å bevise at de virker, men fordi politikere mener at de fortjener det. Hvorfor har man egentlig vitenskapelig senter som NAFKAM, om deres ekspertise på slikt er uten betydning når det skal vedtas hva som skal regnes som alternativt og ikke?

Konsekvensene av dette vedtaket er at skillet mellom behandlingsformer med og uten reell effekt, blir stadig vanskeligere å se for Kari og Ola Nordmann. Kiropraktikk har allerede hatt autorisasjon i lang tid, selv om det er svært liten dokumentert effekt å spore også fra denne behandlingsformen. Nå får de altså selskap av to behandlingsformer til, og NAFKAM vil sannsynligvis ikke lenger kunne uttale seg om disse behandlingsformene siden de ikke lenger vil være å regne som alternative.

Så hvem er det som skal motta disse to nye behandlingsformene når autorisasjonen er på plass? Hva slags behandling skal de stå for? Det kommer nok litt an på hvem man spør. Mens Norsk Osteopatforbund har en relativ beskjeden liste, har behandler.no en langt lengre (og ikke uttømmende) en som lister alt fra de klassiske ryggsmertene, til litt mer overraskende ting som lese- og skrivevansker. Kundegrunnlaget kan altså ende opp med å være ganske bredt, avhengig av hvem man spør.

Det som uansett er sikkert er at skattepengene som i fremtiden vil bli brukt på disse behandlingsformene, hittil ser ut til å være penger ut vinduet. Man risikerer lengre sykefravær fordi mennesker med reelt behov for behandling, sendes til behandling uten reell effekt. Skillet mellom pseudovitenskap og vitenskap blir mindre tydelig, samtidig som det blir vanskeligere å rettferdiggjøre at andre behandlingsformer uten dokumentert effekt, ikke skal nyte den samme goden som osteopati og naprapati snart gjør.

Forskningsrådet undersøkte nylig befolkningens tillit til forskning. Hele 89 % svarte at de hadde meget stor eller ganske stor tillit til forskning. Troen på forskning er altså høyere enn kanskje noen gang. På tross av dette skal altså to behandlingsformer nå få statlig autorisasjon mot bedre viten.

Folkeopprøret og opprøret mot opprøret

av

Fredag 7. februar ble facebookgruppen “Folkeopprøret mot klimahysteriet opprettet og gruppen har allerede rundet 100.000 medlemmer. 19. februar kommer et tilsvar med facebookgruppen “Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet”, og allerede etter en dag har man rundt 60.000 medlemmer. Noen av medlemmene i hver av gruppene er nok muldvarper, tilstede bare for å observere motparten. Men hva sier disse medlemstallene egentlig om klimadebatten?

Oppretteren av den første gruppen, Knut Amundsen, uttaler til ABC Nyheter “hvorfor skal den prikken på jorden som heter Norge til enhver tid være best i verden? Jeg tenkte at nå er det nok”. Han sier videre at han mener at Norge bør trekke seg ut av Parisavtalen og eventuelle andre klimaavtaler, siden Norge ikke forurenser. Han mener at selv om han ser at klimaet har endret seg siden han var ung gutt på 50-tallet, så er det ikke vi mennesker som har skyld i dette. I alle fall ikke vi i Norge. Medlemmene i gruppen varierer nok fra de som mener at vi tar for stor andel av tiltakene, til de som i likhet med Amundsen, mener at klimaendringene er naturlig svingninger.

Den andre gruppen ble ifølge stifter Eirik Stridsklev Nilsen hovedsakelig opprettet som en slags satire på den opprinnelige gruppen. Han uttaler til enerWE.no at “Det er kokko at 100.000 folk – hvis eneste grunnlag for å mene noe om klimaspørsmålet – er at de har sett ut av vinduet i dag får oppmerksomhet”. Målsettingen i gruppen virker å være å bli større enn Folkeopprøret mot klimahysteriet. Om den klarer det gjenstår å se, men med det tempoet den vokser i er det ingen tvil om at det er mulig.

Hvis målet til Folkeopprøret mot klimahysteriet er å vise at mange nordmenn ikke tror at mennesker påvirker klimaet, er dette neppe særlig nyttig. En undersøkelse gjennomført av YouGov i 30 land, viser at andelen nordmenn som enten tror på klimaendringene men mener at mennesker ikke bidrar, eller ikke tror klimaet endrer seg, er på 10 %. Andelen som er enig i at klimaet endrer seg og tror at mennesker enten er hovedårsaken, eller bidrar, utgjør tilsammen 83 %, altså et klart flertall.

Selv om flertallet av nordmenn tror at vi mennesker bidrar i en eller annen grad til klimaendringene, er verken dette eller at 10 % er uenig, likegyldig. Å anta at noe stemmer basert på folks oppfatning er tankefeilen appell til popularitet. Fakta endrer seg ikke av folks oppfatning av den. Forskningen som gjøres på feltet er tilnærmet entydig på at mennesker bidrar til klimaendringene. Uenighetene dreier seg ikke om mennesker bidrar, men heller hvor mye vi bidrar, og akkurat hvor stor konsekvensen vil være. Når erfaringer viser at endringene ikke ble så ille som enkelte hevdet, handler det ofte ikke om at forskningen var feil, men heller hvordan media fremstiller saken. Forskningen vil gjerne anta et beste tilfelle, og et verste. Rommet mellom disse vil variere. Media fremstiller ofte verste tilfelle, og da kommer kritikken dersom verste tilfelle ikke slår til.

Etableringen av gruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet viser imidlertid det største problemet med klimadebatten i 2020. Det at man fortsatt må argumentere for om vi bidrar til klimaendringene eller ikke, hindrer de endringene som vil være nødvendig for å snu utviklingen. I stedet for å diskutere hva som er de mest effektive tiltakene, må man forsvare at man skal gjøre tiltak i det hele tatt. At grupperinger hindrer utvikling er naturligvis ikke noe nytt. Gitte grupperinger har motsatt seg alt fra alminnelig stemmerett, til at alle mennesker skal få gifte seg, uavhengig av hvem de elsker. Endringsmotstand ligger naturlig i oss alle. Alt fra frykt for det ukjente, via kravene om nyinvesteringer, til at man ikke ønsker å risikere å få en mindre behagelig hverdag enn det man har. Spørsmålet er hvordan man skal møte slik motstand.

Endringsledelse er et stort felt, og det finnes mange råd om hvordan man skal lykkes med å gjennomføre endring. Et råd er går imidlertid alltid igjen, involver de som berøres av endringen. Vis dem hvorfor endringen er nødvendig, og involver dem i hvordan den best kan gjennomføres. Problemet er bare at dette rådet ofte baserer seg på at du starter med et faktagrunnlag som de berørte vil forstå. Firmaet tjener ikke nok penger. Vi må legge om produktutvalget for å møte et nytt marked osv. Klimaendringene er et veldig sammensatt tema, med mange faktorer, og der det å spå helt presist er vanskelig. Når de berørte ikke aksepterer at endringen må skje i utgangspunktet, er det langt vanskeligere å få aksept for at noe må endres.

Med over 100.000 medlemmer i gruppen, og 10 % av befolkningen som ikke tror på at mennesker bidrar til klimaendringene, er det en betydelig del av befolkningen som ikke ser behovet for endring. Tvert imot vil de mene at endringene er totalt unødvendig. En kan da spørre seg om ikke dette er en stor nok del av de berørte til at man trenger å ha større fokus på å opplyse om hvorfor man ser at vi bidrar til klimaendringene. Kanskje må stortinget ta et steg tilbake i sin endringsledelse, og skape større aksept for faktagrunnlaget. Skape større aksept for at endringen må skje. Samtidig vil det å ta dette skrittet tilbake, igjen føre til at vi kommer lenger bak på hælene i selve endringsprosessen. Og det har vi kanskje ikke tid til.

Går man tilbake til den nevnte undersøkelsen, ser man at av de 30 landene det er undersøkt i, har Norge den laveste andelen som tror at menneskene er hovedårsaken til klimaendringene. Andelen som ikke tror på menneskers bidrag til klimaendring, er kun høyere i USA og Saudi Arabia. Dette er tall som burde bekymre. Mens 10 % av den norske befolkningen tror at vi ikke bidrar til klimaendringene, er det samme tallet bare 5 % i Danmark, og 3 % i Spania. Hvorfor er det så stor forskjell her hos oss? Kan det henge sammen med at vi i likhet med USA og Saudi Arabia, har sterke interesser i oljeutvinning? Eller har vi rett og slett ikke vært gode nok i opplysningsarbeidet. Det er vanskelig å si hvor høy andel man må kunne leve med. Det er imidlertid lite tvil om at andelen i Norge er alt for høy, og at et opplysningsarbeid her fremstår som nødvendig.

I mellomtiden risikerer man at ekkokammer som Folkeopprøret mot klimahysteriet øker andelen som tror klimautfordringene er en konspirasjon, samtidig som media i sitt sensasjonsjag nok fortsatt vil publisere verste-fall-situasjon, fremfor et mer nyansert bilde av mulige utfall.

Du har sannsynligvis ingen skjulte evner Hanne Kristin Rohde

av

I et åpenhjertig intervju i VG (VG+ sak) i forbindelse med at Hanne Kristin Rohde skal utgi bok, forteller hun om hvordan hun mener hun har en uforklarlig side. En skal naturligvis ikke utelukke slikt automatisk, men sannsynligvis har ikke Rohde noen slike evner. Det er mer sannsynlig at hun er som alle oss andre, med de evner vi har og ikke har. Men kanskje en tanke for lite kritisk til hva hun selv opplever.

Blå lys og andre forklarlige synsforstyrrelser

I intervjuet forteller Rohde om hvordan hun alltid har følt at hun var annerledes. Det første hun beskriver er lysglimt som hun har sett siden hun var liten. Det er blant annet disse hun senere beskriver som inspirasjonen til bokserien, blålys. Det er vanskelig uten en undersøkelse å finne ut akkurat hva det er Rohde her opplever. Slike optiske feil er i realiteten ganske vanlige å oppleve og kan ha flere forklarlige årsaker, slik Silje Ulveseth forklarer på lommelegen.no. Det som altså er en veldig vanlig ting at mennesker opplever, fremstår for Rohde som noe spesielt som hun kobler opp mot skjulte evner.

Senere i intervjuet beskriver hun et annet evne. Når hun kom inn i et rom med 15-20 mennesker visste hun med en gang “hvem som var grinete, hvem som var kranglete – eller hvor problemet lå”. Dette fremstår jo ikke som noe skjult evne, men heller å være god til å lese kroppsspråk. Som Vidar Hansen her forteller, er det å lese kroppsspråk viktig for politiet. Det er neppe uten sammenheng at det er nettopp i politiet at Rohde har jobbet.

De evnene Rohde beskriver fremstår altså som høyst forklarlige, og slettes ikke som noe som krever noe ut over det vanlige. Om det var fordi hun jobbet i politiet at hun ble god til å lese kroppsspråk, eller kanskje at fordi hun var god til å lese kroppsspråk så trakk hun mot en karriere i politiet, er imidlertid vanskelig å vite. Kanskje var det også bare tilfeldig.

“Vi må forske mer i bredden”

Rohde sier i intervjuet at hun mener dagens vitenskap trenger å forske mer i bredden. At vitenskapen har latterliggjort det som ikke kan forklares. En av koblingene hun her gjør er hennes forsvar av Joralf “Snåsamannen” Gjerstad og de evnene hun mener han har. I et intervju i 2012 fortalte hun om hvordan Gjerstad hjalp sønnen hennes. “Han har evner, og ingen skal få overbevise meg om noe annet” sa hun den gangen.

“Vitenskap er en metode, ikke en gruppe eller en ideologi som kan le eller latterliggjøre deg eller andre” som Ingeborg Senneset så fint oppsummerte det i sin kritikk av Rohdes intervju. Det har vært forsket i det brede i all tid, og det er ingenting som forhindrer noen fra å forsøke å forske på slike evner med vitenskapelige metoder. Der Rohde etterlyser at man er litt åpen for det ukjente, blir jo spørsmålet om Rohde er åpen for at vitenskapen viser at det ikke er noe å finne der? Antas det at fordi vitenskapen ikke har funnet noe som støtter det spirituelle så mangler det på vilje eller evne, ikke at det ikke er noe der å finne?

Senneset setter også fokus på nettopp den evnen som Gjerstad angivelig skal ha brukt for å hjelpe Hovdes sønn. Hun har skrevet om hvordan berøring kan ha en smertelindrende effekt i sin bacheloroppgave. Som hun sier, “…40 temmelig tørre sider, blottet for magi. Teknikker, etikk, forutsetninger og konsekvenser gjøres rede for”. I tillegg må naturligvis placeboeffekten tas med i denne sammenhengen. Altså den effekten man kan se at mennesker opplever bare av å få en behandling som de har tro på vil virke. Der effekten altså ikke kommer fra behandlingen i seg selv, men troen man har på at denne behandlingen vil ha en effekt

James Randi One Million Dollar Paranormal Challenge

En som har brukt mye av sitt liv på mennesker med påståtte evner er James Randi. Helt tilbake i 1964 satte Randi opp en premie for den som kunne demonstrere overnaturlige eller paranormale evner. Den gangen var premien bare på tusen dollar, men den vokste seg via ti tusen og hundre tusen helt opp til en million dollar. Alt personen med evnene trengte å gjøre, var å demonstrere de evnene vedkommende hevdet å ha, under kontrollerte forhold. Over tusen mennesker har prøvd seg, men ingen har stukket av med pengepremien.

Måten Randi har avslørt en etter en på, er å forsøke å finne en vitenskapelig forklaring på de påståtte evnene. Som med James Hydrick, som påsto å kunne flytte på gjenstander med tankekraft. Hydrick demonstrerte sin påståtte evne ved å bla over sider av en telefonkatalog. Randi mente dette ikke var annet enn at Hydrick blåste på sidene for å flytte på dem. Han la derfor ut biter av isopor foran og rundt telefonkatalogen for å kunne avsløre om det var nettopp blåsing som var involvert. Pussig nok greide ikke Hydrick da lengre å flytte på sidene, slik man kan se i dette klippet:

En viss motsetning kan det selvfølgelig sies å være mellom Rohdes ønske om en bredere forskning som inkluderer det spirituelle, inkluderer sjelen osv. Randi har jo ikke søkt å bevise at slikt finnes, men heller å motbevise at de som hevder slike evner virkelig har dem. Det kan imidlertid argumenteres for at alle de som har forsøkt å stikke av med pengepremien, har forsøkt å demonstrere overnaturlig evner. Og en etter en har de feilet. Det har altså ikke manglet på forsøk, kun på vellykkede forsøk.

Tankefeilene som ligger bak

Når Rohde er overbevist over Gjerstads evner basert på det hun opplevde med hennes sønn er det spesielt to tankefeil som må tas i betraktning. Den første er personlig anekdote. Å ta sin egen enkeltopplevelse som et datapunkt som skulle bevise noe, er aldri godt nok for en konklusjon. Det er umulig uten andre datapunkt å vite om en slik egenerfaring er normen, eller en utstikker statistisk sett. Det blir på nivå med å slå fast gjennomsnittstemperaturen en plass, basert på hva gradestokken tilfeldigvis står på en tilfeldig valgt dag.

Før dette igjen har man post hoc ergo propter hoc, eller falsk årsakssammenheng. En antagelse om at fordi A skjedde før B, så er A årsaken til B. Det at sønnen ble bra kort tid etter at Gjerstad la handen på ham, beviser ikke at det var det at Gjerstad la handen på ham som gjorde at han ble frisk. Det kan være at forklaringen er så enkel som at sykdommen var på vei ut av kroppen da dette skjedde. Det kan være at sønnen spiste noe den samme dagen, som tilfeldigvis var akkurat det kroppen trengte. Eller det kan ha vært en ren placeboeffekt. Uansett så har man ikke nok grunnlag fra en slik enkelthistorie, til å slå fast at Gjerstad har noen overnaturlige evner av noe slag.

Hvem har et åpent sinn?

Rohde etterlyser at vitenskapen skal være mer åpen for forskning på sjelsforskning. Hun mener også at vitenskapen har latterliggjort det som ikke kan forklares. En underliggende tone er altså at hun savner mer åpenhet for de tingene hun nevner blant de som har forskning som sitt felt. Men er det virkelig disse forskerne som har et lukket sinn?

Som nevnte er ikke vitenskapen noe som i seg selv kan latterliggjøre noe som helst. Men gjennom forskning kan man få en bedre forståelse av både hvordan verden er, og hvordan den ikke er. Så langt har ingen greid å bevise en overnaturlig evne. Det er imidlertid ingenting med vitenskapen som stopper noen fra å forske mer på det.

Skal man forske er man avhengig av å ha et åpent sinn om det man skal forske på. Man må være åpen for at hypotesen står, eller faller. Man må være åpen for at andre kan komme og vise at du tok feil. Og du må være åpen for å lære av den feilen dersom den er der. Når en hypotese er formet går man ikke ut og prøver å bevise den. Tvert imot, man prøver å motbevise den. Med en god porsjon konfirmasjonsbias kunne man nok lett funnet flere bevis for å støtte en hypotese. Man kunne lett tolket data til å støtte det man ønsker skal være sant. Men vitenskapelig metode tilsier altså en motsatt inngang. For det minste motbevis er nok til å felle en hypotese, eller i alle fall å sørge for en omformulering. Dermed evner man å lære noe. Det er nettopp et slikt åpen sinn vitenskapen krever. Ikke et hvor resultatet er bestemt på forhånd. Ikke et som sier “han har evner, og ingen skal få overbevise meg om noe annet” …


2021 © antibabbel