Kjære ytringsfrihetskommisjonen

Dere ble presentert av kulturminister Abid Raja fredag den 14.02, og har allerede møtt en del kritikk på hvordan dere som gruppe er satt sammen. Hvem som er der, og hvem/hva som mangler. Det skulle vel mye til for at ingen skulle være skeptisk til dere, uansett hvem som hadde sittet der. Og det er vel litt av grunnen til at den jobben dere nå skal i gang med, er så utrolig viktig. Så her kommer en liten bønn fra en blogger som ønsker seg mer debatt, og mindre støy.

Jeg har tittet litt på mandatet dere har fått. Det er ikke det tydeligste mandatet, men noen ting er klare. Det første er at dette ikke handler bare om det juridiske begrepet ytringsfrihet. Det handler ikke bare om å vurdere hva som skal være straffbart ved lov og hva som ikke skal være det. Det handler også om å finne tiltak for å sikre at flere kan og vil delta i samfunnsdebatten. Hvordan vi skal få et bedre ytringsklima. Selvfølgelig kunne man i teorien ha brukt lovverk til å straffe hardt enhver som plager en annen som ytrer seg. Her er det imidlertid stor fare for å møte seg selv i døren, ved å prøve å begrense den ytringsfriheten man er satt til å bedre. Flere forbud og mere straff, er neppe veien å gå.

Den juridiske ytringsfriheten

I Grunnloven heter det i § 100 at «ytringsfridom skal det vere». Tanken er at et demokrati er avhengig av at borgerne har mulighet til å ytre seg uten frykt for straff. En autoritær stat som begrenser kritikk, er altså ikke noe fullverdig demokrati. Likevel finner vi i straffeloven noen begrensninger. Oppfordringer til kriminelle handlinger, samt hatefulle ytringer er de mest kjente. Blasfemiparagrafen er vi heldigvis kvitt.

At det er straffbart å oppfordre til kriminelle handlinger er nok lett å forstå. Det er bare å lage seg et tenkt eksempel. En slags mafiaboss, som aldri selv utfører noen kriminelle handlinger, men gir klare ordrer om å bryte seg inn en plass, og stjele noe fra en annen. Dersom vedkommende skulle kunne bygge seg et slags imperium på slike handlinger og hevde retten til det gjennom ytringsfriheten, ville nok mange føle at det ikke var det ytringsfriheten dreide seg om. Det er i realiteten ikke ytringen i seg selv som er problemet, men heller det ønskede resultatet. Uansett om det er snakk om relativt små ting som et innbrudd, eller alvorlige eksempler som mord.

På samme måte er det lett å forsvare at hatefulle ytringer er ulovlige. De som rammes av disse ytringene opplever å miste en del av sin frihet, friheten til å leve i fred og ro. Ytringene kan ende opp med å begrense andres villighet til å ytre seg, ved at det ligger en trussel om hets og hatefulle meldinger dersom man ytrer seg om gitte tema, eller gitte standpunkt. Så igjen er det ikke den hatefulle ytringene i seg selv som er problemet, men igjen det ønskede resultatet. Å gjøre livet til den man ytrer seg til, mindre fritt.

Det ligger en rød tråden her. Et behov for å beskytte individet.
– Ytringsfriheten, beskytter individets rett til å delta i demokratiet
– Forbudet mot oppfordring til kriminelle handlinger, beskytter individet mot konsekvensen av disse kriminelle handlingene
– Forbudet mot hatefulle ytringer, beskytter individet mot hets, hat og trakassering
Målet er altså å sikre at så mange som mulig både kan, tørr og makter å delta i samfunnsdebatten. Nettopp for å sikre at alle kan delta i det demokratiet som er Norge.

Slik er det også lett å forstå hvorfor blasfemiparagrafen ikke passet inn. Religion var neppe parten som trengte beskyttelse fra enkeltindividet. Her var det en reell begrensning i hva man kunne kritisere, uten at maktforholdet mellom partene tilsa behov for en slik begrensning. Mens den religiøse organisasjonen og religionen i seg selv må tåle kritikk, vil forbudet mot hatefulle ytringer beskyttet enkeltindividet mot hets, hat og trakassering med basis i vedkommendes religion.

Så når dere nå tar fatt på deres arbeid med loven, hold gjerne på denne røde tråden. Vern individet. Vern muligheten hver enkelt burde ha til å delta i demokratiet. Og pass på at det ikke går på bekostning av muligheten til saklig kritikk..

Muligheten til å ytre seg

Den andre halvdelen av dette arbeidet, er å se hvordan man kan bidra til et bedre ytringsklima. Til at mennesker både ønsker, tørr og makter å delta i den offentlige debatten. Uansett hva tema måtte være. Dette blir nok også den vanskeligste delen av mandatet. For hvordan bidrar man til dette utover å lage lovverk og true med straff? Hvordan skal man sørge for at flere tørr å delta i debatten?

Den digitale tidsalder har gitt oss adgang til langt mer informasjon, og lettere adgang til å ytre det vi ønsker. Det er enkelt å sette seg ned, skrive det man tenker og spre det ut gjennom sosiale medier. Uansett om man bare digger Bodø/Glimt eller om man hater bomringen, så finnes det en mulighet for å spre dette budskapet ut til folk. Ulempen er naturligvis at dette også åpner for å spre hat. Det gjør det lettere å mobbe, trakassere, komme med trusler og hva det måtte være av negative ytringer. Og her er det store problemet. Det å uttale seg offentlig kan ha en høy pris. For noen stopper det ytringen fra å finne sted, hos andre er konsekvensene av ytringene til slutt ikke til å holde ut og de velger i ytterste fall å forlate oss alt for tidlig.

Men hvordan skal en ytringsfrihetskommisjon løse denne delen av mandatet? Hvordan skal dere bidra til å «… fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet …»? Hvordan skal dere finne «… tiltak for å sikre borgerne trygge rammer og infrastruktur for utøvelse av ytringsfriheten …»? Finnes det egentlig enkle løsninger på dette, som skal forhindre at det å ytre seg offentlig oppleves som skummelt, eller til og med får konsekvenser? Det nevnes muligheten for anonymitet. Vil ikke en anonym person som leser kommentarene på sine innlegg, potensielt bli like redd for å ytre seg som en som opptrer med fullt navn? Kanskje er det til og med enklere å angripe en anonym profil, enn et ansikt og et navn? Og vanskeligere å spore opp de som bryter loven gjennom ytringer skjult bak en anonymitet?

Å forsøke å gjøre noe med utsagnene som forhindrer andre i å ta del i den offentlige debatten, er nok å behandle symptomet fremfor sykdommen. Skal man greie å gjøre noe med ytringsklimaet vi nå har, er det neppe noen tekniske løsninger eller trusler om straff som vil gi de store endringene vi trenger. Det vil alltids finnes nye kanaler og muligheter for å ytre sitt hat. Det er nok heller hatet i seg selv om må bekjempes. Splittelsen vi ser rundt de store temaene. Splittelsen som gjør at diskusjonen ikke går på tema og et ønske om å finne løsninger, finne middelveier som kan fungere for alle parter. I stedet handler diskusjonen om hvem og hvordan motparten er. Det hagler med personangrep og generaliseringer om motparten. Det er langt lengre mellom saklige innlegg med forslag til løsninger.

Det er nok ingen komité som vil kunne fjerne alt hatet man ser rundt, splittelsen som gir oss-mot-dem på stadig flere tema. Til det må hele måten vi debatterer endre seg. Det krever tiltak som handler om endring av holdninger og kanskje bør det starte med politikerne våre. Kanskje bør det starte med de som har gitt dere oppdraget, uavhengig av hvilken del av politikken de tilhører. Dersom de kunne legge bort sine stråmenn, sine personangrep og andre tankefeil, og heller fokusere på å debattere tema med et reelt ønske om å finne de beste løsninger for oss borgere. Å vise vei, ikke med å slenge dritt om politiske rivaler, men heller konkurrere om å ha de beste ideene selv. Kanskje det da kunne være håp for at andre i den offentlige debatten fulgte etter? Kanskje trenger vi at politikerne legger bort behovet for å trykke motparter ned, og finner frem ønsket om å fortelle hvorfor de har den beste ideen.

Så kjære ytringsfrihetskommisjon. Lykke til med deres arbeid. Jeg håper dere kan benytte denne anledningen til å gjøre en forskjell for den norske samfunnsdebatten. Se naturligvis på alle mulige midler, muligheter og løsninger innenfor deres mandat. Men når dere gjør denne jobben, kan dere ikke ta en titt på hvordan våre politikere påvirker den samme debatten? Og kanskje foreslå som en del av løsningen, at de går foran som et godt eksempel? Vi har kanskje ikke nådd nivået til USA der presidentens eksempler på negative uttalelser om folk er for mange til å nevne. Kanskje kan vi likevel prøve å bevege oss i motsatt retning.

Kanskje kan rett og slett de som ønsker en bedre og mer inklusiv samfunnsdebatt, selv ta det første steget?

Med vennlig hilsen

Hans-Christian Ristad
En som ytrer seg, på Antibabbel.no

Nordstrands råd, som hinter om kjøp

Berit Nordstrands innlegg med hennes 5 tips for å unngå influensa har blitt møtt med krass kritikk. Lege Kaveh Rashidi gikk så langt som å kalle henne en trussel mot folkehelsa. Hovedkritikken går på at rådene har ingen dokumentert effekt mot influensa, mens hun unnlater å komme med råd om å følge Folkehelseinstituttets anbefalinger. Dette er spesielt kritikkverdig siden Nordstrand selv er tidligere lege. I en kort debatt på TV2s God Morgen Norge ble imidlertid et annet poeng påpekt av motdebattant Ingeborg Senneset. Bak velmente råd skjuler det seg nemlig også en pr for egne produkter.

Selv om Nordstrand har sagt opp sin stilling som lege, bruker hun tittelen i starten av sin omtale av seg selv på hennes matblogg. En slik tittel gir naturligvis et inntrykk av at vedkommende er en autoritet på tema som omhandler helse. Når Nordstrand da velger å bruke denne tittelen på sin blogg, er det ikke urimelig å forvente at hennes råd også dekker de medisinske aspektet av hennes bakgrunn. På så måte kunne man forvente at rådene fra Folkehelseinstituttet om å ta vaksine dersom man er i utsatt gruppe, samt å ha god håndhygiene, inkluderes i innlegget. Disse nevnes imidlertid ikke, og det er heller ingen tekst til å signalisere at dette er ment som et supplement til medisinske råd. Folkehelseinstituttet nevnes riktignok i innlegget, men kun med referanse til deres spådom om når toppen av influensasesongen vil være. Innlegget som helhet har fokus på å «styrke immunforsvaret» gjennom andre tiltak, blant annet inntak av vitamin D og tran.

Det er nettopp her Senneset treffer spikeren på hodet når hun påpeker at Nordstrands råd sammenfaller veldig med produktene som selges under hennes navn. Allerede i det første av de fem rådene, anbefales det både vitamin D og en høykvalitets fiskeolje. Man kunne kanskje undret seg hvorfor disse to er satt sammen i ett råd, mens vitamin C står for seg selv i det nesten. Kan det ha en sammenheng med produktet «Berit Nordstrand Omega 3-MCT+D tran», altså en kombinasjon av fiskeolje og vitamin D? Koblingen er ikke gjort direkte, men de fleste som leser bloggen vil nok være kjent med produktene i serien «Made by Berit Nordstrand». Rådene vil også lett føre leserne over i en interesse av å kjøpe en eller flere av Nordstrands bøker.

Nå er det ikke noe galt i å ville bidra til at folk får en bedre helse og et bedre kosthold. Dette er også det argumentet Nordstrand trekker seg tilbake til i møte med kritikken fra Rashidi i Dagbladet. Fremfor å svare direkte på Rashidis spørsmål om hvorfor hun gir råd om ting som har ingen dokumentert effekt, kommer hun med en stråmannsargumentasjon der det fremstilles som om Rashidi mener at det å ta tran, spise mer grønnsaker og mer sjømat er farlig. Problemet er at det fremstår som lite tilfeldig at rådene samtidig sammenfaller med Nordstrands økonomiske interesser. Dette avfeies i stor grad med en innstilling om at det er ikke noe galt i å ville bidra til positivt endrede matvaner. Det er det heller ikke, men det bommer på den kritikken som fremsettes.

Setter man dette på spissen ser man imidlertid lettere hvorfor det som kan fremstå som noe uskyldig, som et minimum er uetisk. Se for deg følgende scenario. Antibabbel.no gikk ut med sitt råd mot influensa. Kjøp en Antibabbel-kopp, pakk den ut, fyll den med vann, og drikk det. Støvet som kommer med koppen er nemlig på ingen måte usunt, og er Antibabbels råd til å sikre deg mot influensa. I likhet med de fem rådene fra Nordstrand, har en slik absurd anbefaling ingen dokumentert effekt. Forskjellen ligger egentlig bare i at man er mer direkte i budskapet om at man ønsker at du skal kjøpe noe fra Antibabbel. Rådet er et mer tydelig forsøk på å selge egne produkter, uten å kunne vise til noen faktisk dokumentert effekt. Konsekvensen for kunden vil være relativt lik. Du ville kjøpt noe som er fint i seg selv, men ikke hjelper deg det minste med å unngå influensa. Kjøp gjerne en Antibabbel-kopp, men den vil på ingen måte hjelpe deg mot influensa.

En kunne kanskje anta at ingen ville latt seg lure til å kjøpe disse produktene og føle at de da var beskyttet mot influensa. Eller i alle fall bedre stilt enn uten dem. Realitetene viser imidlertid at verden er full av personer som eksempelvis begår tankefeilen appell til autoritet. De antar at fordi en lege sier at dette hjelper, så hjelper det. Kanskje antar de også at hvis det var andre ting man burde gjøre i tillegg, så blir også de nevnt. Det er ikke nødvendigvis slik at alle oppsøker informasjon fra kilder som Folkehelseinstituttet, uansett om de burde det. Da blir det ille nok at en lege kommer med råd som ikke har noen dokumentert effekt, men hakket verre når de i tillegg fremstår som en dårlig skjult markedsføring av hennes produkter. Ingenting i overskriften eller innlegget som helhet omtaler dette som et supplement til medisinske råd med dokumentert effekt. De fremstår heller som råd om å kjøpe et produkt, som tilfeldigvis selges med samme navn som den som kommer med rådene.

(Innlegget ble også publisert hos Dagbladet Meninger 17.02.2020)