Tankefeil – antibabbel

Etter budsjettforhandlingene er det klart at naprapater og osteopater skal få autorisasjon som helsepersonell her i Norge. Dermed blir de to alternative behandlingsformene en del av den norske helsetjenesten, og gis en kredibilitet som forskningen tilsier at de ikke fortjener. Man kan ikke politisk vedta at en behandlingsform faktisk virker. Pseudovitenskap blir ikke til vitenskap gjennom statsautorisasjon.

Til NTB uttaler Åshild Bruun-Gundersen (Frp) at «Dette har aldri vært alternativ medisin, men helt ordinær helsebehandling for muskel- og skjelettlidelser på linje med fysioterapi og kiropraktikk. Hvert år bidrar disse yrkesgruppene til å redusere sykefravær og gi bedre livskvalitet for tusenvis av nordmenn. Disse behandlingene har god dokumentert helseeffekt og endelig får de anerkjennelse for det gjennom en offentlig autorisasjon også her i Norge.» Denne påstanden kan det imidlertid virke som Bruun-Gundersen har lite grunnlag for.

Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) oppgir dette om de to behandlingsformene (les gjerne NAFKAM sine gjennomganger for full kontekst):
Osteopati: Forskerne bak disse oppsummeringene etterlyste generelt bedre metodisk kvalitet i nye studier på osteopati før man kan si noe. For de ovennevnte bruksområdene vil vi da si at osteopatisk behandling er utilstrekkelig dokumentert.
Naprapati: Det betyr at det etter våre kriterier ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon til å si om det virker eller ikke. Eventuelle påstander om effekt mangler da solid vitenskapelig støtte.

Dette er også årsaken til at både Osteopati og Naprapati er regnet som alternative behandlingsmetoder. Annerkjennelse for god dokumentert helseeffekt fortjener de først når de faktisk kan godt dokumentere denne effekten. Dette har de altså fortsatt til gode å gjøre.

Det at enkeltpersoner mener å ha blitt bedre av å gå til en av disse behandlerne er ikke dokumentert helseeffekt. Dette er personlige anekdoter, uten verdi som vitenskapelig bevis. Det er umulig ut ifra anekdoten alene å vite om det de opplevde var en reell effekt, placebo, eller bare tilfeldigheter. Pasienten opplever kanskje en årsakssammenheng mellom det å gå til behandling og å bli bedre. Falsk årsakssammenheng er imidlertid en velkjent tankefeil, også kjent som post hoc, ergo propter hoc. Det at en ting skjer etter en annen betyr ikke automatisk at den første var årsaken til den andre.

Så hvordan tar noe steget fra alternativ-stemplet til fullverdig skolemedisin? Da må den vitenskapelige metoden skille det som virker fra det som ikke virker. Man må ta bort hva man opplever og se på hva som faktisk skjer. Blir flere bedre blant de som mottar behandlingen enn de som ikke gjør det? Eller bedre, de som bare tror de mottar behandlingen? Og man må sammenligne mange nok av disse, til at tilfeldigheter ikke lenger er en faktor. Under en slik lupe har altså verken osteopater eller naprapater greid å vise til en reell effekt.

Tim Minchin har et godt sitat om forholdet mellom alternativ medisin, og medisin. Løselig oversatt fra diktet Storm sa han at alternativ medisin har per definisjon enten ikke greid å bevise at det virker, eller blitt bevist å ikke virke. Alternativ medisin som har greid å bevise at det virker, kalles medisin. Her vil altså to former for alternativ medisin miste alternativ-stemplet ikke fordi de har greid å bevise at de virker, men fordi politikere mener at de fortjener det. Hvorfor har man egentlig vitenskapelig senter som NAFKAM, om deres ekspertise på slikt er uten betydning når det skal vedtas hva som skal regnes som alternativt og ikke?

Konsekvensene av dette vedtaket er at skillet mellom behandlingsformer med og uten reell effekt, blir stadig vanskeligere å se for Kari og Ola Nordmann. Kiropraktikk har allerede hatt autorisasjon i lang tid, selv om det er svært liten dokumentert effekt å spore også fra denne behandlingsformen. Nå får de altså selskap av to behandlingsformer til, og NAFKAM vil sannsynligvis ikke lenger kunne uttale seg om disse behandlingsformene siden de ikke lenger vil være å regne som alternative.

Så hvem er det som skal motta disse to nye behandlingsformene når autorisasjonen er på plass? Hva slags behandling skal de stå for? Det kommer nok litt an på hvem man spør. Mens Norsk Osteopatforbund har en relativ beskjeden liste, har behandler.no en langt lengre (og ikke uttømmende) en som lister alt fra de klassiske ryggsmertene, til litt mer overraskende ting som lese- og skrivevansker. Kundegrunnlaget kan altså ende opp med å være ganske bredt, avhengig av hvem man spør.

Det som uansett er sikkert er at skattepengene som i fremtiden vil bli brukt på disse behandlingsformene, hittil ser ut til å være penger ut vinduet. Man risikerer lengre sykefravær fordi mennesker med reelt behov for behandling, sendes til behandling uten reell effekt. Skillet mellom pseudovitenskap og vitenskap blir mindre tydelig, samtidig som det blir vanskeligere å rettferdiggjøre at andre behandlingsformer uten dokumentert effekt, ikke skal nyte den samme goden som osteopati og naprapati snart gjør.

Forskningsrådet undersøkte nylig befolkningens tillit til forskning. Hele 89 % svarte at de hadde meget stor eller ganske stor tillit til forskning. Troen på forskning er altså høyere enn kanskje noen gang. På tross av dette skal altså to behandlingsformer nå få statlig autorisasjon mot bedre viten.

Dere ble presentert av kulturminister Abid Raja fredag den 14.02, og har allerede møtt en del kritikk på hvordan dere som gruppe er satt sammen. Hvem som er der, og hvem/hva som mangler. Det skulle vel mye til for at ingen skulle være skeptisk til dere, uansett hvem som hadde sittet der. Og det er vel litt av grunnen til at den jobben dere nå skal i gang med, er så utrolig viktig. Så her kommer en liten bønn fra en blogger som ønsker seg mer debatt, og mindre støy.

Jeg har tittet litt på mandatet dere har fått. Det er ikke det tydeligste mandatet, men noen ting er klare. Det første er at dette ikke handler bare om det juridiske begrepet ytringsfrihet. Det handler ikke bare om å vurdere hva som skal være straffbart ved lov og hva som ikke skal være det. Det handler også om å finne tiltak for å sikre at flere kan og vil delta i samfunnsdebatten. Hvordan vi skal få et bedre ytringsklima. Selvfølgelig kunne man i teorien ha brukt lovverk til å straffe hardt enhver som plager en annen som ytrer seg. Her er det imidlertid stor fare for å møte seg selv i døren, ved å prøve å begrense den ytringsfriheten man er satt til å bedre. Flere forbud og mere straff, er neppe veien å gå.

Den juridiske ytringsfriheten

I Grunnloven heter det i § 100 at “ytringsfridom skal det vere”. Tanken er at et demokrati er avhengig av at borgerne har mulighet til å ytre seg uten frykt for straff. En autoritær stat som begrenser kritikk, er altså ikke noe fullverdig demokrati. Likevel finner vi i straffeloven noen begrensninger. Oppfordringer til kriminelle handlinger, samt hatefulle ytringer er de mest kjente. Blasfemiparagrafen er vi heldigvis kvitt.

At det er straffbart å oppfordre til kriminelle handlinger er nok lett å forstå. Det er bare å lage seg et tenkt eksempel. En slags mafiaboss, som aldri selv utfører noen kriminelle handlinger, men gir klare ordrer om å bryte seg inn en plass, og stjele noe fra en annen. Dersom vedkommende skulle kunne bygge seg et slags imperium på slike handlinger og hevde retten til det gjennom ytringsfriheten, ville nok mange føle at det ikke var det ytringsfriheten dreide seg om. Det er i realiteten ikke ytringen i seg selv som er problemet, men heller det ønskede resultatet. Uansett om det er snakk om relativt små ting som et innbrudd, eller alvorlige eksempler som mord.

På samme måte er det lett å forsvare at hatefulle ytringer er ulovlige. De som rammes av disse ytringene opplever å miste en del av sin frihet, friheten til å leve i fred og ro. Ytringene kan ende opp med å begrense andres villighet til å ytre seg, ved at det ligger en trussel om hets og hatefulle meldinger dersom man ytrer seg om gitte tema, eller gitte standpunkt. Så igjen er det ikke den hatefulle ytringene i seg selv som er problemet, men igjen det ønskede resultatet. Å gjøre livet til den man ytrer seg til, mindre fritt.

Det ligger en rød tråden her. Et behov for å beskytte individet.
– Ytringsfriheten, beskytter individets rett til å delta i demokratiet
– Forbudet mot oppfordring til kriminelle handlinger, beskytter individet mot konsekvensen av disse kriminelle handlingene
– Forbudet mot hatefulle ytringer, beskytter individet mot hets, hat og trakassering
Målet er altså å sikre at så mange som mulig både kan, tørr og makter å delta i samfunnsdebatten. Nettopp for å sikre at alle kan delta i det demokratiet som er Norge.

Slik er det også lett å forstå hvorfor blasfemiparagrafen ikke passet inn. Religion var neppe parten som trengte beskyttelse fra enkeltindividet. Her var det en reell begrensning i hva man kunne kritisere, uten at maktforholdet mellom partene tilsa behov for en slik begrensning. Mens den religiøse organisasjonen og religionen i seg selv må tåle kritikk, vil forbudet mot hatefulle ytringer beskyttet enkeltindividet mot hets, hat og trakassering med basis i vedkommendes religion.

Så når dere nå tar fatt på deres arbeid med loven, hold gjerne på denne røde tråden. Vern individet. Vern muligheten hver enkelt burde ha til å delta i demokratiet. Og pass på at det ikke går på bekostning av muligheten til saklig kritikk..

Muligheten til å ytre seg

Den andre halvdelen av dette arbeidet, er å se hvordan man kan bidra til et bedre ytringsklima. Til at mennesker både ønsker, tørr og makter å delta i den offentlige debatten. Uansett hva tema måtte være. Dette blir nok også den vanskeligste delen av mandatet. For hvordan bidrar man til dette utover å lage lovverk og true med straff? Hvordan skal man sørge for at flere tørr å delta i debatten?

Den digitale tidsalder har gitt oss adgang til langt mer informasjon, og lettere adgang til å ytre det vi ønsker. Det er enkelt å sette seg ned, skrive det man tenker og spre det ut gjennom sosiale medier. Uansett om man bare digger Bodø/Glimt eller om man hater bomringen, så finnes det en mulighet for å spre dette budskapet ut til folk. Ulempen er naturligvis at dette også åpner for å spre hat. Det gjør det lettere å mobbe, trakassere, komme med trusler og hva det måtte være av negative ytringer. Og her er det store problemet. Det å uttale seg offentlig kan ha en høy pris. For noen stopper det ytringen fra å finne sted, hos andre er konsekvensene av ytringene til slutt ikke til å holde ut og de velger i ytterste fall å forlate oss alt for tidlig.

Men hvordan skal en ytringsfrihetskommisjon løse denne delen av mandatet? Hvordan skal dere bidra til å “… fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet …”? Hvordan skal dere finne “… tiltak for å sikre borgerne trygge rammer og infrastruktur for utøvelse av ytringsfriheten …”? Finnes det egentlig enkle løsninger på dette, som skal forhindre at det å ytre seg offentlig oppleves som skummelt, eller til og med får konsekvenser? Det nevnes muligheten for anonymitet. Vil ikke en anonym person som leser kommentarene på sine innlegg, potensielt bli like redd for å ytre seg som en som opptrer med fullt navn? Kanskje er det til og med enklere å angripe en anonym profil, enn et ansikt og et navn? Og vanskeligere å spore opp de som bryter loven gjennom ytringer skjult bak en anonymitet?

Å forsøke å gjøre noe med utsagnene som forhindrer andre i å ta del i den offentlige debatten, er nok å behandle symptomet fremfor sykdommen. Skal man greie å gjøre noe med ytringsklimaet vi nå har, er det neppe noen tekniske løsninger eller trusler om straff som vil gi de store endringene vi trenger. Det vil alltids finnes nye kanaler og muligheter for å ytre sitt hat. Det er nok heller hatet i seg selv om må bekjempes. Splittelsen vi ser rundt de store temaene. Splittelsen som gjør at diskusjonen ikke går på tema og et ønske om å finne løsninger, finne middelveier som kan fungere for alle parter. I stedet handler diskusjonen om hvem og hvordan motparten er. Det hagler med personangrep og generaliseringer om motparten. Det er langt lengre mellom saklige innlegg med forslag til løsninger.

Det er nok ingen komité som vil kunne fjerne alt hatet man ser rundt, splittelsen som gir oss-mot-dem på stadig flere tema. Til det må hele måten vi debatterer endre seg. Det krever tiltak som handler om endring av holdninger og kanskje bør det starte med politikerne våre. Kanskje bør det starte med de som har gitt dere oppdraget, uavhengig av hvilken del av politikken de tilhører. Dersom de kunne legge bort sine stråmenn, sine personangrep og andre tankefeil, og heller fokusere på å debattere tema med et reelt ønske om å finne de beste løsninger for oss borgere. Å vise vei, ikke med å slenge dritt om politiske rivaler, men heller konkurrere om å ha de beste ideene selv. Kanskje det da kunne være håp for at andre i den offentlige debatten fulgte etter? Kanskje trenger vi at politikerne legger bort behovet for å trykke motparter ned, og finner frem ønsket om å fortelle hvorfor de har den beste ideen.

Så kjære ytringsfrihetskommisjon. Lykke til med deres arbeid. Jeg håper dere kan benytte denne anledningen til å gjøre en forskjell for den norske samfunnsdebatten. Se naturligvis på alle mulige midler, muligheter og løsninger innenfor deres mandat. Men når dere gjør denne jobben, kan dere ikke ta en titt på hvordan våre politikere påvirker den samme debatten? Og kanskje foreslå som en del av løsningen, at de går foran som et godt eksempel? Vi har kanskje ikke nådd nivået til USA der presidentens eksempler på negative uttalelser om folk er for mange til å nevne. Kanskje kan vi likevel prøve å bevege oss i motsatt retning.

Kanskje kan rett og slett de som ønsker en bedre og mer inklusiv samfunnsdebatt, selv ta det første steget?

Med vennlig hilsen

Hans-Christian Ristad
En som ytrer seg, på Antibabbel.no

Autorisasjon mot bedre viten

Kjære ytringsfrihetskommisjonen