Terroren i Norge

For 7 år siden i dag rammet terror Norge. En bombe i Oslo Sentrum, og skyting på Utøya tok mange uskyldige liv. Motivert av et hat mot et politisk parti som terroristen mente drev Norge i feil retning. Uskyldige ungdommer måtte bøte med livet og hele Norge sørget sammen med de som ble igjen. Vi var stolte over hvordan vi holdt sammen i denne situasjonen. Bekjempet hatet med kjærlighet. For terroren kom jo fra «en av våre egne».

Det ble ikke snakket så høyt om det som skjedde i tiden mellom at angrepet ble kjent, og gjerningspersonen identifisert som etnisk norsk. Det ble sagt lite om den 13-årige jenten som ble sparket av en buss fordi «de» angrep «oss». Det ble snakket lite om de stygge meldingene enkelte publiserte på facebook, men slettet da de fikk vite mer om hvem som sto bak. Kanskje var det et ønske om å tenke at vi var bedre enn det ansiktet vi delvis fikk se i de minuttene med uvitenhet.

I dag tar vi litt tid til å minnes de som er borte. For noen er dagen ekstra vanskelig. De har mistet noen. Eller kanskje de er blant de som overlevde og fortsatt sliter med ettervirkningene av å rammes av noe slikt. Vi andre, vil nok aldri forstå hvor vanskelig noe slikt er. Forhåpentligvis vil vi aldri vite.

På kommentarfelt rundt om kan man av og til lese kommentarer som antyder at det bare er et tidsspørsmål før terroren kommer til Norge. Legg til sides at det allerede har vært et terrorangrep her, det snakkes naturligvis om terror utført av muslimske ekstremister. Frykten er naturligvis ikke helt ubegrunnet. Vi ser tross alt slike angrep rundt om i Europa iblant. Det er imidlertid en type terror det snakkes lite om. Hverdagsterroren.

Store norske leksikon definerer terrorisme slik:

«Terrorisme er bruk av vold mot sivile for å oppnå en ønsket effekt gjennom å spre frykt. Samtidig som fysiske terrorhandlinger medfører økt frykt, er den underliggende frykten for at slike handlinger skal bli satt ut i livet et viktig – psykologisk – element i terrorismen. Terror har derfor både en fysisk og psykisk side.»

Dermed må også enhver trussel om vold, kunne anses som en trussel om terror. Trusselen om vold som er ment å påvirke hvordan andre handler, snakker, og hvilke valg de tar. I Aftenposten kan vi lese om hvordan overlevende etter Utøya lever med drapstrusler:

«Tror det hadde vært best for oss om du hadde blitt på utöya pog ikke overllevd.
Synd Breivik ikke traff bedre»

Utsagnet er bare et av utallige eksempler man finner i kommentarfelt i aviser, på facebooksider, twitter og andre plasser koblet til sosiale medier. Enkeltpersoner som velger å stå for noe, trues til taushet. Fordi de uttaler seg, fordi de melder seg inn i et parti, fordi de tror på en religion, fordi de er annerledes. Begrepet «nettroll» blir gjerne brukt. Det høres kanskje litt smått uskyldig ut. Å «trolle» har blitt et begrep der man gjerne bare provoserer litt med et kontroversielt utsagn eller en kontroversiell mening, som man egentlig ikke står for. Forskjellen fra slike relativt uskyldige provokasjoner, og direkte drapstrusler er enorm.

Disse truslene er en hverdagsterror. For noen som har opplevd Utøya, kan enhver slik trussel føles virkelig. Det som kanskje er sagt i affekt, ment som intet mer enn et uttrykk for frustrasjon, oppfattes som en reell drapstrussel av den som utsettes for det. Det hindrer folk fra å ytre seg. Det hindrer folk fra å være politisk aktiv. Det oppnår en ønsket effekt ved å spre frykt.

Det er utopisk å tro at truslene på nett vil dø ut over natten. Dessverre vil de nok leve videre. I alle fall så lenge det er mange som bare står og ser på. Som forholder seg tause. Som ikke sier imot. Som ikke møter hatet. Som ikke stilner terroristen i sitt forsøk på å spre frykt. Det er vanskelig å møte et utsagn sendt privat til en enkeltperson. Det er langt viktigere å møte åpne utsagn med motsvar. Ikke ved å forsøke å tie ihjel den som kommer med utsagnet. Sitter vedkommende med et hat, blir det ikke mindre av å oppleve at de ikke får uttale det. Hat må møtes med kjærlighet, ikke motsatt hat. La vedkommende komme med sine utsagn. Men møt det med andre synspunkter. Nyanser. Utfordre fordommer. Opplys. Vis at virkeligheten er langt lysere enn mørkemenn vil ha det til.

Det beste vi kan gjøre for å ære de som ble drept 22. juli 2011 er nok å forsøke å fjerne splittelse. Hatet må ikke få vokse og bli større. Fordommer kan ikke få spre seg og infisere flere. Hets kan ikke møtes med hets. I tiden der «svenske tilstander» brukes som en betegnelse blant mange med fordommer, ta et ordtak fra svenskene:

«Älska mig mest när jag förtjänar det minst, ty då behöver jag det bäst.»

Facebook kommentarer
Likte du det du leste? Del gjerne: