USA: En skoleskyting hver 60. time

14. Februar 2018. En mann går inn i en skole i Florida og ender livet til 17 mennesker. Fysisk skader ytterlig 15 mennesker. Hvor mange som blir psykisk skadet av disse handlingene kan man neppe telle opp. Foreldre som ikke lenger har et barn. Søsken, som mangler en bror eller en søster. Unger, som mangler en klassekompis. Liv lagt i ruiner fordi et menneske fikk det for seg å ta med et våpen inn på en skole en plass i USA. Det kunne vært flere, men de hadde øvd på en slik situasjon på denne skolen. Flere ganger. Det er så mye galt med det at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang.

Det er ikke noe nytt. Det er ikke engang noe uvanlig. 45 dager ut i 2018 har det skjedd 18 ganger at noen har åpnet ild på en skole i USA. 8 av gangene kvalifiserte det til kategorien «masseskyting». Det vil si at 4 mennesker (andre enn gjerningspersonen) må ha blitt skutt og enten drept, eller skadet. 8 ganger på 45 dager. 2,5 dager mellom hver skoleskyting. Litt over 5,5 mellom hver som ender med minst 4 skutt. Og antall masseskytinger når man tar med de utenfor skoler, er kommet til 30. Det er altså 1,5 dag mellom hver gang noen plukker opp et våpen i USA, og skyter minst 4 andre mennesker.

En skulle tro at motivasjonen for å gjøre noe med problemet var høyt. Gjøre noe for å stoppe disse masseskytingene. Hver gang skytingen har nok offer til å nå ut i nasjonal og internasjonal media ser man det samme mønsteret. Noen krever strengere våpenlovgivning. Noen andre går ut og sier at nå er ikke tiden for å slå politisk mynt på en så tragisk hendelse. Nå er det viktig å sende tanker og bønn til familie og venner av de avdøde. Til en viss grad har de kanskje rett. Handling nå, hjelper jo ikke disse familiene. Men det kan hjelpe de neste. Det er jo bare 5,5 dager mellom hver skolemasseskyting. Ikke om en skal tro NRA. Da hjelper ikke slik lovgivning.

Jeg husker for noen år siden så jeg tre videoklipp med John Oliver om dette temaet. Den merkelige manglende viljen og evnen til å gjøre noe med våpenlovgivningen i USA. Jeg har hentet dem frem her for å vise hvor enkelt det egentlig er.

I den første videoen setter han seg ned med Philip van Cleave fra Virginia Citizens Defense League. En forkjemper for «the second amendment» som sikrer amerikanske borgere deres rett til å bære våpen. Oppfatningen er at «gun control» ikke virker, aldri har, aldri vil. Presentert med informasjon om hvordan en konservativ regjering i 1996 innførte nettopp slik lovgivning i Australia som følge av en masseskyting, biter ikke på Philip. Et eksempel fra planet X som aldri vil fungere i USA er det lite saklige motargumentet.

Massakren i Port Arthur, Australia i 1996 endte med 35 døde og 23 skadd. En mann drepte alle disse menneskene med et automatvåpen han hadde få problemer med å få tak i. Tilfeldige mennesker måtte bøte med livet og det var da den konservative statsministeren sa at nok får være nok. På de 18 årene før dette hadde det vært 13 andre masseskytinger i Australia. Nesten 1 i året. En helt annen frekvens enn man ser i USA nå, men likevel nok til at noe måtte gjøres. Restriksjoner ble satt inn og frem til denne videoen ble laget i 2013 hadde det fortsatt ikke vært en ny masseskyting i Australia. Det bare stoppet helt opp etter lovendringen. Ikke bare det, antall drepte med skytevåpen gikk ned, ja selv antall selvmord med skytevåpen gikk ned. Møtt med denne statistikken ytrer Philip utsagnet som gir tittel til videoen – «Whoop-de-doo».

Kanskje det beste og verste øyeblikket i videoen kommer ca. 4 minutter ut. Mens Philip forsetter å argumentere for at våpenlovgivningen som virket i Australia, ikke vil virke i USA, drar John en sammenligning til narkotikalovgivning. Argumentet til Philip mot våpenlovgivning, brukes elegant for å forsvare at det ikke er noen vits med narkotikalovgivning. Philip nøler når han møter seg selv i døra, før han hopper rett tilbake til sine refleksive taktikk. «Well yeah, effectively… it doesn’t work». Problemet unngått.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=9pOiOhxujsE]

I den andre videoen ser John på hvorfor politikere ikke er villig til å ta dette valget. Som han sier, det vil være politisk selvmord å gjøre det, spesielt på republikansk side. Samtidig presenteres vi for Rob Borbidge. En politiker som visste at det var nettopp det han gjorde når han kjempet gjennom lovgivningen i Queensland, den kanskje mest konservative delen av Australia. Fortsatt mener han at det var verdt prisen. For det var den rette tinge å gjøre. Og resultatene snakker jo for seg selv.

Forskjellen på de to landene kommer også tydelig frem når John intervjuer en strateg for en av de demokratiske representantene. Hva er den viktigste målestokken på politisk suksess spørres det. «Om du blir gjenvalgt» kommer det raskt. «Hvilken lovgivning du har fått vedtatt» listes opp først etter dette. Møtt med spørsmål om dette virkelig er rekkefølgen prøver han å hinte til at han kanskje kunne tenkt seg et nytt opptak, for å snu på disse to. Ikke fordi han sa feil, men fordi han innser hvordan dette høres ut.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=TYbY45rHj8w]

I den tredje videoen er det konsekvensene av slik lovgivning som tas opp som tema. Philip van Cleave er tilbake og forsøker å argumentere for at USA er en annen kultur og at ting ikke kan sammenlignes. Men også Rob Borbidge er tilbake, og han viser hvordan argumentene mot endringen var like i Australia i 1996, med de du hører i USA den dag i dag.

Avslutningsvis får van Cleave muligheten til å dra frem et temmelig utslitt uttrykk i kampen for å beholde våpenrettighetene. Skytevåpen er ikke problemet, mennesker er. Det går rett over hodet på ham når John Oliver avslutter med å si at etter å ha tilbragt så mye tid med ham, ser han at det stemmer veldig godt.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=mVuspKSjfgA]

Denne korte trilogien oppsummerer situasjonen i USA veldig godt. NRA, en organisasjon med ca 4 millioner medlemmer, holder et land med godt over 300 millioner innbyggere gissel. De er dypt inn i lommene på mange politikere, og sitter med en makt som er vanskelig å rokke ved. Løsningene til problemet ligger der. Den er ikke bare prøvd ut før, men gjennomført og funnet til å virke. Må det noen lokale tilpasninger til? Helt sikkert.

Hver 5,5 dag må USA ta det samme valget. Hva verdsetter vi høyest. Muligheten til å bære automatvåpen designet for å ta flest mulige liv på kortest mulig tid. Eller livene til de neste 17 barna som tror de bare skal en tur på skolen den dagen…

Facebook kommentarer
Likte du det du leste? Del gjerne: