Tu quoque (Du også)

Luke 13

Kortversjonen

Tankefeilen tu quoque (du også) skjer når man svarer kritikk med å kritisere motparten for det samme forholdet.

Tu quoque er en form for personangrep (ad hominem) der man forsøker å unngå å besvare kritikk, ved heller å komme med tilsvarende kritikk tilbake. Derav navnet “du også”. Om den som kommer med kritikken selv fortjener kritikk for det samme forholdet, endrer ikke det om kritikken er berettiget eller ikke. Det er altså kun ment for å snu fokus tilbake på den som kommer med kritikken.

Også den skyldige må kunne kritisere

Når man snakker om forskjellige former for personangrep, er det viktig å se at man skiller på sak og person. En person med feil, vil likevel kunne ha rett i en gitt sak. Verken påstandens eller argumentasjonens gyldighet påvirkes i utgangspunktet av hvem som er avsender. Eksempelvis vil ikke en person med en voldelig fortid, utestenges fra å melde ifra om vold fra andre. Dersom A beskylder B for å ha slått C, er det ikke relevant om A har en voldelig fortid, kun om B faktisk slo C.

Tu quoque brukes gjerne for å forsøke å skifte fokus fra en bevist urett. Dersom kritikken er ufortjent eller uforholdsmessig vil man normalt være best tjent med å argumentere mot den, fremfor å forsøke å få fokus bort fra seg selv og over på den som kritiserer.

Naturlig å kritisere hykleri

En person som kritiserer noe de selv er, eller har vært skyldig i, er gjerne referert til som en hykler. Det er en naturlig reaksjon å ville kritisere hykleri, spesielt dersom man er defensiv fordi man føler seg angrepet med rett. En slik påstand høres nok meningsløs ut fra noen som selv er skyldig i det samme. Det endrer imidlertid ikke at dersom kritikken er berettiget, bør vedkommende svare på kritikken fremfor å beskylde tilbake. Det må skilles mellom det å avvise kritikken med motkritikk, og det å mene at motparten også fortjener kritikk. Eksempelvis forskjellen mellom å si “skal virkelig du som har gjort X, snakke så høyt nå?” og “Joda, jeg er nok skyldig i X, men det er vel strengt tatt du også”. I det første eksempelet forsøker man å sette fokus tilbake på den som kommer med utsagnet, mens den andre aksepterer kritikken samtidig som den kritiserer tilbake.

Eksempel

A: Røyking er usunt, og du burde slutte med det tvert.
B: Du burde ikke snakke, som røyker 20 om dagen!

Her ser vi at B forsøker å flytte fokus bort fra kritikken av seg selv, ved å kritisere A for det samme forholdet. Dersom man forutsetter at A faktisk røyker 20 om dagen, vil det være naturligvis være berettiget å kritisere A. Når man bruker dette faktum til å avlede kritikk mot en selv, er det imidlertid tankefeilen tu quoque.