Skal man få til den gode debatten er man avhengig av ærlige aktører som har de beste hensikter. Dessverre er det ikke alltid det man får. Av og til kan man møte på personer som bevisst eller ubevisst bruker hersketeknikker fremfor å debattere.
Ordet hersketeknikk er i stor grad selvforklarende. Det er teknikk som en person eller gruppe personer kan bruke for å forsøke å herske over en annen person eller gruppe personer. Fremfor å gå inn i en ærlig debatt og vinne frem med god argumentasjon, velger man å bruke en eller flere av hersketeknikkene i et forsøk på å sette sin motstander ut av stand til å vinne frem med sine argumenter.
Hersketeknikk som begrep oppsto allerede på 1930-tallet, da det ble brukt av filosofoen og psykologen Ingjald Nissen både i bøker han skrev og et avisinnlegg. Det var imidlertid på slutten av 1970-tallet at begrepet ble litt mer allment kjent da det ble popularisert av psykolog og politiker, Berit Ås. Hun videreutviklet Nissens begrep og definerte de fem hersketeknikkene som hun anså som vanligst å møte på.
Usynliggjøring
Det hjelper lite å ha gode argumenter og ideer om ingen vil høre på dem. En som bruker usynliggjøring trenger imidlertid ikke å være like direkte som barnet som står og holder for ørene mens de sier høyt «hører ingenting av det du sier…». Effekten kan likevel være like tydelig.
Tenk f.eks. på en møteleder som lar alle slippe til ordet en etter en. Etter person A, B og C, gir møtelederen en respons på innspillene de kommer med. Så er det D sin tur. Også D får snakke like lenge som de andre, men når hen er ferdig er den eneste responsen fra møtelederen «Takk, og du da E?». Ekstra tydelig blir usynliggjøringen dersom E da i sier tilnærmet det samme som D gjorde, og får en lengre respons på sitt innlegg fra møtelederen. Ved å ikke gi D noen form for ordentlig respons på sitt innlegg, forsøker møtelederen å gjøre D «usynlig».
Latterliggjøring
Der usynliggjøring kan være en noe skjult hersketeknikk som krever at man ser mønsteret over tid, er latterliggjøring gjerne mer direkte og synlig.
Et eksempel kan være en arbeidsplass der person A og person B har mye kunnskap om et gitt tema, men er faglig sett veldig uenige. Person A føler at person B oftere når frem med sine meninger, og ønsker å snu dette. Person A velger å begynne å gjøre narr av person A og hens meninger fremfor å forsøke å argumentere for sine egne. Målet er da altså å ta ifra person A hens troverdighet hos de andre ansatte.
Tilbakeholdelse av informasjon
Å ha den nyeste og riktige informasjonen kan ha stor verdi. En person som sitter på slik informasjon har dermed muligheten til å utøve en viss grad av makt ovenfor de andre som måtte trenge den. Dette kan skje bevisst ved at man passer på å ikke informere en gitt person eller gruppe av personer. Det kan også skje ubevisst ved at man deler informasjonen kun i en spesifikk kanal, som ikke alle har tilgang til.
Eksempelvis kan man tenke seg en privat bedrift der 7 av de 10 ansatte er fra samme familie. Personen med informasjon deler den på en familiesamling, fremfor på arbeidsplassen. Dermed er det tre ansatte som ikke får denne informasjonen.
Dobbelstraff
Dobbelstraff er også omtalt som å bli fordømt uansett hva man gjør. Altså i en tenkt situasjon med bare to alternativer så blir man fordømt uansett om man velger alternativ A eller B.
Et eksempel kan være at man på jobben blir bedt om å bli med i et prosjekt. Sier man ja, blir man fordømt for å bruke tid på prosjektet når man trengs til sitt vanlige arbeid. Sier man nei, blir man fordømt for å ikke finne rom for et viktig prosjekt. Det finnes altså ingen «riktig» løsning å velge.
Påføring av skyld og skam
At mennesker gjør feil er ikke noe nytt. Det er imidlertid ikke alltid slik at man den som blir beskyldt for å ha gjort en feil er på noen måte ansvarlig for det som har skjedd.
Tenk deg et møte der person A er leder for en bedrift, person B er mellomleder og person C er en av de som jobber for person B. Et innkjøp som er gjort har satt bedriften i en vanskelig økonomisk situasjon. Person B var den som ba Person C om å kjøpe inn varen. Fremfor å stå til rette for dette valget, velger person B heller å si i møtet at det var person C som gjorde innkjøpet. Person B prøver da altså å overføre skylden til Person C, for å selv slippe unna konsekvenser.
Da Berit Ås presenterte disse fem hersketeknikkene på slutten av 90-tallet, var det med et ekstra fokus på hvordan menn brukte disse hersketeknikkene mot kvinner i arbeidslivet. Teknikkene er dessverre fortsatt aktuelle og det å kjenn godt til dem kan hjelpe deg med å identifisere dem og dermed også nøytralisere dem.
Flere har i ettertid ment at de fem hersketeknikkene presentert her, ikke dekker godt nok. I 2007 skrev Nina Karin Monsen et innlegg i Morgenbladet, der hun tok til ordet for å legge til 4 hersketeknikker til:
Objektivering
Dette skjer når en person blir behandlet som et objekt eller som en representant for en større gruppe fremfor å behandle vedkommende som et individ med egne meninger.
Et eksempel kan være en person som identifiserer seg som muslim, og da blir stemplet som terrorist. Fremfor å undersøke dette individets holdning til terrorisme, velger en person å gjøre hen til en representant for en gruppe der andre enkeltindivider har utført grusomme handlinger.
Sjikane/Personangrep
Skillet mellom denne teknikken og Latterliggjøring er ikke nødvendigvis svart/hvit. I utgangspunktet kan de nok oppfattes som to sider av samme sak. Forskjellen kan kanskje sies å ligge i hvilken følelse man forsøker å vekke hos de andre personene.
Ved latterliggjøring så forsøker man gjerne å få de andre til å le av den som er målet for hersketeknikken og dermed gjøre det vanskelig for de andre å ta hens meninger og argumenter som særlig seriøse. Ved sjikane eller personangrep er målet kanskje mer å få de andre til å føle avsky fra denne personen.
Fryktbygging
Mens flere av teknikkene hittil har handlet om å påvirke det som blir eller er blitt sagt, handler fryktbygging gjerne om å forhindre at noe blir sagt.
Den som bruker hersketeknikken truer gjerne med spesifikke konsekvenser hvis den andre parten ikke opptrer på en gitt måte eller hvis de sier/ikke sier en spesifikk ting.
Et tenkt eksempel er en leder som sier til en av sine ansatte at dersom de ikke sier seg enig med lederens meninger i et kommende møte, så skal lederen sørge for at den ansatte bare får de kjedeligst og minst prestisjetunge oppgavene fremover.
Umyndiggjøring
Den siste av de fire ekstra hersketeknikkene som Monsen legger til handler om å ta ifra noen deres autonomi. Dette kan skje på mange måter. Fra å nekte en person mulighet til å gi innspill på en prosess som berører dem, til å detaljstyre hvordan de skal løse de oppgavene de har.
Monsen sitt innlegg kom med mye kritikk av Berit Ås og hennes opprinnelige fem hersketeknikker. Dette førte til kritikk fra andre knyttet til Monsens angrep på Ås. Dette går jeg imidlertid ikke inn på her.
Det er også andre som har kommet med alternative måter å definere og dele opp de forskjellige hersketeknikkene. Hovedprinsippene er likevel likt og derfor velger jeg å ikke gå gjennom alle disse her.