Folkeopprøret og opprøret mot opprøret

Fredag 7. februar ble facebookgruppen «Folkeopprøret mot klimahysteriet opprettet og gruppen har allerede rundet 100.000 medlemmer. 19. februar kommer et tilsvar med facebookgruppen «Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet», og allerede etter en dag har man rundt 60.000 medlemmer. Noen av medlemmene i hver av gruppene er nok muldvarper, tilstede bare for å observere motparten. Men hva sier disse medlemstallene egentlig om klimadebatten?

Oppretteren av den første gruppen, Knut Amundsen, uttaler til ABC Nyheter «hvorfor skal den prikken på jorden som heter Norge til enhver tid være best i verden? Jeg tenkte at nå er det nok». Han sier videre at han mener at Norge bør trekke seg ut av Parisavtalen og eventuelle andre klimaavtaler, siden Norge ikke forurenser. Han mener at selv om han ser at klimaet har endret seg siden han var ung gutt på 50-tallet, så er det ikke vi mennesker som har skyld i dette. I alle fall ikke vi i Norge. Medlemmene i gruppen varierer nok fra de som mener at vi tar for stor andel av tiltakene, til de som i likhet med Amundsen, mener at klimaendringene er naturlig svingninger.

Den andre gruppen ble ifølge stifter Eirik Stridsklev Nilsen hovedsakelig opprettet som en slags satire på den opprinnelige gruppen. Han uttaler til enerWE.no at «Det er kokko at 100.000 folk – hvis eneste grunnlag for å mene noe om klimaspørsmålet – er at de har sett ut av vinduet i dag får oppmerksomhet». Målsettingen i gruppen virker å være å bli større enn Folkeopprøret mot klimahysteriet. Om den klarer det gjenstår å se, men med det tempoet den vokser i er det ingen tvil om at det er mulig.

Hvis målet til Folkeopprøret mot klimahysteriet er å vise at mange nordmenn ikke tror at mennesker påvirker klimaet, er dette neppe særlig nyttig. En undersøkelse gjennomført av YouGov i 30 land, viser at andelen nordmenn som enten tror på klimaendringene men mener at mennesker ikke bidrar, eller ikke tror klimaet endrer seg, er på 10 %. Andelen som er enig i at klimaet endrer seg og tror at mennesker enten er hovedårsaken, eller bidrar, utgjør tilsammen 83 %, altså et klart flertall.

Selv om flertallet av nordmenn tror at vi mennesker bidrar i en eller annen grad til klimaendringene, er verken dette eller at 10 % er uenig, likegyldig. Å anta at noe stemmer basert på folks oppfatning er tankefeilen appell til popularitet. Fakta endrer seg ikke av folks oppfatning av den. Forskningen som gjøres på feltet er tilnærmet entydig på at mennesker bidrar til klimaendringene. Uenighetene dreier seg ikke om mennesker bidrar, men heller hvor mye vi bidrar, og akkurat hvor stor konsekvensen vil være. Når erfaringer viser at endringene ikke ble så ille som enkelte hevdet, handler det ofte ikke om at forskningen var feil, men heller hvordan media fremstiller saken. Forskningen vil gjerne anta et beste tilfelle, og et verste. Rommet mellom disse vil variere. Media fremstiller ofte verste tilfelle, og da kommer kritikken dersom verste tilfelle ikke slår til.

Etableringen av gruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet viser imidlertid det største problemet med klimadebatten i 2020. Det at man fortsatt må argumentere for om vi bidrar til klimaendringene eller ikke, hindrer de endringene som vil være nødvendig for å snu utviklingen. I stedet for å diskutere hva som er de mest effektive tiltakene, må man forsvare at man skal gjøre tiltak i det hele tatt. At grupperinger hindrer utvikling er naturligvis ikke noe nytt. Gitte grupperinger har motsatt seg alt fra alminnelig stemmerett, til at alle mennesker skal få gifte seg, uavhengig av hvem de elsker. Endringsmotstand ligger naturlig i oss alle. Alt fra frykt for det ukjente, via kravene om nyinvesteringer, til at man ikke ønsker å risikere å få en mindre behagelig hverdag enn det man har. Spørsmålet er hvordan man skal møte slik motstand.

Endringsledelse er et stort felt, og det finnes mange råd om hvordan man skal lykkes med å gjennomføre endring. Et råd er går imidlertid alltid igjen, involver de som berøres av endringen. Vis dem hvorfor endringen er nødvendig, og involver dem i hvordan den best kan gjennomføres. Problemet er bare at dette rådet ofte baserer seg på at du starter med et faktagrunnlag som de berørte vil forstå. Firmaet tjener ikke nok penger. Vi må legge om produktutvalget for å møte et nytt marked osv. Klimaendringene er et veldig sammensatt tema, med mange faktorer, og der det å spå helt presist er vanskelig. Når de berørte ikke aksepterer at endringen må skje i utgangspunktet, er det langt vanskeligere å få aksept for at noe må endres.

Med over 100.000 medlemmer i gruppen, og 10 % av befolkningen som ikke tror på at mennesker bidrar til klimaendringene, er det en betydelig del av befolkningen som ikke ser behovet for endring. Tvert imot vil de mene at endringene er totalt unødvendig. En kan da spørre seg om ikke dette er en stor nok del av de berørte til at man trenger å ha større fokus på å opplyse om hvorfor man ser at vi bidrar til klimaendringene. Kanskje må stortinget ta et steg tilbake i sin endringsledelse, og skape større aksept for faktagrunnlaget. Skape større aksept for at endringen må skje. Samtidig vil det å ta dette skrittet tilbake, igjen føre til at vi kommer lenger bak på hælene i selve endringsprosessen. Og det har vi kanskje ikke tid til.

Går man tilbake til den nevnte undersøkelsen, ser man at av de 30 landene det er undersøkt i, har Norge den laveste andelen som tror at menneskene er hovedårsaken til klimaendringene. Andelen som ikke tror på menneskers bidrag til klimaendring, er kun høyere i USA og Saudi Arabia. Dette er tall som burde bekymre. Mens 10 % av den norske befolkningen tror at vi ikke bidrar til klimaendringene, er det samme tallet bare 5 % i Danmark, og 3 % i Spania. Hvorfor er det så stor forskjell her hos oss? Kan det henge sammen med at vi i likhet med USA og Saudi Arabia, har sterke interesser i oljeutvinning? Eller har vi rett og slett ikke vært gode nok i opplysningsarbeidet. Det er vanskelig å si hvor høy andel man må kunne leve med. Det er imidlertid lite tvil om at andelen i Norge er alt for høy, og at et opplysningsarbeid her fremstår som nødvendig.

I mellomtiden risikerer man at ekkokammer som Folkeopprøret mot klimahysteriet øker andelen som tror klimautfordringene er en konspirasjon, samtidig som media i sitt sensasjonsjag nok fortsatt vil publisere verste-fall-situasjon, fremfor et mer nyansert bilde av mulige utfall.

Nordstrands råd, som hinter om kjøp

Berit Nordstrands innlegg med hennes 5 tips for å unngå influensa har blitt møtt med krass kritikk. Lege Kaveh Rashidi gikk så langt som å kalle henne en trussel mot folkehelsa. Hovedkritikken går på at rådene har ingen dokumentert effekt mot influensa, mens hun unnlater å komme med råd om å følge Folkehelseinstituttets anbefalinger. Dette er spesielt kritikkverdig siden Nordstrand selv er tidligere lege. I en kort debatt på TV2s God Morgen Norge ble imidlertid et annet poeng påpekt av motdebattant Ingeborg Senneset. Bak velmente råd skjuler det seg nemlig også en pr for egne produkter.

Selv om Nordstrand har sagt opp sin stilling som lege, bruker hun tittelen i starten av sin omtale av seg selv på hennes matblogg. En slik tittel gir naturligvis et inntrykk av at vedkommende er en autoritet på tema som omhandler helse. Når Nordstrand da velger å bruke denne tittelen på sin blogg, er det ikke urimelig å forvente at hennes råd også dekker de medisinske aspektet av hennes bakgrunn. På så måte kunne man forvente at rådene fra Folkehelseinstituttet om å ta vaksine dersom man er i utsatt gruppe, samt å ha god håndhygiene, inkluderes i innlegget. Disse nevnes imidlertid ikke, og det er heller ingen tekst til å signalisere at dette er ment som et supplement til medisinske råd. Folkehelseinstituttet nevnes riktignok i innlegget, men kun med referanse til deres spådom om når toppen av influensasesongen vil være. Innlegget som helhet har fokus på å «styrke immunforsvaret» gjennom andre tiltak, blant annet inntak av vitamin D og tran.

Det er nettopp her Senneset treffer spikeren på hodet når hun påpeker at Nordstrands råd sammenfaller veldig med produktene som selges under hennes navn. Allerede i det første av de fem rådene, anbefales det både vitamin D og en høykvalitets fiskeolje. Man kunne kanskje undret seg hvorfor disse to er satt sammen i ett råd, mens vitamin C står for seg selv i det nesten. Kan det ha en sammenheng med produktet «Berit Nordstrand Omega 3-MCT+D tran», altså en kombinasjon av fiskeolje og vitamin D? Koblingen er ikke gjort direkte, men de fleste som leser bloggen vil nok være kjent med produktene i serien «Made by Berit Nordstrand». Rådene vil også lett føre leserne over i en interesse av å kjøpe en eller flere av Nordstrands bøker.

Nå er det ikke noe galt i å ville bidra til at folk får en bedre helse og et bedre kosthold. Dette er også det argumentet Nordstrand trekker seg tilbake til i møte med kritikken fra Rashidi i Dagbladet. Fremfor å svare direkte på Rashidis spørsmål om hvorfor hun gir råd om ting som har ingen dokumentert effekt, kommer hun med en stråmannsargumentasjon der det fremstilles som om Rashidi mener at det å ta tran, spise mer grønnsaker og mer sjømat er farlig. Problemet er at det fremstår som lite tilfeldig at rådene samtidig sammenfaller med Nordstrands økonomiske interesser. Dette avfeies i stor grad med en innstilling om at det er ikke noe galt i å ville bidra til positivt endrede matvaner. Det er det heller ikke, men det bommer på den kritikken som fremsettes.

Setter man dette på spissen ser man imidlertid lettere hvorfor det som kan fremstå som noe uskyldig, som et minimum er uetisk. Se for deg følgende scenario. Antibabbel.no gikk ut med sitt råd mot influensa. Kjøp en Antibabbel-kopp, pakk den ut, fyll den med vann, og drikk det. Støvet som kommer med koppen er nemlig på ingen måte usunt, og er Antibabbels råd til å sikre deg mot influensa. I likhet med de fem rådene fra Nordstrand, har en slik absurd anbefaling ingen dokumentert effekt. Forskjellen ligger egentlig bare i at man er mer direkte i budskapet om at man ønsker at du skal kjøpe noe fra Antibabbel. Rådet er et mer tydelig forsøk på å selge egne produkter, uten å kunne vise til noen faktisk dokumentert effekt. Konsekvensen for kunden vil være relativt lik. Du ville kjøpt noe som er fint i seg selv, men ikke hjelper deg det minste med å unngå influensa. Kjøp gjerne en Antibabbel-kopp, men den vil på ingen måte hjelpe deg mot influensa.

En kunne kanskje anta at ingen ville latt seg lure til å kjøpe disse produktene og føle at de da var beskyttet mot influensa. Eller i alle fall bedre stilt enn uten dem. Realitetene viser imidlertid at verden er full av personer som eksempelvis begår tankefeilen appell til autoritet. De antar at fordi en lege sier at dette hjelper, så hjelper det. Kanskje antar de også at hvis det var andre ting man burde gjøre i tillegg, så blir også de nevnt. Det er ikke nødvendigvis slik at alle oppsøker informasjon fra kilder som Folkehelseinstituttet, uansett om de burde det. Da blir det ille nok at en lege kommer med råd som ikke har noen dokumentert effekt, men hakket verre når de i tillegg fremstår som en dårlig skjult markedsføring av hennes produkter. Ingenting i overskriften eller innlegget som helhet omtaler dette som et supplement til medisinske råd med dokumentert effekt. De fremstår heller som råd om å kjøpe et produkt, som tilfeldigvis selges med samme navn som den som kommer med rådene.

(Innlegget ble også publisert hos Dagbladet Meninger 17.02.2020)

Hvilken rolle har media i uopplyste valg?

Går du inn i et hvilket som helst apotek i Trondheim i dag og spør etter munnbind, så er de utsolgt. Samme beskjed vil du få om du prøver i Tromsø. Kanskje gjelder det også andre plasser. Årsaken er mest sannsynlig frykten for Koronaviruset som man kan lese om i stort sett alle elektroniske medier. Problemet er bare at munnbind har ingen effekt i slike tilfeller. Viruset er rett og slett så lite at det går rett gjennom munnbindet melder Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø, til Nordlys (for abonnementer). Så hvorfor har folk strømmet til for å dekke for munnen til ingen nytte? Kan det henge sammen med hvor mye mediedekning saken har fått?

I en tid der begrepet fake news har blitt innarbeidet i hvermannsens ordforråd kan vi se at trenden for våre tradisjonelle nyhetskilder er nedadgående. Norsk mediebarometer for 2018 kunne avsløre at vi nordmenn har fortsatt å redusere tiden vi bruker på papiravis, tv og radio, mens vi har økt tiden til lyd- og videomedier og ikke minst internett. Endringene i våre vaner har tvunget mediehusene til å skifte strategi for å sikre sin eksistens. Men hvordan har dette påvirket det nyhetsbildet vi nå ser, og ikke minst, hvordan påvirker det de valgene vi tar i hverdagen?

Begrepet fake news er ikke nytt, selv om mange vil kunne tro at det var Donald Trump som først ytret det. Ironisk nok vil en slik påstand i seg selv være «fake news». Falske nyheter har imidlertid tradisjonelt ikke hatt de beste forutsetninger for å spre seg. De tradisjonelle mediene har vært avhengig av troverdighet, og det å spre falske nyheter ville dermed vært et hardt slag til nettopp troverdigheten. Konspirasjonsteoretikere har derfor sjelden fått særlig stor plass i landsdekkende aviser og nyhetssenderinger, utover å bli portrettert nettopp for sin konspirasjonsteori. Men med en digital tidsalder der det å publisere noe er tilgjengelig for de fleste, har faktasjekk ikke nødvendigvis vært et like nødvendig krav for at noe skal bli lest eller lyttet til. Spesielt der man retter seg til et publikum som ønsker å høre deg si nettopp det du har tenkt å si.

Det finnes blogger og forum for å få bekreftet de fleste bias nå. Om du tror jorden er falt, at vaksiner fører til autisme, eller at det finnes en agenda for å redusere jordens befolkning gjennom moderne allmenn teknologi som 5G, ja så finnes det et ekkokammer spesielt tilpasset din tro. Den klart største hindringen for å snu klimaendringene vi mennesker må ta vår del av skylden for, er nettopp konspirasjonsteorier om at det hele er en bløff, en sammensvergelse. Du finner et utall blogger, facebookgrupper, forum og hva det måtte være, som bekrefter akkurat det du har lyst til å tro. Eksperter blir til såkalte eksperter, og videre til folk som bare sier det de gjør fordi de er avhengig av midler til å forske videre. Samtidig blir enhver person som evner å se en youtube-video eller to plutselig for opplyst å regne.

Faktasjekkere som faktisk.no og andre vil nok forsøke å avlive så mange av disse internettmytene som mulig. Det er på mange måter likevel en tapt kamp. For hvilket argument skal du bruke i debatt med en person som mener at ethvert argument du måtte komme med er falske nyheter og konspirasjoner? Hvordan bruker du logikk og resonnering, mot noen som ikke legger verdi i logiske resonnement?

Men hva med mediehusene? Hvordan er deres rolle nå i dette endrede bildet? Og hvordan har deres endringer i strategier, påvirket hvordan leserne oppfatter verden, hvilke valg de tar?

Tiden vi bruker på papiraviser har gått jevnt nedover og opplaget har i det store og hele hatt samme utvikling. Avisenes hjemmesider som i starten var mest en plass å vise frem de viktigste nyhetssakene for å sende deg til nærmeste kiosk for å kjøpe papirutgaven, har gått over til å ha mer innhold enn papirutgaven selv. Videoklipp, podcast, stream av viktige begivenheter osv. Det er imidlertid ikke bare formen for nyhetsformidling som har endret seg, men kravet til å være først ut med den største overskriften. Skal man sikre klikk og delinger må det lille som vises i oppsummeringen fenge. Sensasjonell overskrifter med korte ingresser som lokker leseren inn. Det er uvisst om etterspørselen etter dyptgravende journalistikk har sunket og kravet om sjokkhistorier har økt, men dreiningen av fokus virker i alle fall synlig både hos mediehusene selv, men ikke minst på sosiale medier. Stormen i vannglasset får plutselig spaltemeter etter spaltemeter, og få ting slår en god polarisering der parter settes opp mot hverandre og forsøkes dyttet så langt ut til kantene som mulig.

Kanskje er det et utslag av nettopp denne dreiningen som har ført til at flere byer nå ser sine apotek tømt for munnbind. Når nettaviser skriver om sjokkerende video om coronaviruset og lignende sensasjonelle historier, er det lett å la seg rive med. Måten saken presenteres på kan bidra til frykt i befolkningen, kanskje ubegrunnet sådan. En artikkel på forskning.no forteller om en dødsrate langt lavere enn f.eks. SARS. En langt mer nyansert sak med faktaopplysninger fremfor sensasjonell klikk-bait designet mer for å fange lesere enn å bidra til opplyse dem.

Det kan helt klart tenkes at det er mer apotekene enn mediehusenes oppgave å informere folk om at munnbindene ikke vil virke mot viruset. En må likevel kunne spørre om hvor mye media skriver om saken, og hvordan, bidrar sterkt til at disse kundene i det hele tatt befant seg på apoteket. Hvilket ansvar media har og bør ha for å sikre at de gir et mest mulig riktig bilde av det de rapporterer om. Hvordan de kan bidra til å opplyse folket, fremfor å skremme dem inn for å lese. Samtidig kan man snu det på hodet og spørre seg om vi har fått nettopp det vi ønsker, eller fortjener. Lar vi oss friste av ord som sjokk, avsløring og skandale, så er det vel nettopp det media vil melde. Så får vi heller stå der og lure på om det er media eller vi selv som er ansvarlig for at vi impulsivt gikk ut og tømte apotekene for unødige munnbind.

Ja Leirstein, nepotisme er problematisk

Nylig kunne Dagbladet melde at Ulf Leirstein hadde ansatt sin egen sønn som politisk rådgiver på deltid. Leirstein selv forklarer dette med at det er ingen som vil ødelegge karrieren sin ved å jobbe for ham, samt at det ikke er så attraktivt å jobbe deltid i knappe to år. I tillegg mener han at de beste rådgiverne finner man i familien. Så hvorfor er det så problematisk at Leirstein har valgt å ansette sin sønn?

Ordet nepotisme stammer fra det latinske ordet nepos, som betyr nevø. Det ble sannsynligvis først brukt om paver og biskoper som delte ut viktige verv i den katolske kirken til sine nevøer. Vervene ble altså tildelt ut ifra slektskap, fremfor kompetanse. Jusleksikonet beskriver nepotisme slik:

«Nepotisme betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.»

Når Leirstein velger å ansette sin sønn så kan det godt være at vedkommende er godt kvalifisert for stillingen, men det vil fortsatt være tvil rundt om Leirstein ansatte sin sønn basert på faktisk kompetanse, eller fordi han var nettopp hans sønn. Den offentlige oppfatningen vil nok være at slektskapet som et minimum var en av flere tellende faktorer.

Partiene på Stortinget mottar økonomisk støtte og det samme gjør Leirstein som sitter der uten partitilhørighet. Det er fra dette beløpet at Leirstein finner muligheten til å lønne sin sønn for et deltidsarbeid. Nettopp det at pengene er offentlige midler, er årsaken til at det er problematisk at han har valgt en rådgiver basert på hvem er, fremfor hvor godt kvalifisert vedkommende er.

Når man sitter med muligheten til å ta penger ut av fellesskapets pot, følger det med et stort ansvar. Tilgangen er ikke gitt for å berike seg selv eller sine nærmeste, men til et spesifikt formål. Partistøtten er gitt for at partiet, eller i dette tilfellet Leirstein som uavhengig stortingsrepresentant, skal gjennomføre sine politiske forpliktelser. Når Leirstein da velger å ta snarveien med å ansette sin sønn så bruker han av fellesskapets goder til å berike sin familie. Det at det ikke nødvendigvis er et særlig stort beløp, endrer ikke det faktum at det bryter med prinsippet.

Leirstein sier i sitt intervju med Dagbladet at han forstår at folk ikke vil ødelegge karrieren sin med å jobbe for ham. Med det sikter han nok til at det neppe vil se bra ut på en cv at man har jobbet for en politiker som har skandaler i sin fortid, av den typen og det omfanget som Leirstein har. Dette er likevel en antagelse, og det kan jo være at han tar feil. Stillingen burde naturligvis ha vært konkurranseutsatt. Det kan godt være at Leirsteins sønn var den best kvalifiserte for akkurat denne oppgaven, eller at han var den eneste som var villig til å gjøre jobben. I mangel av en utlysning og ansettelsesprosess, blir han i stedet stående igjen som bare det nyeste eksempelet på nepotisme innen politikken.

Charlie Hedbo og blasfemifabrikken

I dag markerer 5 år siden satiremagasinet Charlie Hebdo ble angrepet og 12 mennesker ble drept. Magasinet har ikke vært redd for å bruke ytringsfriheten til det ytterste, deriblant det mange vil kalle blasfemi. Det var nettopp av denne årsak at to menn tok seg inn i deres lokaler, bevæpnet med maskingevær og skjøt ansatte mens de ropte Allah Akbar, Allah er stor.

Blasfemi, en betegnelse på gudsbespottelse, hentet fra det greske ordet for «å snakke stygt om». I mange land er det fortsatt en del av lovgivningen, selv om det gjerne har blitt en sovende lov i en del land. I Norge ble blasfemilovgivningen først fjernet i 2015. I andre land er imidlertid blasfemi straffbart, inkludert med dødsstraff. De to mennene tok i dette tilfellet saken i egne hender, og drepte 12 mennesker for å snakke stygt om deres gud.

Det er et sitat som tilskrives Voltaire; «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det«. Et sitat som inneholder to viktige elementer. Det ene er det som sitat mest blir brukt til å utheve, ytringsfriheten. Retten til å si det man mener, uten rettslige konsekvenser. Den andre litt mer skulte biten er hintet om en vilje til å høre på hva motparten har å si. Ikke bare å la vedkommende ytre seg, men å faktisk lytte. Å tåle at noen mener noe annet enn du selv mener. Ikke minst, å akseptere at det å mene noe annet, ikke nødvendigvis er galt.

Da de to mennene bestemte seg for å gå inn i Charlie Hedbos lokaler og drepe så mange de kunne, var det nettopp det motsatte som drev dem. At noen kunne kritisere det de trodde på, latterliggjøre det, var ille nok til at de måtte bøte med livet. Blasfemien måtte straffes med dødsdom. Og når franske myndigheter ikke var villig til å ha slike lover og dømme deretter, vel da måtte de ta både loven og straffeutøvelsen i egne hender. 12 mennesker måtte bøte med livet, fordi de turte å bidra til å kritisere en påstått profet.

Uenighet og debatt er selve næringskilden til progresjon. Det kommer neppe særlig mye ny tenkning dersom alle er enige og tilfreds. Saklig uenighet trenger ikke være en krig om hvem som har rett og galt, men kan heller være en mulighet for å finne en tredje og bedre løsning. Til å tenke nytt, fordi man finner felles grunn og jobber seg videre derfra. Det krever imidlertid en vilje til å høre på andre ideer enn sine egne, og prøve å finne noe positivt i dem. Prøve å forstå et annet synspunkt, og være villig til å skifte sitt eget. Å leve sammen i en verden full av ideer, krever at man også kan være villig til å leve med at andre bare enkelt og greit mener noe annet enn deg selv.

7. januar 2015 døde 12 mennesker fordi de var villig til å utfordre det de mente var dårlige ideer. Kritisere dem, latterliggjøre dem. Debatten ble forsøkt kvalt, med en handling av terror. Så må en nesten spørre seg om ikke det at de ble drept fordi de var villig til å kritisere en ide, en ideologi, en religion og visse oppfatninger av hva den betydde, er selve beviset på at de hadde rett …

Slår det amerikanske demokratiet sprekker?

President Trumps samtaler med den Ukrainske presidenten Zelenskyj har ført til at han som kun den tredje presidenten i amerikansk historie, stilles for riksrett. I skrivende stund forhandler lederne for huset og senatet om hvordan selve rettssaken skal foregå. Utfallet av saken ser likevel ut til å være avgjort før saken starter. Fra starten har det fremstått som at politisk tilhørighet er det som vil avgjøre saken, ikke en objektiv vurdering av skyld. Er denne saken et tegn på at demokratiet i USA begynner å slå virkelige sprekker?

Det gjøres stadig undersøkelser blant folket i USA, om de mener Trump burde fjernes fra stillingen eller ikke. Gjennomsnittet fra disse har vist en befolkning delt nesten på midten. Før Ukraina-saken var det et svakt flertall for at han måtte få sitte, etter saken har flertallet så vidt bevegd seg over til at han må fjernes fra stillingen. Også i befolkningen virker det altså som om det er stor sammenheng mellom politisk preferanse, og om man mener at Trump burde fjernes eller ikke. Politisk tilhørighet avgjør i større grad hva man mener, enn de fakta som legges frem om selve saken.

Moderne demokratier har maktfordelingsprinsippet som grunnlag for sin struktur. Det vil si at makten er fordelt mellom en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. I USA er kongressen (som består av huset og senatet) den lovgivende makt, presidenten med sin administrasjon er den utøvende, mens domstolene utgjør den dømmende makt. Tanken bak denne maktfordelingen er naturligvis at de skal oppveie og holde hverandre under kontroll.

Når huset nå har vedtatt riksrett mot presidenten, er det nettopp fordi det er deres oppgave å kontrollere om presidenten har misbrukt sin makt. Det startet med en undersøkelse av saken, før man stemte frem såkalt «articles of impeachment» i huset. Som neste ledd blir det senatets oppgave å fungere som domstol. En høyesterettsdommer hentes inn for å lede retten, mens senatorene i senatet fungerer som dommere. For å felle en dom trenger de et kvalifisert flertall, altså to tredjedeler av senatet må stemme for å fjerne presidenten for at dette skal skje.

For at demokratiet skal fungere, er man avhengig av at en så alvorlig prosess som dette, kun skjer når det er grunnlag for det. Presidenten er valgt etter demokratiske regler, og skal som utgangspunkt sitte sin periode. Samtidig vil det være behov for å ha en slik mulighet til å fjerne de som misbruker den tilliten de har fått. Demokratiet er altså avhengig av at en slik sak tas på alvor, og at dommen avgjøres av en mest mulig objektiv vurdering av sakens fakta. Dette innebærer at man må være villig til å dømme en av sine egne partifeller, dersom vedkommende har gjort noe galt. Er man ikke villig til å gjøre det, har man mistet hensikten med maktfordelingen, nemlig at man holder hverandre under kontroll.

Uansett om Trump er skyldig eller ikke, er dagens situasjon problematisk for et demokratisk samfunn. Dersom demokratene har kjørt hele denne saken uten noen reell grunn, vel da har man brukt partipolitiske motiver til å forsøke å fjerne en demokratisk valgt president. Og dersom de har god grunn til å kjøre saken, så velger republikanerne å la ham beholde makten på tross av at han har handlet på en slik måte at han bør bli fjernet. At enkeltindivider fra de to partiene kunne stemme forskjellig fra resten av senatet ville ikke vært særlig kontroversielt. Men at det er en så tydelig splittelse kun med basis i partitilhørighet, er helt klart problematisk.

Senator Lindsay Graham uttalte i et intervju at han ikke kom til å late som han ville være et upartisk jurymedlem. Dette viser at man ikke bare er delt langs partilinjene, men man uttaler direkte at man ikke har tenkt å ta stilling til sakens fakta. Dersom Trump er skyldig i det han er beskyldt for, vil det si at Graham sier rett ut at det er uten betydning. At han vil la ham misbruke den makten han har, uten konsekvens. Det er da demokratiet har sviktet. Det er da vi har mistet den sikringen som maktfordelingsprinsippet er ment å ha.

Saken er enda ikke sendt til senatet, så det gjenstår fortsatt å se både hvordan saken blir behandlet der og hvordan stemmegivningen til slutt ender opp. Signalene så langt burde være urovekkende for alle. For uansett om man tror at demokratene kjører på uten noe sak, eller republikanerne benekter klare fakta, så må man konkludere med at minst ett av de to partiene er villig til å ofre maktfordelingsprinsippet for denne presidenten. Da virker det betimelig å spørre seg, slår det amerikanske demokratiet sprekker?

Truer boikotten av Resett.no Norges ytringsfrihet?

Denne påsken har mange valgt å bruke sosiale medier til å gjøre firma oppmerksomme på at deres annonser vises på bloggen Resett.no. Blant disse var Venstres Sveinung Rotevatn, som valgte å legge ut en twittermelding der han varslet Forskerfabrikken og Agva Kraft om at deres annonser er å finne på Resett.no. I etterkant har saken endt opp som tema på Debatten på NRK. Det er flere problematiske sider ved saken, men truer boikotten ytringsfriheten slik enkelte nå hevder?

Hva er ytringsfrihet?

Rent juridisk er ytringsfriheten definert i § 100 av Grunnloven. Den slår fast at det skal være ytringsfrihet i Norge og at ingen skal holdes ansvarlig for å ha mottatt eller kommet med opplysninger, ideer eller budskap. Noen unntak er likevel gjort, f.eks. hatefulle ytringer og oppfordringer til straffbare handlinger.

Store norske leksikon beskriver ytringsfriheten som nødvendig for at mennesker skal kunne leve sammen og at den ligger til grunn for mellommenneskelig kommunikasjon. Vi har en frihet til å formidle våre ideer i ytringer og handlinger, og å motta andres ytringer. Denne friheten til å ytre meninger uten rettslige konsekvenser er et viktig grunnlag for et fritt demokrati der blant annet muligheten for å kritisere statsmakten er essensiell.

Konsekvenser av ytringer

Det at vi er fri til å ytre oss uten rettslige konsekvenser (da altså med nevnte unntak), betyr ikke at vi kan kreve at disse ytringene ikke får andre konsekvenser. Enhver ytring du måtte komme med har potensiale for en konsekvens. Konsekvensen vil avhenge både av budskapet i seg selv, og mottakeren. Ytringsfriheten sikrer deg mot reaksjoner fra myndigheter, ikke fra samfunnet som helhet eller fra enkeltindivider.

Hvilke konsekvenser en ytring kan ha, kan være vanskelig å forutse, og vanskelig å akseptere. Det som er ment som et kompliment kan bli tolket som å ha et ironisk eller bakenforliggende budskap og dermed tolkes negativt. Konsekvensen kan dermed bli at vedkommende som man ønsket å gi et kompliment til, føler seg støtt. Er man supporter av et idrettslag kan det å ytre dette få forskjellig respons basert både på hvor man er, og hvem man er med. Sittende midt i puben der erkerivalens fans holder til, vil potensielt kunne føre til at man blir kastet ut, eller verre. Sittende blant supportere av samme lag vil det kunne møtes med en positiv respons. Og sittende blant mennesker som er helt uten interesse for idretten kan det føre til at man blir sett på som annerledes på en negativ måte, og at man da blir sosialt utestengt.

Konsekvensene av en ytring kan altså være forskjellige basert på både hvor man er, hvem man er med og hvordan man ytrer seg. Noen konsekvenser er forutsigbare, andre kan overraske. Men enhver ytring har en risiko forbundet med seg. Like så er det ingen av disse konsekvensene som endrer på det faktum at man har rett til å ytre det man mener (igjen, med nevnte unntak), uten rettslige konsekvenser.

Boikott av Resett.no

Det Resett.no selv beskriver som en boikott startet med en twittermelding fra Klassekampenspaltist og psykolog, Karl Eldar Evang. Evang gjorde flere firma klar over at deres annonser var å finne på resett.no og at de dermed bidro indirekte til finansiering av nettstedet. Flere har hengt seg på i ettertid og da blant annet Sveinung Rotevatn.

Boikotten har fått klare konsekvenser for Resett.no. Flere aktører har fått sine annonser fjernet fra siden. Flere av disse opplever nå tilsvarende boikott fra resett.no sine lesere. Både i kommentarfeltet på Resett.no og på facebooksidene til flere av disse firmaene oppfordrer leserne til å boikotte de firmaene som har trukket sine annonser. En gjengående påstand er at firmaene ønsker å begrense ytringsfriheten, å angripe den, eller å hindre den helt.

På et innlegg på Jysk Norge sine facebooksider kan man f.eks. lese følgende kommentar:

«Nei, jeg handler IKKE med organisasjoner som lar seg presse politisk. NO MORE. Har hatt et godt kundeforhold til dere hittil, gode produkter, gode priser, hyggelige olk, men å angripe ytringsfrihet, det godtar jeg ikke av noen.»

Angriper ikke ytringsfriheten

Jysk har jo i denne saken på ingen måte angrepet ytringsfriheten. De har tvert imot benyttet seg av sin egen ytringsfrihet. Gjennom å trekke sine annonser fra Resett.no har de valgt å ytre at de ikke ønsker å økonomisk støtte deres virksomhet. Jysk har ikke engang angrepet ytringsmuligheten til Resett.no, eller ytret seg imot deres meninger, ideer og budskap. De har kun valgt å ytre gjennom handling, at de ikke ønsker å økonomisk støtte akkurat denne virksomheten. De har benyttet seg av den samme ytringsfriheten som Resett.no har.

At kunder nå velger å boikotte disse firmaene, er da naturligvis å benytte seg igjen av den samme ytringsfriheten.

Konsekvensen av Resett.no sine ytringer på deres blogg, fører til at firma velger å ikke reklamere der. Det at firma velger å ikke reklamere der, fører til at enkelt kunder velger å ikke handle der. Nettopp ytringsfriheten som alle disse nyter, lar dem ta disse valgene basert på hva de andre ytrer.

Ytringsfriheten trues ikke

Boikotten av Resett.no truer ikke ytringsfriheten. Den er et uttrykk for nettopp det at vi har ytringsfrihet. Meningsmangfold er bra, men det betyr ikke at det å holde en gitt mening ikke kan ha en konsekvens. Firma kan ikke pålegges å støtte visse meninger, det er da ytringsfriheten ville vært truet. På samme måte har potensielle kunder all rett til å velge hvem de vil handle hos basert på de ytringer som de gitte firma måtte komme med. Og meningsmangfoldet er heller ikke truet. Resett.no står fortsatt fritt til å ytre sine meninger fordi om gitte firma ikke ønsker å støtte dem økonomisk. Antibabbel.no har eksempelvis ingen økonomisk støtte og drives helt og fullt på frivillig basis.

Et sitat som ofte tilskrives Voltaire, men egentlig stammer fra Evely Beatrice Hall, kan være nyttig å huske i diskusjonen om hva ytringsfriheten egentlig handler om:

«I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it!»

PS: Bruk gjerne din ytringsfrihet i kommentarfeltet under.

Du har sannsynligvis ingen skjulte evner Hanne Kristin Rohde

I et åpenhjertig intervju i VG (VG+ sak) i forbindelse med at Hanne Kristin Rohde skal utgi bok, forteller hun om hvordan hun mener hun har en uforklarlig side. En skal naturligvis ikke utelukke slikt automatisk, men sannsynligvis har ikke Rohde noen slike evner. Det er mer sannsynlig at hun er som alle oss andre, med de evner vi har og ikke har. Men kanskje en tanke for lite kritisk til hva hun selv opplever.

Blå lys og andre forklarlige synsforstyrrelser

I intervjuet forteller Rohde om hvordan hun alltid har følt at hun var annerledes. Det første hun beskriver er lysglimt som hun har sett siden hun var liten. Det er blant annet disse hun senere beskriver som inspirasjonen til bokserien, blålys. Det er vanskelig uten en undersøkelse å finne ut akkurat hva det er Rohde her opplever. Slike optiske feil er i realiteten ganske vanlige å oppleve og kan ha flere forklarlige årsaker, slik Silje Ulveseth forklarer på lommelegen.no. Det som altså er en veldig vanlig ting at mennesker opplever, fremstår for Rohde som noe spesielt som hun kobler opp mot skjulte evner.

Senere i intervjuet beskriver hun et annet evne. Når hun kom inn i et rom med 15-20 mennesker visste hun med en gang «hvem som var grinete, hvem som var kranglete – eller hvor problemet lå». Dette fremstår jo ikke som noe skjult evne, men heller å være god til å lese kroppsspråk. Som Vidar Hansen her forteller, er det å lese kroppsspråk viktig for politiet. Det er neppe uten sammenheng at det er nettopp i politiet at Rohde har jobbet.

De evnene Rohde beskriver fremstår altså som høyst forklarlige, og slettes ikke som noe som krever noe ut over det vanlige. Om det var fordi hun jobbet i politiet at hun ble god til å lese kroppsspråk, eller kanskje at fordi hun var god til å lese kroppsspråk så trakk hun mot en karriere i politiet, er imidlertid vanskelig å vite. Kanskje var det også bare tilfeldig.

«Vi må forske mer i bredden»

Rohde sier i intervjuet at hun mener dagens vitenskap trenger å forske mer i bredden. At vitenskapen har latterliggjort det som ikke kan forklares. En av koblingene hun her gjør er hennes forsvar av Joralf «Snåsamannen» Gjerstad og de evnene hun mener han har. I et intervju i 2012 fortalte hun om hvordan Gjerstad hjalp sønnen hennes. «Han har evner, og ingen skal få overbevise meg om noe annet» sa hun den gangen.

«Vitenskap er en metode, ikke en gruppe eller en ideologi som kan le eller latterliggjøre deg eller andre» som Ingeborg Senneset så fint oppsummerte det i sin kritikk av Rohdes intervju. Det har vært forsket i det brede i all tid, og det er ingenting som forhindrer noen fra å forsøke å forske på slike evner med vitenskapelige metoder. Der Rohde etterlyser at man er litt åpen for det ukjente, blir jo spørsmålet om Rohde er åpen for at vitenskapen viser at det ikke er noe å finne der? Antas det at fordi vitenskapen ikke har funnet noe som støtter det spirituelle så mangler det på vilje eller evne, ikke at det ikke er noe der å finne?

Senneset setter også fokus på nettopp den evnen som Gjerstad angivelig skal ha brukt for å hjelpe Hovdes sønn. Hun har skrevet om hvordan berøring kan ha en smertelindrende effekt i sin bacheloroppgave. Som hun sier, «…40 temmelig tørre sider, blottet for magi. Teknikker, etikk, forutsetninger og konsekvenser gjøres rede for». I tillegg må naturligvis placeboeffekten tas med i denne sammenhengen. Altså den effekten man kan se at mennesker opplever bare av å få en behandling som de har tro på vil virke. Der effekten altså ikke kommer fra behandlingen i seg selv, men troen man har på at denne behandlingen vil ha en effekt

James Randi One Million Dollar Paranormal Challenge

En som har brukt mye av sitt liv på mennesker med påståtte evner er James Randi. Helt tilbake i 1964 satte Randi opp en premie for den som kunne demonstrere overnaturlige eller paranormale evner. Den gangen var premien bare på tusen dollar, men den vokste seg via ti tusen og hundre tusen helt opp til en million dollar. Alt personen med evnene trengte å gjøre, var å demonstrere de evnene vedkommende hevdet å ha, under kontrollerte forhold. Over tusen mennesker har prøvd seg, men ingen har stukket av med pengepremien.

Måten Randi har avslørt en etter en på, er å forsøke å finne en vitenskapelig forklaring på de påståtte evnene. Som med James Hydrick, som påsto å kunne flytte på gjenstander med tankekraft. Hydrick demonstrerte sin påståtte evne ved å bla over sider av en telefonkatalog. Randi mente dette ikke var annet enn at Hydrick blåste på sidene for å flytte på dem. Han la derfor ut biter av isopor foran og rundt telefonkatalogen for å kunne avsløre om det var nettopp blåsing som var involvert. Pussig nok greide ikke Hydrick da lengre å flytte på sidene, slik man kan se i dette klippet:

En viss motsetning kan det selvfølgelig sies å være mellom Rohdes ønske om en bredere forskning som inkluderer det spirituelle, inkluderer sjelen osv. Randi har jo ikke søkt å bevise at slikt finnes, men heller å motbevise at de som hevder slike evner virkelig har dem. Det kan imidlertid argumenteres for at alle de som har forsøkt å stikke av med pengepremien, har forsøkt å demonstrere overnaturlig evner. Og en etter en har de feilet. Det har altså ikke manglet på forsøk, kun på vellykkede forsøk.

Tankefeilene som ligger bak

Når Rohde er overbevist over Gjerstads evner basert på det hun opplevde med hennes sønn er det spesielt to tankefeil som må tas i betraktning. Den første er personlig anekdote. Å ta sin egen enkeltopplevelse som et datapunkt som skulle bevise noe, er aldri godt nok for en konklusjon. Det er umulig uten andre datapunkt å vite om en slik egenerfaring er normen, eller en utstikker statistisk sett. Det blir på nivå med å slå fast gjennomsnittstemperaturen en plass, basert på hva gradestokken tilfeldigvis står på en tilfeldig valgt dag.

Før dette igjen har man post hoc ergo propter hoc, eller falsk årsakssammenheng. En antagelse om at fordi A skjedde før B, så er A årsaken til B. Det at sønnen ble bra kort tid etter at Gjerstad la handen på ham, beviser ikke at det var det at Gjerstad la handen på ham som gjorde at han ble frisk. Det kan være at forklaringen er så enkel som at sykdommen var på vei ut av kroppen da dette skjedde. Det kan være at sønnen spiste noe den samme dagen, som tilfeldigvis var akkurat det kroppen trengte. Eller det kan ha vært en ren placeboeffekt. Uansett så har man ikke nok grunnlag fra en slik enkelthistorie, til å slå fast at Gjerstad har noen overnaturlige evner av noe slag.

Hvem har et åpent sinn?

Rohde etterlyser at vitenskapen skal være mer åpen for forskning på sjelsforskning. Hun mener også at vitenskapen har latterliggjort det som ikke kan forklares. En underliggende tone er altså at hun savner mer åpenhet for de tingene hun nevner blant de som har forskning som sitt felt. Men er det virkelig disse forskerne som har et lukket sinn?

Som nevnte er ikke vitenskapen noe som i seg selv kan latterliggjøre noe som helst. Men gjennom forskning kan man få en bedre forståelse av både hvordan verden er, og hvordan den ikke er. Så langt har ingen greid å bevise en overnaturlig evne. Det er imidlertid ingenting med vitenskapen som stopper noen fra å forske mer på det.

Skal man forske er man avhengig av å ha et åpent sinn om det man skal forske på. Man må være åpen for at hypotesen står, eller faller. Man må være åpen for at andre kan komme og vise at du tok feil. Og du må være åpen for å lære av den feilen dersom den er der. Når en hypotese er formet går man ikke ut og prøver å bevise den. Tvert imot, man prøver å motbevise den. Med en god porsjon konfirmasjonsbias kunne man nok lett funnet flere bevis for å støtte en hypotese. Man kunne lett tolket data til å støtte det man ønsker skal være sant. Men vitenskapelig metode tilsier altså en motsatt inngang. For det minste motbevis er nok til å felle en hypotese, eller i alle fall å sørge for en omformulering. Dermed evner man å lære noe. Det er nettopp et slikt åpen sinn vitenskapen krever. Ikke et hvor resultatet er bestemt på forhånd. Ikke et som sier «han har evner, og ingen skal få overbevise meg om noe annet» …


Bør vi forby nynazismen?

Tirsdag skrev Ervin Kohn, 2. nestleder for Antirasistisk senter at vi bør forby nynazismen, i et innlegg i Dagbladet. Men er det en god ide å forby en mening eller ideologi? Og er det i strid med ytringsfriheten eller annet lovverk å gjøre det?

Hva beskyttes av ytringsfriheten?

Ytringsfriheten i Norge reguleres i Noregs grunnlov § 100:

Ytringsfridom skal det vere.

Ingen kan haldast rettsleg ansvarleg for å ha motteke eller komme med opplysningar, idear eller bodskapar om det ikkje lèt seg forsvare halde opp imot den grunngjevinga ytringsfridommen har i sanningssøking, demokrati og den frie meiningsdanninga til individet. Det rettslege ansvaret skal vere fastsett i lov.

Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa og kva anna emne som helst. Det kan berre setjast slike klårt definerte grenser for denne retten der særleg tungtvegande omsyn gjer det forsvarleg halde opp imot grunngjevingane for ytringsfridommen.

Førehandssensur og andre førebyggjande åtgjerder kan ikkje nyttast om det ikkje trengst for å verne born og unge mot skadeleg påverknad frå levande bilete. Brevsensur kan ikkje setjast i verk, så nær som i anstaltar.

Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. Det kan i lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og av andre tungtvegande grunnar.

Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte.

Utgangspunktet er altså full ytringsfrihet. Likevel åpnes det for å begrense den noe, der det er særlig tungtveiende hensyn som tvinger det frem. Tidligere har vi hatt en blasfemiparagraf som har beskyttet religion, men denne er nå fjernet. De begrensningene vi har per i dag handler i all hovedsak om oppfordringer til vold og kriminalitet, samt hatefulle ytringer. Sistnevnte reguleres i straffeloven § 185:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn,

c) homofile orientering, eller

d) nedsatte funksjonsevne.


Det kan neppe være noen tvil om at hatefulle ytringer mot jøder da vil falle inn under denne paragrafen. Og det er vel nettopp den type ytringer som naturlig nok forventes fra nynazister.

Hva om ytringer fører til vold?

Vold mot grupperinger har også beskyttelse i straffeloven. Da i § 272 og spesielt bokstav e:

Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og for øvrig om den

a) har skjedd uten foranledning og har karakter av overfall,

b) er begått mot en forsvarsløs person,

c) har karakter av mishandling,

d) er begått av flere i fellesskap,

e) er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne, eller

f) er forøvd ved bruk av kniv eller annet særlig farlig redskap.

Vold som er rettet mot noen fordi de er jøde, vil altså også være beskyttet av dagens lovverk. Det ligger også en mulig skjerpelse i straffen for slik vold når den er motivert av fornærmedes religion. Vold utøvet av nynazister mot jøder vil naturlig falle inn under dette.

Diskriminering gjennom handlinger

Det er ikke utenkelig at nynazister vil være i posisjon der de vil kunne diskriminere gjennom handlinger. Eksempelvis dersom en nynazist driver en forretning og nekter å la jøder handle i sin butikk. Også her har vi god dekning i dagens lovverk, med straffeloven § 186:

Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av personens

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion og livssyn,

c) homofile orientering, eller

d) nedsatte funksjonsevne, såfremt nektelsen ikke skyldes manglende fysisk tilrettelegging.

På samme måte straffes den som av en slik grunn nekter en person adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre.

Igjen er religion nevnt som et eksempel på straffbart forhold.

Hva står igjen å forby?

Med alle disse lovene, hva står da igjen å forby? Både diskriminerende handlinger, hatefulle ytringer og vold utøvet av en nynazist mot en jøde er jo per i dag beskyttet i lov. Da står man vel i realiteten kun igjen med ideologien. Og denne er vel vanskelig å forby?

Ideologien lever i utgangspunktet i enkeltmenneskets tanker, som en slags tro på egen suverenitet. Slike tanker er det vanskelig å forby. Det er neppe ønskelig å forby personer å tenke det de vil, og ikke minst er det vanskelig å bevise hva de tenker. Med en gang disse tankene omsettes i ytring eller handling, har vi lovverk på plass for å håndtere dette. Et forbud vil da i all hovedsak bli symbolsk

Bør vi da forby nynazismen?

Faren med et forbud mot nynazismen spesifikt, er at det kan fremstå som bekreftende ovenfor de som allerede har en slik ideologi. Forbudet kan oppfattes som å bekrefte konspirasjonsteorien om at det i realiteten er jøder som sitter med makten, ikke de demokratiske valgte organer. Det er vanskelig å endre noens tanker med et forbud.

Samtidig vil den ikke ha noen juridisk effekt, all den tid det er vanskelig å bevise hva noen tenker og tror. Lovverk er allerede på plass for å beskytte mot diskriminering, hatefulle ytringer og vold. Dermed er det vanskelig å se at forbudet vil ha annen hensikt enn symbolsk. Dette kan naturligvis være et godt signal ovenfor jøder i Norge, men det signalet kan heller komme på andre måter.

Hat mot grupperinger bunner ofte i en eller annen form for fremmedfrykt. Sjelden, om noen gang, har fremmedfrykt blitt kurert med et forbud. Fremmedfrykt motarbeides mye bedre med å gjøre det fremmede kjent. Den beste kuren for nynazisme er nok ikke et forbud, men heller å bli kjent med norske jøder og se at de ikke lever opp til ideologiens forvridde virkelighetsoppfatning. Den beste måten å frykte en fremmed, er å bli kjent.

Forbud har ikke alltid den effekten vi ønsker. Bare spør utallige foreldre med røykende ungdom i huset …


Ytringsfrihetsforbundet – Er det ytringsfriheten dere kjemper for?

Ifølge deres egen omtale på yfo.no, er Ytringsfrihetsforbundet stiftet for å «… gi medlemmene en felles ramme og følelse av tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt «. Dette kan jo høres fint og flott ut i utgangspunktet, men er det egentlig ytringsfrihet det her kjempes for? Er det ikke bare et vern mot kritikk? Ytringsfriheten handler jo ikke om å beskytte dårlige ideer mot bedre ideer, men mot straffeforfølgelse av uønskede ytringer.

Det bør herske liten tvil om at man i Norge sjelden kan forvente straff for det man måtte si eller mene. Straffeloven inneholder riktignok noen tilfeller hvor utsagn kan ende i straff. Her handler det imidlertid mer om å straffe en trussel om vold før den ender i vold, enn å straff tanker, ideer eller meninger. I det store bildet, har vi full ytringsfrihet i Norge, godt rotet i Grunnloven § 100.

Leser man nærmere på hva Ytringsfrihetsforbundet snakker om både på sine hjemmesider og facebooksider, kommer det frem at det man ønsker er ikke bare muligheten for å ytre seg uten formell straff, men også uten uformelle sanksjoner:

» Mennesker tør ikke uttrykke seg av fare for å miste jobb og inntekt, eller forfremmelser og anseelse. «
– yfo.no (Om oss)

» Vi skal være et samlingspunkt og en organisatorisk og identitetsskapende faktor for de mange mennesker som ikke er komfortabel med den sannhetsundertrykkende tendens i media og blant myndigheter. «
– yfo.no (Om oss)

» Stiller man seg kritisk til ikke-vestlig kultur og advarer mot dens inntog i det frie, liberale Vesten, innebærer det en fare for egen anseelse, og muligens levebrød. «
– yfo.no (Nyheter – «Vi lanserer ytringsfrihetsforbundet»)

I stor grad handler det altså ikke om rettslige konsekvenser av å ytre seg, men reaksjonene fra samfunn, media, arbeidsgiver og andre. Dette handler ikke om ytringsfrihet, men frihet fra kritikk. Frihet fra at det å mene noe spesifikt, kan ha betydning for hvordan andre mennesker velger å forholde seg til deg.

Organisasjonen kan naturligvis ikke stå til rette for alle utsagn dets stiftere har hatt opp gjennom tiden. Det er likevel god grunn til å stille spørsmålstegn ved om ikke stifter, styremedlem og president i forbundet, Helge Lurås, møter seg selv i døren med avslutningen av innlegget «Sverige vil forby Islam. Bør vi følge etter?» på resett.no:

«Nazisme er et marginalt fenomen i Norge, islam er det ikke. La oss derfor lese Göranssons avgjørende forsvar for å forby nazisme en gang til og bare bytte ut nazisme med islam. Og så kan vi avvente hvor lang tid det tar før Aftenposten tar inn et innlegg med tittelen Sverige vil forby islam. Bør vi følge etter?

Å forby islamistiske bevegelser er ikke et angrep på ytringsfriheten. Det er å håndheve eksisterende norske lover. Det er trolig det minst radikale vedtaket en stat kan gjøre. Det er ikke å forby politiske meningsmotstandere, men ikke å akseptere at norske verdier krenkes. Å forby islamistiske bevegelser er ikke å akseptere forskjellsbehandling av mennesker. Å forby islamistiske bevegelser er ikke å akseptere vold og trusler i et moderne demokrati. Å forby islam er å ta trusselen de utgjør på alvor. «

Å forby Islam, vil nettopp være et steg imot ytringsfriheten. Dersom noen tror på en religion, men trues med straff dersom de erkjenner det, er deres ytringsfrihet helt klart begrenset. Et slikt forbud vil altså være stikk i strid med ytringsfriheten, og burde da være utenkelig for en organisasjon som har beskyttelse av ytringsfriheten som sitt formål. Utsagnet er heller ikke særlig gammelt. Det er under 6 måneder siden det ble lagt ut på resett.no. Kan man egentlig forvente at forbundet vil stå for verdier så stikk i strid med det dets stifter, styremedlem og president har skrevet ned bare et halvt år tidligere?

Det har tidvis helt klart vært nødvendig å kjempe for mer ytringsfrihet. Selv om paragrafen ikke har blitt brukt i nyere tid, hadde vi lenge en blasfemiparagraf som gjorde at kritikk av religion potensielt kunne straffeforfølges. Norge har, i likhet med mange andre land, kvittet seg med slikt lovverk relativt nylig. Dette er en prosess som helt klart har økt ytringsfriheten i de aktuelle landene noe.

Å omtale ytringsfriheten som å inkludere frihet fra kritikk og konsekvenser, er å misforstå hva som ligger i begrepet. Det kan bli interessant å se hva slags saker organisasjonen vil fronte, og ikke minst støtte. Organisasjonen har selvfølgelig all mulighet til å vise at de faktisk kjemper for ytringsfrihet, selv om de gjør det i et land der ytringsfriheten er stor, og under et formål som fremstår som å ha en annen kamp i sikte.

Å ytre seg i det offentlige rom er ingen enkel sak, det er det liten tvil om. Kommentarfelt hagles ned av hatmeldinger, selv om moderatorer prøver å begrense det i størst mulig grad. En kamp for å sikre at dårlige ideer og dårlige meninger møtes med bedre ideer og meninger fremfor hat og trusler, ønskes veldig velkommen. Dessverre ser det så langt ut til at ytringsfrihetsforbundet ikke handler om dette. Det er lov å håpe at man tar feil.

Evelyn Beatrice Hall sa det så fint i «Friends of Voltaire» helt tilbake i 1906:

» I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it. «