Den glatte bakken

Det ene må ikke alltid føre til det andre. Det er nettopp denne antagelsen som ligger til grunn når man begår tankefeilen den glatte bakken. Setter man først utfor bakken, ja da MÅ man jo hele veien ned. Dette maler et veldig svart/hvitt bilde hvor ethvert steg i en retning må føre til at man fullfører turen helt til enden.

Argumentasjon mot noe annet enn forslaget

Det er mange områder hvor det kan være aktuelt å gjøre en liten justering. Det kan være noe så enkelt som å flytte på spisebordet, til større politiske grep som rammer hele befolkningen. Når noen foreslår en slik liten justering vil det ærlige være å argumentere for eller imot denne justeringen. Når man setter utfor den glatte bakken er det gjerne i form av at man i stedet argumenterer mot et ytterpunkt som ingen har foreslått. Dette gjøres gjerne fordi ytterpunktet er klart negativt, mens justeringen kan være positiv for de fleste den gjelder. Å flytte stuebordet en liten meter er kanskje ikke å dramatisk, da er det enklere å advare mot å kaste stuebordet helt ut i hagen der det vil bli ødelagt av vær og vind.

Justeringen medfører ikke ytterpunktet

Når justeringen problematiseres med et ytterpunkt er det altså gjerne fordi man ønsker å vekke den samme frykten mo justeringen, som man har mot ytterpunktet. Men en justering må ikke medføre ytterpunktet. Du kan fint skru opp lyden litt når det kommer en sang du liker på radioen, uten å måte skru den opp så høyt at hørselen blir skadet. Et steg i en retning, må ikke medføre at man går hele veien til ytterpunktet

Vi kan bryte det ned logisk

Person 1 ønsker en endring fra A til B
Person 2 argumenterer for at da kan vi like gjerne havne på Z, som er et klart uønsket resultat

Her skifter altså person 2 fokus bort fra positive og negative egenskaper ved B, og over til negative egenskaper ved Z, uten å begrunne hvofor endringen til B, må etter hvert føre til Z.