Ifølge deres egen omtale på yfo.no, er Ytringsfrihetsforbundet stiftet for å “… gi medlemmene en felles ramme og følelse av tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt “. Dette kan jo høres fint og flott ut i utgangspunktet, men er det egentlig ytringsfrihet det her kjempes for? Er det ikke bare et vern mot kritikk? Ytringsfriheten handler jo ikke om å beskytte dårlige ideer mot bedre ideer, men mot straffeforfølgelse av uønskede ytringer.
Det bør herske liten tvil om at man i Norge sjelden kan forvente straff for det man måtte si eller mene. Straffeloven inneholder riktignok noen tilfeller hvor utsagn kan ende i straff. Her handler det imidlertid mer om å straffe en trussel om vold før den ender i vold, enn å straff tanker, ideer eller meninger. I det store bildet, har vi full ytringsfrihet i Norge, godt rotet i Grunnloven § 100.
Leser man nærmere på hva Ytringsfrihetsforbundet snakker om både på sine hjemmesider og facebooksider, kommer det frem at det man ønsker er ikke bare muligheten for å ytre seg uten formell straff, men også uten uformelle sanksjoner:
” Mennesker tør ikke uttrykke seg av fare for å miste jobb og inntekt, eller forfremmelser og anseelse. “
– yfo.no (Om oss)
” Vi skal være et samlingspunkt og en organisatorisk og identitetsskapende faktor for de mange mennesker som ikke er komfortabel med den sannhetsundertrykkende tendens i media og blant myndigheter. “
– yfo.no (Om oss)
” Stiller man seg kritisk til ikke-vestlig kultur og advarer mot dens inntog i det frie, liberale Vesten, innebærer det en fare for egen anseelse, og muligens levebrød. “
– yfo.no (Nyheter – “Vi lanserer ytringsfrihetsforbundet”)
I stor grad handler det altså ikke om rettslige konsekvenser av å ytre seg, men reaksjonene fra samfunn, media, arbeidsgiver og andre. Dette handler ikke om ytringsfrihet, men frihet fra kritikk. Frihet fra at det å mene noe spesifikt, kan ha betydning for hvordan andre mennesker velger å forholde seg til deg.
Organisasjonen kan naturligvis ikke stå til rette for alle utsagn dets stiftere har hatt opp gjennom tiden. Det er likevel god grunn til å stille spørsmålstegn ved om ikke stifter, styremedlem og president i forbundet, Helge Lurås, møter seg selv i døren med avslutningen av innlegget “Sverige vil forby Islam. Bør vi følge etter?” på resett.no:
“Nazisme er et marginalt fenomen i Norge, islam er det ikke. La oss derfor lese Göranssons avgjørende forsvar for å forby nazisme en gang til og bare bytte ut nazisme med islam. Og så kan vi avvente hvor lang tid det tar før Aftenposten tar inn et innlegg med tittelen Sverige vil forby islam. Bør vi følge etter?
Å forby islamistiske bevegelser er ikke et angrep på ytringsfriheten. Det er å håndheve eksisterende norske lover. Det er trolig det minst radikale vedtaket en stat kan gjøre. Det er ikke å forby politiske meningsmotstandere, men ikke å akseptere at norske verdier krenkes. Å forby islamistiske bevegelser er ikke å akseptere forskjellsbehandling av mennesker. Å forby islamistiske bevegelser er ikke å akseptere vold og trusler i et moderne demokrati. Å forby islam er å ta trusselen de utgjør på alvor. “
Å forby Islam, vil nettopp være et steg imot ytringsfriheten. Dersom noen tror på en religion, men trues med straff dersom de erkjenner det, er deres ytringsfrihet helt klart begrenset. Et slikt forbud vil altså være stikk i strid med ytringsfriheten, og burde da være utenkelig for en organisasjon som har beskyttelse av ytringsfriheten som sitt formål. Utsagnet er heller ikke særlig gammelt. Det er under 6 måneder siden det ble lagt ut på resett.no. Kan man egentlig forvente at forbundet vil stå for verdier så stikk i strid med det dets stifter, styremedlem og president har skrevet ned bare et halvt år tidligere?
Det har tidvis helt klart vært nødvendig å kjempe for mer ytringsfrihet. Selv om paragrafen ikke har blitt brukt i nyere tid, hadde vi lenge en blasfemiparagraf som gjorde at kritikk av religion potensielt kunne straffeforfølges. Norge har, i likhet med mange andre land, kvittet seg med slikt lovverk relativt nylig. Dette er en prosess som helt klart har økt ytringsfriheten i de aktuelle landene noe.
Å omtale ytringsfriheten som å inkludere frihet fra kritikk og konsekvenser, er å misforstå hva som ligger i begrepet. Det kan bli interessant å se hva slags saker organisasjonen vil fronte, og ikke minst støtte. Organisasjonen har selvfølgelig all mulighet til å vise at de faktisk kjemper for ytringsfrihet, selv om de gjør det i et land der ytringsfriheten er stor, og under et formål som fremstår som å ha en annen kamp i sikte.
Å ytre seg i det offentlige rom er ingen enkel sak, det er det liten tvil om. Kommentarfelt hagles ned av hatmeldinger, selv om moderatorer prøver å begrense det i størst mulig grad. En kamp for å sikre at dårlige ideer og dårlige meninger møtes med bedre ideer og meninger fremfor hat og trusler, ønskes veldig velkommen. Dessverre ser det så langt ut til at ytringsfrihetsforbundet ikke handler om dette. Det er lov å håpe at man tar feil.
Evelyn Beatrice Hall sa det så fint i “Friends of Voltaire” helt tilbake i 1906:
” I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it. “