Generell

Click-bait-overskriften vi ikke trenger

av

Overskrifter som lurer deg inn til en artikkel som ikke er helt slik overskriften tilsier. Click-bait. Alle som skriver har man en interesse av å få folk til å trykke på akkurat den lenken man presenterer. Ofte er det ikke galt det som står i overskriften, men innholdet er likevel ikke slik du forventet. Slike overskrifter dukker stadig opp på sosiale medier, med lenker til ukjente sider med ukjente hensikter. Nylig dukket det opp en slik overskrift hos nettavisen Nidaros. Og det var akkurat den click-bait-overskriften vi virkelig ikke trenger nå.

“Person i trøndelag døde få dager etter å ha fått koronavaksinen” kunne man lese. Hvilken forventning gir det til innholdet? Mange vil nok raskt konkludere med at noen har dødd fordi de tok koronavaksinen. Det er i alle fall slik det fremstår når man bare leser overskriften. Dette er jo en nyhet man bare må lese. Så klikker man da. Man tar agnet. Leser det Nidaros vil at du skal lese.

“Foreløpig dødsårsak gir ingen mistanke om sammenheng, men saken undersøkes videre. Den avdøde skal være i åttiårene, og hadde flere helseutfordringer.” INGEN mistanke, om det overskriften prøver å lure deg til å tro. Undersøkes riktignok, men ingen mistanke. Hele saken er bare 81 ord. Knapt lengre enn en tweet. Det var egentlig ikke særlig mer informasjon i hele saken. Bare at det ikke var mistanke om sammenheng, men at man sjekket for sikkerhets skyld.

Problemet er hva vi sitter igjen med. De fleste vil nok neppe tenke særlig mer om det. Noen få, forhåpentligvis veldig få, vil derimot nøle. Kanskje ombestemme seg. Tenke at det ikke er verdt risikoen, det er jo tross alt noen i åttiårene som døde rett etter de tok vaksinen. Kanskje den er farlig? Jeg burde vel heller la være. Jeg er jo tross alt i åttiårene selv…

Så Nidaros, hva var det dere ville oppnå med denne saken? Var det noen ekstra klikk? Litt økte reklameinntekter? Vil det være verdt det, dersom dere plantet tvil i et eneste menneskes hode? Hva om dere plantet tvil hos noen, som ender opp syk med covid fordi de ikke tar vaksinen når de har tilbud om den. Hva om noen dør? Var det verdt det? Var det verdt noen ekstra klikk?

Mange ser lyset i enden av tunnelen. Endelig er vaksinen her og samfunnet kan etter hvert gå tilbake til noe som ligner på normalt. I alle fall håper vi det. Vi håper jo at mange nok tar vaksinen til at også de som ikke kan ta den likevel kan fare trygt rundt i samfunnet. Om ikke for mange blir skremt da. Skremt av en unødvendig overskrift. Skremt av akkurat den click-bait-overskriften vi virkelig ikke trengte nå…

Autorisasjon mot bedre viten

av

Etter budsjettforhandlingene er det klart at naprapater og osteopater skal få autorisasjon som helsepersonell her i Norge. Dermed blir de to alternative behandlingsformene en del av den norske helsetjenesten, og gis en kredibilitet som forskningen tilsier at de ikke fortjener. Man kan ikke politisk vedta at en behandlingsform faktisk virker. Pseudovitenskap blir ikke til vitenskap gjennom statsautorisasjon.

Til NTB uttaler Åshild Bruun-Gundersen (Frp) at «Dette har aldri vært alternativ medisin, men helt ordinær helsebehandling for muskel- og skjelettlidelser på linje med fysioterapi og kiropraktikk. Hvert år bidrar disse yrkesgruppene til å redusere sykefravær og gi bedre livskvalitet for tusenvis av nordmenn. Disse behandlingene har god dokumentert helseeffekt og endelig får de anerkjennelse for det gjennom en offentlig autorisasjon også her i Norge.» Denne påstanden kan det imidlertid virke som Bruun-Gundersen har lite grunnlag for.

Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) oppgir dette om de to behandlingsformene (les gjerne NAFKAM sine gjennomganger for full kontekst):
Osteopati: Forskerne bak disse oppsummeringene etterlyste generelt bedre metodisk kvalitet i nye studier på osteopati før man kan si noe. For de ovennevnte bruksområdene vil vi da si at osteopatisk behandling er utilstrekkelig dokumentert.
Naprapati: Det betyr at det etter våre kriterier ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon til å si om det virker eller ikke. Eventuelle påstander om effekt mangler da solid vitenskapelig støtte.

Dette er også årsaken til at både Osteopati og Naprapati er regnet som alternative behandlingsmetoder. Annerkjennelse for god dokumentert helseeffekt fortjener de først når de faktisk kan godt dokumentere denne effekten. Dette har de altså fortsatt til gode å gjøre.

Det at enkeltpersoner mener å ha blitt bedre av å gå til en av disse behandlerne er ikke dokumentert helseeffekt. Dette er personlige anekdoter, uten verdi som vitenskapelig bevis. Det er umulig ut ifra anekdoten alene å vite om det de opplevde var en reell effekt, placebo, eller bare tilfeldigheter. Pasienten opplever kanskje en årsakssammenheng mellom det å gå til behandling og å bli bedre. Falsk årsakssammenheng er imidlertid en velkjent tankefeil, også kjent som post hoc, ergo propter hoc. Det at en ting skjer etter en annen betyr ikke automatisk at den første var årsaken til den andre.

Så hvordan tar noe steget fra alternativ-stemplet til fullverdig skolemedisin? Da må den vitenskapelige metoden skille det som virker fra det som ikke virker. Man må ta bort hva man opplever og se på hva som faktisk skjer. Blir flere bedre blant de som mottar behandlingen enn de som ikke gjør det? Eller bedre, de som bare tror de mottar behandlingen? Og man må sammenligne mange nok av disse, til at tilfeldigheter ikke lenger er en faktor. Under en slik lupe har altså verken osteopater eller naprapater greid å vise til en reell effekt.

Tim Minchin har et godt sitat om forholdet mellom alternativ medisin, og medisin. Løselig oversatt fra diktet Storm sa han at alternativ medisin har per definisjon enten ikke greid å bevise at det virker, eller blitt bevist å ikke virke. Alternativ medisin som har greid å bevise at det virker, kalles medisin. Her vil altså to former for alternativ medisin miste alternativ-stemplet ikke fordi de har greid å bevise at de virker, men fordi politikere mener at de fortjener det. Hvorfor har man egentlig vitenskapelig senter som NAFKAM, om deres ekspertise på slikt er uten betydning når det skal vedtas hva som skal regnes som alternativt og ikke?

Konsekvensene av dette vedtaket er at skillet mellom behandlingsformer med og uten reell effekt, blir stadig vanskeligere å se for Kari og Ola Nordmann. Kiropraktikk har allerede hatt autorisasjon i lang tid, selv om det er svært liten dokumentert effekt å spore også fra denne behandlingsformen. Nå får de altså selskap av to behandlingsformer til, og NAFKAM vil sannsynligvis ikke lenger kunne uttale seg om disse behandlingsformene siden de ikke lenger vil være å regne som alternative.

Så hvem er det som skal motta disse to nye behandlingsformene når autorisasjonen er på plass? Hva slags behandling skal de stå for? Det kommer nok litt an på hvem man spør. Mens Norsk Osteopatforbund har en relativ beskjeden liste, har behandler.no en langt lengre (og ikke uttømmende) en som lister alt fra de klassiske ryggsmertene, til litt mer overraskende ting som lese- og skrivevansker. Kundegrunnlaget kan altså ende opp med å være ganske bredt, avhengig av hvem man spør.

Det som uansett er sikkert er at skattepengene som i fremtiden vil bli brukt på disse behandlingsformene, hittil ser ut til å være penger ut vinduet. Man risikerer lengre sykefravær fordi mennesker med reelt behov for behandling, sendes til behandling uten reell effekt. Skillet mellom pseudovitenskap og vitenskap blir mindre tydelig, samtidig som det blir vanskeligere å rettferdiggjøre at andre behandlingsformer uten dokumentert effekt, ikke skal nyte den samme goden som osteopati og naprapati snart gjør.

Forskningsrådet undersøkte nylig befolkningens tillit til forskning. Hele 89 % svarte at de hadde meget stor eller ganske stor tillit til forskning. Troen på forskning er altså høyere enn kanskje noen gang. På tross av dette skal altså to behandlingsformer nå få statlig autorisasjon mot bedre viten.

Stråmann, møt stålmann!

av

Antibabbel.no startet med en julekalender med 24 tankefeil, og først ute av dem alle var stråmannsargumentasjon. Denne feilen skjer altså når man argumenterer, ikke imot det motparten faktisk mener, men en stråmann man har laget som er lettere å slå ned. Det være seg en ekstrem versjon av motpartens mening, en forvridd en, eller på annen måte feilaktig representasjon av hva vedkommende måtte virkelig mene. Stråmannen trenger en motpart, og den finnes. Møt, stålmannen!

Begrepet er på ingen måte nytt. “Steelmanning” har vært brukt en god stund i det store utland. Stålmannsargumentasjon blir kanskje den naturlige norske versjonen. Der stråmannen er en feilaktig representasjon av en motparts mening, er stålmannen den beste representasjonen. Stålmannsargumentasjon, blir dermed å argumentere imot den beste versjonen av motpartens mening. Kanskje ikke like enkelt, men langt mer ærlig og nyttig for begge parter. Og ikke minst for publikum.

Det er særlig i politiske debatter at stråmannsargumentasjon virker å være fremtreden. Det kan virke som det er viktigere å fremstå som en god kandidat for velgeren, enn å faktisk diskutere politikken. I alle fall når debatten skal ut til offentligheten. Det er ikke så vanskelig å forstå heller. En ekstrem mening skaper overskrifter, en ordinær en gjør sjelden det. Så om man kan tillegge en motpart en ekstrem mening, er ikke nødvendigvis velgerne så opptatt av om meningen er en stråmann eller en stålmann.

Når stråmennene florerer, er det samfunnsdebatten som lider. Viktige tema blir fremstilt populistisk fremfor at de virkelig diskuteres. Velgere gjør potensielt sine valg på feilaktig grunnlag. Ærlig og god debatt er en viktig del av demokratiet. Det er problematisk når politikere velger å fremstille motparter til å ha meninger de ikke har, for å skremme folk vekk fra å stemme på dem. Har man de beste ideene, bør det jo være nok å argumentere for dem. Har man ikke de beste ideene, bør man kanskje vurdere å endre dem?

Stråmennene finner vi imidlertid mange plasser. Selv om politisk debatt rommer en del, er det kanskje i kommentarfelt og sosiale medier vi ser flest av dem. Så kanskje er det på tide å slå et slag for stålmennene i stedet. Gå ut i debatten og prøv å forstå din motpart, uansett hvor uenig du måtte være. Kanskje kan det bidra til å finne felles grunn. Eller kanskje gir det bare et bedre utgangspunkt for å endre denne personens ståsted? Vi kunne alle hatt godt av å forstå hverandre litt bedre.

Desinformasjonens alder – en trussel for demokratiet

av

Det er mye som tyder på at vi har gått over fra informasjonsalderen til desinformasjonsalderen. Presidentvalget i USA har vært en oppvisning i effekten av å spre feilaktig informasjon med det håp at det blir oppfattet som fakta. Trump-administrasjonen hevdet valgfusk lenge før valgdagen, og nekter nå å erkjenne tap til Biden som reelt. Mange tilbakeviste påstander lever godt i sosiale medier, også her i Norge. Fra påstander om flere mottatte stemmer enn registrerte velgere, til brenning av stemmesedler. Fakta har lite å stille opp med når mengden med desinformasjon blir stor nok.

Det er ikke vanskelig å se selvmotsigelsen i å kreve at man stopper stemmetellingen en plass, mens man krever alle stemmer telt opp en annen. Da media viste disse to grupperingene med Trump-tilhengere side ved side, med ropene “stop the count” (stopp opptellingen) og “count the vote” (tell stemmene) virker det intet mindre enn absurd. Tar man imidlertid et skritt tilbake og ser gruppene hver for seg er det ikke vanskelig å forstå engasjementet. I Michigan var tilhengerne foret med informasjon om at det som sto igjen var ulovlige stemmesedler som Biden-kampanjen eller demokratene hadde laget for å sikre at valgresultatet i staten snudde. I Arizona var det imidlertid motsatt. Der ventet man at en videre opptelling kunne snu staten til Trumps favør, og tilropene ble dermed for å fortsette å telle.

Tilbakeviste påstander om valgfusk

Både i forkant, under og nå i etterkant av valget, har det vært mange forskjellige påstander om valgfusk. Den minst konkrete har vært at det ville komme mange korrupte stemmesedler i posten, nå som man ventet mange flere slike stemmer. Årsaken skulle være alt fra postansatte som jukset med dato og annet, til døde personer som stemte. Det har ikke vært noen bevis som har tydet på slik fusk, men det har ikke stoppet påstandene på twitter. Et eksempel var en som påsto at han så at hans avdøde venn John Walton hadde stemt i Fort Bend, Texas. Det ble ikke nevnt at det var ikke mindre enn tre John Walton som hadde stemt i Fort Bend. John Walton er nemlig et vanlig navn, og det ble ikke presentert noe bevis som tydet på at det var den avdøde Walton som hadde stemt ved dette valget.

En annen påstand som dukket opp, var en tabell som skulle vise hvordan det var mottatt flere stemmer enn det var registrerte velgere i flere stater. Igjen viste dette seg å være en påstand som var lett å tilbakevise. Tabellen viste eksempelvis at det i Nevada skulle være ca. 1,3 millioner registrerte velgere, mens det var mottatt ca. 1,5 millioner stemmer. En rask sjekk i statens eget register viste imidlertid at det var over 2 millioner registrerte velgere.

På twitter delte presidentens sønn Eric Trump, en video som angivelig viste noen som brant opp 80 stemmer for Donald Trump. Dette ble imidlertid benektet av lokale myndigheter. De påpekte at stemmesedlene i videoen manglet strekkoden som man finner på ekte stemmesedler, og konkluderte da med at dette dreide seg om prøvestemmesedler.

Dette er bare noen av de mange påstandene om fusk, som har blitt tilbakevist, eller har vært fullstendig uten noen form for troverdige bevise. Problemet er at de har blitt spredd rundt i sosiale medier, referert til i alternative medier og til og med gjengitt i noen av de større mediekanalene som Fox News. Det har nådd ut til store deler av folket, og mange har akseptert det som sant.

Ødelegger demokratiet

En forutsetning for at et representativt demokrati skal fungere, er at det er nettopp representativt. At de som blir valgt, velges fordi de representerer de som stemmer på dem. For at det skal skje, trenger de stemmeberettigede å være godt informert om hvem de egentlig stemmer på. Svertekampanjer og politisk skitkasting bidrar naturligvis negativt til dette. Tror man at den ene representanten er en skurk, vil man neppe stemme på denne personen. Påstandene rundt Biden i forkant av valget har ikke latt seg vente på. Bevisene har derimot vært få og lite troverdige. E-poster fra en harddisk som pussig nok dukket opp hos en blind Trump-supporter, på andre siden av landet for der Hunter Biden bodde. E-poster som man pussig nok ikke hører så mye om nå etter stemmene er avgitt, selv om den angivelig skulle avsløre Biden som en stor-skurk rett før stemmene skulle avgis.

Et større problem for USA er imidlertid den tvilen til den demokratiske prosessen, som nå råder. Tilliten til valgprosessen er lav, spesielt hos de som stemte for Donald Trump. Mange er overbevist om at valgjuks har skjedd og at Biden ikke virkelig har vunnet. De nevnte påstandene skal bevise at demokratene har kuppet valget. Dette forsterkes av at Trump selv hevder at hvis man teller de legitime stemmene, så vinner han klart, men teller man de illegale stemmene så prøver demokratene å stjele valget. Og ikke minst av det apparatet som nå er i gang i rettssystemet. Selv om de hittil har tapt på alle kanter, så er det med og forsterker inntrykket av et rigget system.

Den manglende tilliten til den demokratiske prosessen kan også få alvorlige konsekvenser. I Pennsylvania ble to menn arrestert på vei til Convention Center, der stemmene blir telt opp. De kom kjørende fra nabostaten Virginia, med våpen, og hadde som intensjon å “finne ut av hva som foregikk”. Ikke ulikt mannen som stormet inn i en pizzarestaurant med våpen, for å finne ut av “pizzagate”, en konspirasjonsteori om et pedofilinettverk som Hillary Clinton skulle være delaktig i å organisere. Desinformasjonen kan altså føre til reelle konsekvenser når de fores til feil mennesker, i et land med overflod av våpen. Heldigvis ble de arrestert av politiet før noe kunne skje i dette tilfellet.

Det fremstår som litt pussig at demokratene skal ha rigget valget for å sikre Biden seieren, samtidig som de mister representanter i huset, og ikke klarer å oppnå flertall i senatet. Dersom valget virkelig var så lett å rigge som det har blitt påstått, skulle man tro at de ville sikre seg denne makten i tillegg.

Hvor vil desinformasjonen ta oss?

Fenomenet er ikke unikt for USA. Også her i Norge ser man påstandene om valget gjøre sine runder i sosiale medier og på enkelte alternative medier. Og det er langt ifra det eneste tilfellet hvor man ser desinformasjonen få fotfeste. Konspirasjonsteoriene har fått god grobunn i sosiale medier, være det seg vaksine som årsak til autisme, 5G som verktøy for depopulasjon eller andre feilaktige påstander. Ekkokammer skapes og desinformasjonen finner veien ut av disse og ut til allmennheten. Selv om flertallet nok er kritisk til slike teorier, vil det alltid være noen som er åpen for påvirkning. Ekstra farlig blir det når slike påstander lanseres av personer med påvirkningskraft, slik vi f.eks. har sett med Kari Jaquesson.

I 2016 skrev jeg om Informasjonstilgangens pris. Om det ansvaret som ligger hos de som forvalter store mengder informasjon. Twitter har i den siste tiden lagt advarsler på tweet etter tweet fra Trump, fordi de sprer uriktig informasjon. Et godt tiltak i seg selv, men for hans følgere fremstår det bare som et forsøk på å tie sannheten. Når media opprettet Faktisk.no for å forsøke å ha en uavhengig faktasjekker, ble dette oppfattet av mange som et politisk motivert tiltak, ikke et ønske om et mer sannferdig nyhetsbilde. Sannhet har blitt noe kun de som tilhører din gruppering forteller, og fakta har fått seg en ny venn. Alternative fakta.

Informasjonsalderen har tatt oss fra store, tunge leksikon til små, lette tastetrykk. Fakta har aldri vært mer tilgjengelig. Skal vi nå la oss lede inn i desinformasjonsalderen? Skal vi slutte å være kritisk til informasjon, fordi den passer godt med det verdensbildet vi har? Eller skal vi ta jobben med å være kritisk, også til det vi gjerne skulle ønske var sant? Vi står ved et viktig veiskille. Kanskje vil det koste oss et fungerende representativt demokrati…

Diskriminering av de diskriminerende

av

Den kristne organisasjonen Ungdom i Oppdrag (UiO) har vært tydelig på at de ikke aksepterer homofilt ekteskap. Et syns om gjør at kommunaldirektøren og rådmannen i Skien Kommune har foreslått at de ikke skal motta en refusjon på sine kommunale vann, avløp og renovasjonsavgift (VAR). Dette har fått Berit Hustad Nilsen, styreleder og informasjonsansvarlig i Brunstad Christian Church til å reagere, og skrive et innlegg i Vårt Land. Der hevder hun at det er diskriminerende av Skien Kommune, å straffe UiO for deres diskriminering. Helt uten å se ironien i påstanden.

Skien kommune har en ordning der frivillige organisasjoner innen kultur og idrett kan søke om å få refundert sine kommunale VAR-avgift. Vurderingen har skjedd etter et sett kriterier, der det ene er at søkerorganisasjonen må være åpen for allmennheten. I innstillingen fra kommunaldirektøren og rådmannen var det foreslått å svare nei på noen søknader. En av disse søkerne var altså UiO, den norske avdelingen av Youth With A Mission. Reaksjonene har kommet fra flere hold, men den sterkeste og mest synlige har nok vært Nilsens innlegg i Vårt Land den 23. oktober.

Det at UiO ikke aksepterer homofilt ekteskap bestrides verken av Nilsen, eller av UiO selv. I et intervju med KulturPlot bekrefter UiO-leder Britt Solvei Spilde at det er deres syn. Samtidig påpeker hun at de er åpne for homofile medlemmer. Nilsen påpeker i sitt innlegg at det å ha en slik tro både er lovlig, og har støtte i blant annet ekteskapsloven. Hun viser nok da til at § 13 i loven eksplisitt åpner for at trossamfunn kan nekte å vie mennesker av samme kjønn.

I overskriften “1400 mils skivebom”, går Nilsen hardt ut mot Skien Kommune. Hun mener at det å skulle nekte UiO refusjon med basis i deres tro, vil være å diskriminere kommunens borgere, og dermed et brudd på menneskerettighetene:

“…dette vil medføre at kommunen diskriminerer Ungdom i Oppdrag på bakgrunn av deres (lovlige) religiøse overbevisning og praksis. Og dette er i strid med kommunens forpliktelser overfor sine borgere etter Den europeiske menneskerettskonvensjon, og den norske forvaltningsloven.”

Det er neppe tilfeldig at avsnittet starter med å snakke om organisasjonen UiO, før den vinkles over til å dreie seg om kommunens borgere. Menneskerettighetene gjelder, som navnet tilsier, mennesker. De skal sikre landets borgere, spesielt mot overgrep fra staten. Problemet er bare at UiO ikke er noe menneske, og dermed heller ikke kan vise til noen menneskerett. Vurdering av om man som organisasjon møter kriteriene for å få en refusjon, er ikke nevnt noen plass i dens artikler. Heller ikke i delene om trosfrihet.

Nekt av VAR-refusjon truer på ingen måte trosfriheten til medlemmene i UiO. En konklusjon også kultursjefen i Skien har kommet til. Når Nilsen tolker den konklusjonen til å bety at man må mene det samme som kultursjefen for å “nyte godt av fellesskapets goder” er dette naturligvis en stråmann. Et videre forsøk på å fremstille det som at kommunen opptrer uetisk og som et slags meningspoliti.

Nilsen er flink til å putte UiO inn i offerrollen. En taktikk som nok vil overbevise mange om at Skien Kommune er den store stygge ulven i denne saken. Forhåpentligvis vil imidlertid leserinnlegg av denne typen ikke overbevise de som skal gjøre vedtaket. De trenger ikke å være særlig redd for å måtte ta den 1400 mil lange turen til Strasbourg med det første.

James Randi – En stor mann i en liten kropp

av

Da meldingen kom om at James Randi var død, så mistet vi en stor mann i en liten kropp. Han har brukt store deler av sitt liv på å avsløre svindlere. Fra kjente navn som Uri Geller, til mindre kjente som har blitt fristet av hans tilbud om stor belønning for å demonstrere ekte overnaturlige evner. Randi var så sikker på at det var nettopp svindel disse menneskene drev med, at han satte opp en pengepremie til den av dem som greide å vise at de faktisk hadde evner, under kontrollert forhold. En pengepremie han aldri måtte betale ut. Derimot ble mange svindlere avslørt, uten at det nødvendigvis stoppet dem fra å fortsette å svindle mennesker.

James Randi ble først kjent som “The Amazing James Randi”, navnet han brukte da han startet sin karriere som en tryllekunstner. Men som han selv sier i denne TED-talken, foretrekker han uttrykket “conjurer” over “magician” fordi han aldri utførte faktisk magi. Hans oppgave var å lure publikum til å tro at han var en magiker. Og nettopp dette skillet, mellom ekte overnaturlig evner og illusjonen av å ha dem skulle bli det store fokuset for hans karriere.

Arbeidet med å snakke om og avsløre svindlere har foregått på mange måter. Det har vært fokusert mot de svindlerne som påsto at de hadde overnaturlige emner. Fra mennesker som påsto de var synske, til de som mente de kunne påvirke den fysiske verden med sine tanker, eller til de som tilbyr alternativ medisin eller behandling. Fra å forklare gjennom taler og intervju hva det er som egentlig foregår når disse angivelig utfører overnaturlige ting, til å love ut en premie til de som var villig til å komme og få evnene testet under kontrollerte forhold. Det har vært et viktig opplysningsarbeid, som det nå er opp til oss andre å fortsette.

The One Million Dollar Paranormal Challenge

En av de tingene han kanskje er mest kjent for, er hans lovnad om en stor pengepremie til den som klarte å vise under kontrollerte forhold, at de hadde overnaturlige evner. Det hele startet med en premie han selv lovte ut på 1.000 dollar rett ut av hans egen lomme. Utfordringen ble imidlertid mer kjent da han fikk sitt eget tv-program “Exploring Psychic Powers … Live”. På det tidspunktet hadde Randi økt premien til 10.000 dollar. Nå la produsentene av programmet i 90.000 dollar ekstra, og hevet dermed premien opp til 100.000 dollar. Senere i livet ble The James Randi Educational Foundation etablert, og premien ble etter hvert økt til en million dollar. En premie som fortsatt aldri har vært utbetalt, selv om mange har prøvd å vise frem sine evner. I denne videoen kan man se eksempler på personer som har fått sjansen til å vise Randi sine evner, uten å lykkes. Ikke overraskende vedgår de ikke at de mangler evnene, men prøver å skylde på andre ting, som gjerne ikke er det minste relevante.

En skulle tro at dersom noen virkelig hadde slike overnaturlige evner som de hevder, som de går rundt og tjener penger på, så ville denne premien for lengst vært delt ut. Realiteten er imidlertid at det aldri har vært noen som har klart å demonstrere noen evner, utover de høyst naturlige. Alle de over 1000 menneskene som har prøvd å vise overnaturlig evner, har mislyktes med en gang de ble satt på prøve. Deltakerne har gjerne gitt forklaringer for hvorfor de ikke greier å vise sine evner under slike forhold. Som man kan se i videoen ovenfor har disse forklaringene vist seg å være mindre sannsynlig enn Randis forklaringer på hva han tror egentlig har foregått. Hvordan svindelen har vært gjennomført.

En fight med Uri Geller

Kanskje den personen som Randi har brukt mest tid på, frivillig eller ikke, er Uri Geller. De to møttes tidlig på 70 tallet, da Geller var verdenskjent for blant annet å angivelig bøye skjeer med tankekraft. Randi opplevde ham som en sjarmerende fyr, men samtidig en svindler. Da Geller skulle delta på The Tonight Show med Johnny Carson, var det Randi som hjalp Carson med å sette opp en test av Gellers evner. Randi var tydelig på at Carson ikke måtte la Geller eller noen av hans medarbeidere få tilgang på de tingene som inngikk i testen i forkant. Geller klarte ikke å vise noen av sine påståtte evner i programmet, og brukte mye tid på å fokusere på hvordan Carsons skeptisisme påvirket hans mulighet til å vise frem disse evnene.

I 1975 skrev Randi boken “The Magic of Uri Geller”, som i 1982 ble utgitt på nytt under tittelen “The truth about Uri Geller”. Boken startet en juridisk kamp mellom Geller og Randi, der Geller ved flere anledninger saksøkte Randi uten å lykkes. Randi avslørte de triksene Geller brukte for å fremstå som å ha overnaturlige evner og kalte ham ut som en svindler for å forsøke å fremstille evnene som ekte. Dette likte Geller dårlig, og prøvde å saksøke for æreskrenkelse. Man står fritt til å tolke hva det sier at han aldri vant frem i retten med disse påstandene.

Et viktig folkeopplysningsarbeid

I 1996 ble The James Randi Educational Foundation stiftet. Stiftelsens uttalte målsetting er å hjelpe folk med å forsvare seg mot paranormale og pseudovitenskapelige påstander. Den mest kjente delen av stiftelsens arbeid har nok vært å fortsette den nevnte utfordringen der altså over 1000 mennesker prøvd å vise sine overnaturlige evner. En annen del av arbeidet har vært en podcast hvor vanlige mennesker har delt de negative konsekvensene paranormale eller pseudovitenskapelige påstander har hatt på deres liv. Denne podcasten ble dessverre lagt ned i 2013.

Stiftelsen har hele veien jobbet for å fremme skeptisisme og fremme kritisk tenkning. Dette førte blant annet til at man opprettet et eget nettforum som skulle promotere kritisk tenkning og gi folk de nødvendige verktøy til å undersøke paranormale, overnaturlige og pseudovitenskapelige påstander. På mange måter å fortsette det arbeidet James Randi selv viet store deler av sitt liv til. Forumet ble veldig populært, og i 2014 ble det løsrevet fra stiftelsen, og eksisterer nå som “International Sceptics Forum“.

Hvorfor var James Randi en stor mann?

James Randi var bare 168cm høy, men uten tvil en stor mann. Vi mennesker kan være godtroende av natur. Det vil dessverre alltid være noen som er villig til å spille på dette for egen vinning. Å avsløre en underholder som Uri Geller kan kanskje virke som et lite viktig bidrag. Om man dro for å se Gellers show var det for å bli underholdt. Om det han gjorde var lureri eller ekte, var neppe særlig viktig eller avgjørende for om man betalte for å se showet. Det viktige med arbeidet var ikke å henge ut enkeltmennesker, men å sette lys på svindelen de gjennomførte. Å vise at det de gjorde slettes ikke var noe overnaturlig, men kun lureri av diverse slag.

Geller sitt show hadde underholdningsverdi også for de som visste at det ikke var ekte magi. Problemet er de svindlerne som er ute etter å selge deg noe fullstendig uten verdi. Det kan være spådom om fremtiden din. Det kan være en påstått kommunikasjon med døde mennesker. Det kan være medisin eller behandling som ikke har noen reell effekt. Felles for disse er at de i stor grad er avhengig av å overbevise deg om sin svindel, for å greie å overtale deg til å betale penger for det de selger. Randi viet sitt liv til å hjelpe oss å se disse svindlerne for hva de er. Han gjorde det gjennom å avsløre dem for hva de var. Langt viktigere, bidro han til å gi folk de verktøyene de trenger for å avsløre dem selv. Til å identifisere svindelen, å unngå å bli lurt.

Mundus vult decipi

Verden vil bedras, er et kjent fyndord fra 1500-tallet. Det er ikke vanskelig å se hvordan en slik oppfatning kan rettferdiggjøres også i 2020. Vi drar fortsatt for å se tryllekunstnere, selv om de fleste forstår at når de ser en kanin tryllet ut av en tom hatt, så er det ikke magi men en illusjon. Kaninen var gjemt en plass, og vi så en annen plass. Vi imponeres over evnen til å gjennomføre trikset uten at vi greier å forstå hvordan det ble gjort, ikke av at vi tror vi ser på noe overnaturlig eller magisk. Vi vil bedras, fordi vi er klar over bedraget og underholdes av det.

Det er noe helt annet når vi ikke er klar over at vi blir bedratt. I denne videoen kan man se et godt eksempel på hvordan en person i sorg utnyttes av en svindler, og hvilke konsekvenser det kan få både økonomisk, men ikke minst emosjonelt. Dessverre finnes det mange eksempler som dette. Mennesker som definitivt ikke ville bli bedratt.

En del av det bedraget som Randi satte fokus på, var også alternativ behandling. I videoen fra hans Ted-talk ovenfor, starter han sitt foredrag med å ta en hel eske med piller. Han avslører etter hvert at dette var sovepiller, og at han har tatt en overdose av disse. Publikum kan imidlertid slappe helt av, dette er nemlig homeopatiske midler, og dette stuntet har han gjennomført mange ganger. Pussig nok, har han aldri blitt søvnig selv om han altså tar hele esken, som skal være nok piller for 6 dager. Årsaken er enkel, homeopatiske midler, har ingen dokumentert effekt. Å selge disse sukkerpillene som sovepiller, er også en svindel. En av flere alternative behandlingsformer som ikke kan dokumentere noen som helst virkning. Med tanke på hvor stor denne industrien er, kan det være at verden vil bedras likevel.

Det er mennesker som Randi som har bidratt til å opplyse verden. Gjøre den skeptisk til utrolige påstander av mange slag. Gi den verktøy for å avsløre svindel for hva den er. Nå når han er borte kan vi ikke la dette arbeidet stoppe opp. Vi må fortsette å være skeptiske, å være kritiske til påstander, og til å avsløre svindlere for hva de er.

Hvil i fred James Randi

Foto tatt av Terry Robinson
Bildet er klippet i høyden.
Lenke til originalbilde
Lenke til lisens for bruk

Tynne argumenter om tynne argumenter

av

Fredag 16.10 intervjuet Vårt Land Andy Bannister (+sak, krever abb.) om hans kamp mot “nyateisters” tynne argumenter. Som et eksempel drar han frem at nyateister sier at å tro på gud er som å tro på julenissen. Å fremstille dette som representativt for nyateisters argumentasjon er i beste fall naivt. Samtidig er det å starte i feil ende. Det er nemlig teisten som sitter med bevisbyrden for sin påstand. Ateisten, være den seg ny eller gammel, har kun funnet teistens argumentasjon å være for tynn.

I enhver diskusjon er det viktig å starte i rett ende. Det er den som kommer med en positiv påstand, som har bevisbyrden for påstanden. Å forsøke å skifte bevisbyrden over på den som ikke aksepterer påstanden som sann, er dessverre en vanlig tankefeil. Bertrand Russel beskrev logikken bak plasseringen av bevisbyrden i det som nå er kjent som “Russels teapot”. Han sa at hvis han påsto at det var en tekanne som var for liten til å se med et teleskop, som gikk i bane rundt solen mellom jorden og mars, så kunne han ikke forvente at noen skulle tro på ham kun fordi de ikke kunne motbevise eksistensen av denne tekannen. På samme måte er det teisten som kommer med den positive påstanden om eksistensen av en gud. En ateist trenger ikke sterke motargumenter for å ikke akseptere denne påstanden som sann. Ateisten er bare ikke overbevist av de argumentene som fremsettes av teisten.

Bannister bruker begrepet nyateist. Dette er et noe merkelig begrep. En ateist er per definisjon en som mangler en tro på påstanden om en gud. Det er altså ikke en aktiv tro på noe, men fravær av tro på noe. Det er vanskelig å se hvordan man kan ha en ny utgave av å mangle en tro. Når Bannister forklarer begrepet, som først ble brukt i 2006, ser man imidlertid hva som ligger bak. Nyateister beskrives nemlig som å være sinte på religion. De tillegges en egenskap som gjerne oppfattes som negativ. En slags variant av tankefeilen genetikk, der målet er å sette ned verdien av argumentasjonen basert på hvem avsenderen er. Eller i dette tilfellet hva de er, nemlig sinte.

Når Bannister beveger seg videre til å avvise de tre ateistene han nevner ved navn, som ikke lenger så relevante, er det på en merkelig måte. Hitchens er som Bannister sier død. Hans argumentasjon lever imidlertid godt videre både gjennom bøker og diverse klipp på youtube. Hitchens deltok i flere lengre debatter som finnes i sin helhet på nett. Sam Harris avvises som å ha funnet buddhismen. Dette er imidlertid en meget feil representasjon av Harris sin interesse for meditasjon, som han selv har uttalt har ingenting med tro eller religion å gjøre. Samtidig som det er nok et eksempel på tankefeilen genetikk. Til slutt velger Bannister å avfeie Richard Dawkins som å ha mistet sin status, uten å si noe om hvordan han drar denne konklusjonen. Tre kjente debattanter for ateismen avfeies altså med tynn argumentasjon, om man kan kalle det argumentasjon i det hele tatt.

Bannister går videre til å etterlyse en mer fornuftig debatt om troende og ikke-troende og beveger seg da videre til eksempelet om at å tro på gud er som å tro på julenissen. Han mener at sammenligningen er problematisk, og viser til at det er mange hyllemeter med bøker som diskuterer guds eksistens på universitetsbiblioteket, mens en slik hylle om julenissen er fraværende. Det er i seg selv riktig, men blir tynn argumentasjon fra Bannister all den tid det er en appell til popularitet. Antall hyllemeter om de to troene sier ingenting om likheten eller forskjellen på dem. Kun at det er skrevet mer om den ene troen enn den andre. Realiteten er at begge tar utgangspunkt i å tro på en entitet som ikke har vist sin eksistens i vår tid. De tar utgangspunkt i å tro på noe, uten faktisk bevis for dets eksistens.

Et større problem er at dette fremstilles som om dette er et representativt eksempel på argumentasjon fra ateister. Da er vi over på tankefeilen forhastet generalisering. Det at en eller flere ateister har dratt frem denne sammenligningen nær juletider, slik Bannister hevder, kan neppe overføres til å være representativt for hvordan ateister generelt argumenterer mot en tro på gud. Det er like lett å finne eksempler på gode motargumenter til teisters påstander. En kunne for eksempel sette seg ned og se en debatt med en av tre nevnte ateistene.

Samfunnet er uten tvil godt tjent med gode, åpne, ærlige debatter med god argumentasjon. Det være seg med teisme som tema, eller andre viktige saker. Jo bedre argumenter som presenteres, jo bedre vil debatten kunne belyse det aktuelle temaet. At Bannister ønsker mer fornuftige debatter er bra. At han vedgår at det finnes dårlig argumentasjon også fra teistenes side, er en ærlighet man ikke alltid ser. Men å fremstille det som om ateister ofte stiller til debatter med tynn argumentasjon blir for tynt i seg selv. Da må det i alle fall dokumenteres langt utover å hevde at man ofte ser slengbemerkninger om troen på julenissen. Forhåpentligvis vil Bannister være mer fokusert på å skape gode debatter, enn å rakke ned på svake argumenter.

For øvrig stiller gjerne forfatteren til debatt dersom Bannister måtte ønske. Så får han dømme selv, om det er tynne argumenter han møter fra denne ateisten.

Det står godt til med ytringsfriheten i Norge

av

Ytringsfriheten i Norge er større nå, enn for bare 5 år siden. Vel, på papiret i alle fall. For det var først i 2015 at blasfemiparagrafen i den gamle straffeloven offisielt ble fjernet. Dermed var det en mindre ting vi kunne straffes for å ytre. Full ytringsfrihet har vi imidlertid ikke. Hatefulle ytringer, oppfordringer til kriminelle handlinger, noen ting er det naturlige årsaker til å forby. Det er når en frihet, går på bekostning av en annen. Så hvorfor dukker det stadig opp debatter der folk føler at ytringsfriheten blir mindre?

Nylig har spesielt to debatter vært aktuelle. Likheten i begge, er at de handler egentlig ikke om ytringsfrihet. Men begrepet tas opp som et slags forsvar i begge sakene. Den første saken er klimarealistenes annonse i blant annet Dagsavisen, Klassekampen og Stavanger Aftenblad. En helsides annonse der de annonsert for sitt syn på klimaendringene. Flere aviser valgte å takke nei til å annonsere.

Dagsavisen har forsvart sitt valg om å trykke annonsen, med å vise til ytringsfriheten. Sjefsredaktør Eirik Hoff Lysholm forsvaret valget med at de, etter noen justeringer i samarbeid med Klimarealistene, lot dem ytre seg i sin avis. Fordi “ytringsfriheten også har en pris”. Dette handler imidlertid ikke om å sikre noen deres ytringsfrihet. Klimarealistene har all mulighet til å ytre sine meninger uten frykt for rettslige konsekvenser. All den tid budskapet er at klimaendringene ikke er reelle. Det Dagsavisen og noen andre valgte å gjøre, var å gi dem en arena for å ytre seg. Som de selv sier, de brukte til og med så mye tid på det at det ikke engang ble en inntekt for dem.

Det er ingenting i veien med å gi noen en arena for å ytre seg. Å forsøke å forsvare dette valget med å hevde at man kjemper for ytringsfriheten, er imidlertid feil. Klimarealistene fikk ikke mer ytringsfrihet av dette, de fikk bare mer rekkevidde med sitt budskap. Dersom Dagsavisen tror at de har kjempet en kamp for ytringsfriheten gjennom å trykke denne annonsen, så kan jeg forsikre om at lovene rundt hva som er greit å ytre eller ikke, neppe ble påvirket av denne heltedåden.

Den andre saken som har vært litt frem i media, er Trondheim Kommunes valg om å avskjedige driftsleder i kommunen, Anneli Virtanen. Sakens utgangspunkt var en bekymring over Virtanens tilknytning til blant annet Alternativ Medier og til organisasjonen Den Nordiske Motstandsbevegelsen (NMR). Bekymringen var knyttet spesielt til at hun hadde ansvaret for vedlikeholdet av 22. juli minnesmerket, samt at det ble sett på som en sikkerhetsrisiko at hun hadde inngående kunnskap om arrangement i Trondheim sentrum.

Igjen har ytringsfriheten blitt brukt som motargument. Hvordan kan noen som ikke har gjort noe ulovlig, bli sparket fra jobben sin for lovlige ytringer? Har vi ikke ytringsfrihet i Norge, praktiserer ikke Trondheim Kommune det? Problemet er bare at det heller ikke denne gangen handler om ytringsfrihet eller ikke. Ingen har hindret Virtanen å ytre sine meninger. Ytringsfriheten forhindrer kun rettslige følger av en ytring, ikke enhver konsekvens. Det er mange yrker som er av en slik art at man er avhengig av offentlighetens tillit for å kunne utføre jobben på en forsvarlig måte. Det er ikke ytringen i seg selv som er problematisk i Virtanens tilfelle, men holdninger hun har og støtter, som ikke kan kombineres med den jobben hun hadde. Hun står fortsatt like fritt til å ytre disse meningene.

Det har altså aldri stått bedre til med ytringsfriheten her i Norge. Det betyr ikke at ytringer er frie for konsekvenser, det vil de aldri være. Det betyr heller ikke at bare fordi noen vil ytre noe kontroversielt, må de tilbys en arena for dette. Dagsavisen sto helt fritt til å takke nei til Klimarealistenes annonse, uten at ytringsfriheten ville vært noe mindre av det. Anneli Virtanen har like mye ytringsfrihet den dag i dag, som da hun fortsatt var ansatt i Trondheim Kommune. Ytringsfriheten, den har det ganske godt, og det kan vi være glade for. Så får vi heller jobbe med ytringsklimaet. Kanskje det er behov for en ny organisasjon – Ytringsklimarealistene …

Det er på tide å stå sammen, med litt avstand

av

Koronaviruset. Covid19. SARS CoV-2. Vi blir ikke engang enige om hva vi burde kalle det. Heller ikke om hvor farlig dette er. Om regjeringen handlet for mye, for lite, for raskt, for tregt. Vi påfører hamstreskam, og legger ut memes om hvordan de som hamstrer må huske å kjøpe nok kondomer. Idioter har vi nemlig nok av. Noen var satt i karantene og dro ut på treningsstudio. Andre holder seg på hytta selv om myndighetene ber dem om å la være. Og sist nå kom altså brannfakkelen fra forsker Gunhild Alvik Nyborg om hvor alvorlig dette viruset altså er. Det er nok av tema å være splittet over.

Selvfølgelig er det problematisk at mange dro ut og hamstret gjær og mel og hva det nå var av hermetikk de manglet. Men dette var ikke nødvendigvis et uttrykk for egoisme eller ren idioti. Det var nok like mye panikk. Det skjer noe med oss mennesker når vi innser at vi er i en truet situasjon. Fight-or-flight er vi kjent med, kanskje ikke like kjent med at de som velger flight, gjerne tømmer butikken på veien. Men heldigvis hadde butikkene mer varer på vei. Og nå som panikken har lagt seg, vil nok folk handle litt mer som vanlig igjen. Det var veldig upraktisk der og da, spesielt for de som hadde jobbet som helter på sykehus og lignende, men man tilpasser seg.

Det er noe veldig uoversiktlig over hele situasjonen. Hva er egentlig dette viruset, og hva gjør det med oss. På den ene siden skal man slappe av fordi det vil gi de fleste bare milde symptomer. På den andre siden, tar den liv etter liv og vi sliter med å bremse den nok til at helsevesenet ikke blir satt i den umulige situasjonen at de må velge hvem som får leve og ikke. Ekspertene krangler om akkurat hvor alvorlig det er, og mens Norge har stengt ned noe, har Sverige bestemt å holde skolene og barnehagene åpen. Så hva er riktig der da? Er det Norge som ofrer bedrifter unødig, eller er det Svenskene som leker med liv? Og er det Nyborg som har rett, eller kritikerne hennes? Det er rett og slett umulig for Kari og Ola Nordmann å virkelig forstå hva det er vi er midt oppe i.

Debatten har fått massiv kritikk i etterkant av sin sending med Nyborg. Både for potensielt å skremme folk unødig, men også for å gi Nyborgs kritikere for lite tid til å komme med tilsvar. Kanskje er det rett å kritisere det, men hva om Nyborg har rett? Hva om vi har tatt for få grep? Den debatten er nyttig å ta, og da trenger vi motsvar. Vi trenger at de som virkelig kan dette, kan komme med sine innspill og forhåpentlig sammen skape en debatt som gir oss gode svar. Selv eksperter har blindsoner, samtidig som en må ta høyde for at noen forskere vil være veldig forsiktige med å konkludere noe ut ifra sine funn, andre er nok mer frempå. Begge deler har sine fordeler og ulemper. Vi trenger disse forskjellene. Og vi trenger debatten om viruset og hva vi skal gjøre med det, ikke en debatt om Debatten.

Heldigvis kan man se mange gode tiltak rundt om i både Norge og andre land. Folk som lager facebook-grupper for å hjelpe andre med å handle varer og lignende. Firma som gjør sine tjenester mer tilgjengelig uten betaling, i en periode der folk trenger innspill for å unngå brakkesyken. Det skjer mye positivt, men samtidig er det altså mye splittelse.

Vi mennesker er ikke så rasjonelle som vi kanskje liker å tro at vi er. Vi liker å lete etter bekreftelse på at ting er slik vi tror, fremfor opplysninger som tilsier at vi har tatt feil. De fleste har også veldig lett for å gjøre seg opp en mening basert på alt for lite kunnskap. Tror man at det er hysteri rundt Koronaviruset, vil man neppe være særlig imponert over Nyborg og hennes innspill. Er man imidlertid i motsatt ende av skalaen, er Nyborgs innspill akkurat den bekreftelsen man ønsker seg. Og da er det lett å stå der på hver sin side og kaste bomber over til motparten. Dere er hysteriske. Nei, dere skjønner ikke alvoret.

Det kan være at Nyborg har rett, at hennes kritikere har rett, eller at noen andre har rett. Uansett kan det ikke være noen tvil om at dette er noe som påvirker oss alle. Enten det er fordi viruset vil ta liv av folk vi er glade i, eller fordi vi får vår frihet innskrenket unødig. Det er ingen situasjon der ingen påvirkes. Og hvem som hadde rett, vet man ofte først i etterkant. Det er utrolig hvor lett avgjørelser er å ta, når man vet konsekvensene av det man velger. Det er ikke like lett å ta rett valg når man står midt oppe i situasjonen.

Når det en gang er slik, er det ikke på tide å finne flere måter å jobbe sammen på? Prøve å forstå hverandre, og akseptere at vi reagerer ulikt? At vi forstår ting ulikt? Noen får panikk og sitter nå med mer dopapir enn de mest ivrige dugnadsarbeiderne. Andre tar rolige avbalanserte grep for å forsøke å bidra til å bremse smitten. Og noen igjen ser ikke noe alvor i denne situasjonen, det er jo bare en vanlig influensa. Folk reagerer på forskjellige måter, uten at det nødvendigvis sier noe om moral eller dømmekraft. Alle disse, er jo likevel tjent med at man finner de beste mulige svar. På hva dette er, hva vi bør gjøre med det, og hvordan vi gjør det. Vi kan godt bruke tiden vår på å spre alt fra hamstreskam til hytteskam. Eller vi kan starte aksjoner for å få dra å hytten i påsken. Uansett hvor vi er oppi dette, løser det ingen problemer å forskanse seg og legge motparten for hat. Hva om vi heller prøver å forstå de som velger forskjellig fra oss, og ser om vi har noe å lære av dem? Hva om vi prøver å finne felles grunn? Kunne vi rett og slett velge å stå sammen i denne prøvelsen? Riktignok med et par meters avstand …

Kjære ytringsfrihetskommisjonen

av

Dere ble presentert av kulturminister Abid Raja fredag den 14.02, og har allerede møtt en del kritikk på hvordan dere som gruppe er satt sammen. Hvem som er der, og hvem/hva som mangler. Det skulle vel mye til for at ingen skulle være skeptisk til dere, uansett hvem som hadde sittet der. Og det er vel litt av grunnen til at den jobben dere nå skal i gang med, er så utrolig viktig. Så her kommer en liten bønn fra en blogger som ønsker seg mer debatt, og mindre støy.

Jeg har tittet litt på mandatet dere har fått. Det er ikke det tydeligste mandatet, men noen ting er klare. Det første er at dette ikke handler bare om det juridiske begrepet ytringsfrihet. Det handler ikke bare om å vurdere hva som skal være straffbart ved lov og hva som ikke skal være det. Det handler også om å finne tiltak for å sikre at flere kan og vil delta i samfunnsdebatten. Hvordan vi skal få et bedre ytringsklima. Selvfølgelig kunne man i teorien ha brukt lovverk til å straffe hardt enhver som plager en annen som ytrer seg. Her er det imidlertid stor fare for å møte seg selv i døren, ved å prøve å begrense den ytringsfriheten man er satt til å bedre. Flere forbud og mere straff, er neppe veien å gå.

Den juridiske ytringsfriheten

I Grunnloven heter det i § 100 at “ytringsfridom skal det vere”. Tanken er at et demokrati er avhengig av at borgerne har mulighet til å ytre seg uten frykt for straff. En autoritær stat som begrenser kritikk, er altså ikke noe fullverdig demokrati. Likevel finner vi i straffeloven noen begrensninger. Oppfordringer til kriminelle handlinger, samt hatefulle ytringer er de mest kjente. Blasfemiparagrafen er vi heldigvis kvitt.

At det er straffbart å oppfordre til kriminelle handlinger er nok lett å forstå. Det er bare å lage seg et tenkt eksempel. En slags mafiaboss, som aldri selv utfører noen kriminelle handlinger, men gir klare ordrer om å bryte seg inn en plass, og stjele noe fra en annen. Dersom vedkommende skulle kunne bygge seg et slags imperium på slike handlinger og hevde retten til det gjennom ytringsfriheten, ville nok mange føle at det ikke var det ytringsfriheten dreide seg om. Det er i realiteten ikke ytringen i seg selv som er problemet, men heller det ønskede resultatet. Uansett om det er snakk om relativt små ting som et innbrudd, eller alvorlige eksempler som mord.

På samme måte er det lett å forsvare at hatefulle ytringer er ulovlige. De som rammes av disse ytringene opplever å miste en del av sin frihet, friheten til å leve i fred og ro. Ytringene kan ende opp med å begrense andres villighet til å ytre seg, ved at det ligger en trussel om hets og hatefulle meldinger dersom man ytrer seg om gitte tema, eller gitte standpunkt. Så igjen er det ikke den hatefulle ytringene i seg selv som er problemet, men igjen det ønskede resultatet. Å gjøre livet til den man ytrer seg til, mindre fritt.

Det ligger en rød tråden her. Et behov for å beskytte individet.
– Ytringsfriheten, beskytter individets rett til å delta i demokratiet
– Forbudet mot oppfordring til kriminelle handlinger, beskytter individet mot konsekvensen av disse kriminelle handlingene
– Forbudet mot hatefulle ytringer, beskytter individet mot hets, hat og trakassering
Målet er altså å sikre at så mange som mulig både kan, tørr og makter å delta i samfunnsdebatten. Nettopp for å sikre at alle kan delta i det demokratiet som er Norge.

Slik er det også lett å forstå hvorfor blasfemiparagrafen ikke passet inn. Religion var neppe parten som trengte beskyttelse fra enkeltindividet. Her var det en reell begrensning i hva man kunne kritisere, uten at maktforholdet mellom partene tilsa behov for en slik begrensning. Mens den religiøse organisasjonen og religionen i seg selv må tåle kritikk, vil forbudet mot hatefulle ytringer beskyttet enkeltindividet mot hets, hat og trakassering med basis i vedkommendes religion.

Så når dere nå tar fatt på deres arbeid med loven, hold gjerne på denne røde tråden. Vern individet. Vern muligheten hver enkelt burde ha til å delta i demokratiet. Og pass på at det ikke går på bekostning av muligheten til saklig kritikk..

Muligheten til å ytre seg

Den andre halvdelen av dette arbeidet, er å se hvordan man kan bidra til et bedre ytringsklima. Til at mennesker både ønsker, tørr og makter å delta i den offentlige debatten. Uansett hva tema måtte være. Dette blir nok også den vanskeligste delen av mandatet. For hvordan bidrar man til dette utover å lage lovverk og true med straff? Hvordan skal man sørge for at flere tørr å delta i debatten?

Den digitale tidsalder har gitt oss adgang til langt mer informasjon, og lettere adgang til å ytre det vi ønsker. Det er enkelt å sette seg ned, skrive det man tenker og spre det ut gjennom sosiale medier. Uansett om man bare digger Bodø/Glimt eller om man hater bomringen, så finnes det en mulighet for å spre dette budskapet ut til folk. Ulempen er naturligvis at dette også åpner for å spre hat. Det gjør det lettere å mobbe, trakassere, komme med trusler og hva det måtte være av negative ytringer. Og her er det store problemet. Det å uttale seg offentlig kan ha en høy pris. For noen stopper det ytringen fra å finne sted, hos andre er konsekvensene av ytringene til slutt ikke til å holde ut og de velger i ytterste fall å forlate oss alt for tidlig.

Men hvordan skal en ytringsfrihetskommisjon løse denne delen av mandatet? Hvordan skal dere bidra til å “… fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet …”? Hvordan skal dere finne “… tiltak for å sikre borgerne trygge rammer og infrastruktur for utøvelse av ytringsfriheten …”? Finnes det egentlig enkle løsninger på dette, som skal forhindre at det å ytre seg offentlig oppleves som skummelt, eller til og med får konsekvenser? Det nevnes muligheten for anonymitet. Vil ikke en anonym person som leser kommentarene på sine innlegg, potensielt bli like redd for å ytre seg som en som opptrer med fullt navn? Kanskje er det til og med enklere å angripe en anonym profil, enn et ansikt og et navn? Og vanskeligere å spore opp de som bryter loven gjennom ytringer skjult bak en anonymitet?

Å forsøke å gjøre noe med utsagnene som forhindrer andre i å ta del i den offentlige debatten, er nok å behandle symptomet fremfor sykdommen. Skal man greie å gjøre noe med ytringsklimaet vi nå har, er det neppe noen tekniske løsninger eller trusler om straff som vil gi de store endringene vi trenger. Det vil alltids finnes nye kanaler og muligheter for å ytre sitt hat. Det er nok heller hatet i seg selv om må bekjempes. Splittelsen vi ser rundt de store temaene. Splittelsen som gjør at diskusjonen ikke går på tema og et ønske om å finne løsninger, finne middelveier som kan fungere for alle parter. I stedet handler diskusjonen om hvem og hvordan motparten er. Det hagler med personangrep og generaliseringer om motparten. Det er langt lengre mellom saklige innlegg med forslag til løsninger.

Det er nok ingen komité som vil kunne fjerne alt hatet man ser rundt, splittelsen som gir oss-mot-dem på stadig flere tema. Til det må hele måten vi debatterer endre seg. Det krever tiltak som handler om endring av holdninger og kanskje bør det starte med politikerne våre. Kanskje bør det starte med de som har gitt dere oppdraget, uavhengig av hvilken del av politikken de tilhører. Dersom de kunne legge bort sine stråmenn, sine personangrep og andre tankefeil, og heller fokusere på å debattere tema med et reelt ønske om å finne de beste løsninger for oss borgere. Å vise vei, ikke med å slenge dritt om politiske rivaler, men heller konkurrere om å ha de beste ideene selv. Kanskje det da kunne være håp for at andre i den offentlige debatten fulgte etter? Kanskje trenger vi at politikerne legger bort behovet for å trykke motparter ned, og finner frem ønsket om å fortelle hvorfor de har den beste ideen.

Så kjære ytringsfrihetskommisjon. Lykke til med deres arbeid. Jeg håper dere kan benytte denne anledningen til å gjøre en forskjell for den norske samfunnsdebatten. Se naturligvis på alle mulige midler, muligheter og løsninger innenfor deres mandat. Men når dere gjør denne jobben, kan dere ikke ta en titt på hvordan våre politikere påvirker den samme debatten? Og kanskje foreslå som en del av løsningen, at de går foran som et godt eksempel? Vi har kanskje ikke nådd nivået til USA der presidentens eksempler på negative uttalelser om folk er for mange til å nevne. Kanskje kan vi likevel prøve å bevege oss i motsatt retning.

Kanskje kan rett og slett de som ønsker en bedre og mer inklusiv samfunnsdebatt, selv ta det første steget?

Med vennlig hilsen

Hans-Christian Ristad
En som ytrer seg, på Antibabbel.no

2021 © antibabbel