Går du inn i et hvilket som helst apotek i Trondheim i dag og spør etter munnbind, så er de utsolgt. Samme beskjed vil du få om du prøver i Tromsø. Kanskje gjelder det også andre plasser. Årsaken er mest sannsynlig frykten for Koronaviruset som man kan lese om i stort sett alle elektroniske medier. Problemet er bare at munnbind har ingen effekt i slike tilfeller. Viruset er rett og slett så lite at det går rett gjennom munnbindet melder Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø, til Nordlys (for abonnementer). Så hvorfor har folk strømmet til for å dekke for munnen til ingen nytte? Kan det henge sammen med hvor mye mediedekning saken har fått?
I en tid der begrepet fake news har blitt innarbeidet i hvermannsens ordforråd kan vi se at trenden for våre tradisjonelle nyhetskilder er nedadgående. Norsk mediebarometer for 2018 kunne avsløre at vi nordmenn har fortsatt å redusere tiden vi bruker på papiravis, tv og radio, mens vi har økt tiden til lyd- og videomedier og ikke minst internett. Endringene i våre vaner har tvunget mediehusene til å skifte strategi for å sikre sin eksistens. Men hvordan har dette påvirket det nyhetsbildet vi nå ser, og ikke minst, hvordan påvirker det de valgene vi tar i hverdagen?
Begrepet fake news er ikke nytt, selv om mange vil kunne tro at det var Donald Trump som først ytret det. Ironisk nok vil en slik påstand i seg selv være “fake news”. Falske nyheter har imidlertid tradisjonelt ikke hatt de beste forutsetninger for å spre seg. De tradisjonelle mediene har vært avhengig av troverdighet, og det å spre falske nyheter ville dermed vært et hardt slag til nettopp troverdigheten. Konspirasjonsteoretikere har derfor sjelden fått særlig stor plass i landsdekkende aviser og nyhetssenderinger, utover å bli portrettert nettopp for sin konspirasjonsteori. Men med en digital tidsalder der det å publisere noe er tilgjengelig for de fleste, har faktasjekk ikke nødvendigvis vært et like nødvendig krav for at noe skal bli lest eller lyttet til. Spesielt der man retter seg til et publikum som ønsker å høre deg si nettopp det du har tenkt å si.
Det finnes blogger og forum for å få bekreftet de fleste bias nå. Om du tror jorden er falt, at vaksiner fører til autisme, eller at det finnes en agenda for å redusere jordens befolkning gjennom moderne allmenn teknologi som 5G, ja så finnes det et ekkokammer spesielt tilpasset din tro. Den klart største hindringen for å snu klimaendringene vi mennesker må ta vår del av skylden for, er nettopp konspirasjonsteorier om at det hele er en bløff, en sammensvergelse. Du finner et utall blogger, facebookgrupper, forum og hva det måtte være, som bekrefter akkurat det du har lyst til å tro. Eksperter blir til såkalte eksperter, og videre til folk som bare sier det de gjør fordi de er avhengig av midler til å forske videre. Samtidig blir enhver person som evner å se en youtube-video eller to plutselig for opplyst å regne.
Faktasjekkere som faktisk.no og andre vil nok forsøke å avlive så mange av disse internettmytene som mulig. Det er på mange måter likevel en tapt kamp. For hvilket argument skal du bruke i debatt med en person som mener at ethvert argument du måtte komme med er falske nyheter og konspirasjoner? Hvordan bruker du logikk og resonnering, mot noen som ikke legger verdi i logiske resonnement?
Men hva med mediehusene? Hvordan er deres rolle nå i dette endrede bildet? Og hvordan har deres endringer i strategier, påvirket hvordan leserne oppfatter verden, hvilke valg de tar?
Tiden vi bruker på papiraviser har gått jevnt nedover og opplaget har i det store og hele hatt samme utvikling. Avisenes hjemmesider som i starten var mest en plass å vise frem de viktigste nyhetssakene for å sende deg til nærmeste kiosk for å kjøpe papirutgaven, har gått over til å ha mer innhold enn papirutgaven selv. Videoklipp, podcast, stream av viktige begivenheter osv. Det er imidlertid ikke bare formen for nyhetsformidling som har endret seg, men kravet til å være først ut med den største overskriften. Skal man sikre klikk og delinger må det lille som vises i oppsummeringen fenge. Sensasjonell overskrifter med korte ingresser som lokker leseren inn. Det er uvisst om etterspørselen etter dyptgravende journalistikk har sunket og kravet om sjokkhistorier har økt, men dreiningen av fokus virker i alle fall synlig både hos mediehusene selv, men ikke minst på sosiale medier. Stormen i vannglasset får plutselig spaltemeter etter spaltemeter, og få ting slår en god polarisering der parter settes opp mot hverandre og forsøkes dyttet så langt ut til kantene som mulig.
Kanskje er det et utslag av nettopp denne dreiningen som har ført til at flere byer nå ser sine apotek tømt for munnbind. Når nettaviser skriver om sjokkerende video om coronaviruset og lignende sensasjonelle historier, er det lett å la seg rive med. Måten saken presenteres på kan bidra til frykt i befolkningen, kanskje ubegrunnet sådan. En artikkel på forskning.no forteller om en dødsrate langt lavere enn f.eks. SARS. En langt mer nyansert sak med faktaopplysninger fremfor sensasjonell klikk-bait designet mer for å fange lesere enn å bidra til opplyse dem.
Det kan helt klart tenkes at det er mer apotekene enn mediehusenes oppgave å informere folk om at munnbindene ikke vil virke mot viruset. En må likevel kunne spørre om hvor mye media skriver om saken, og hvordan, bidrar sterkt til at disse kundene i det hele tatt befant seg på apoteket. Hvilket ansvar media har og bør ha for å sikre at de gir et mest mulig riktig bilde av det de rapporterer om. Hvordan de kan bidra til å opplyse folket, fremfor å skremme dem inn for å lese. Samtidig kan man snu det på hodet og spørre seg om vi har fått nettopp det vi ønsker, eller fortjener. Lar vi oss friste av ord som sjokk, avsløring og skandale, så er det vel nettopp det media vil melde. Så får vi heller stå der og lure på om det er media eller vi selv som er ansvarlig for at vi impulsivt gikk ut og tømte apotekene for unødige munnbind.