Stråmann, møt stålmann!

Antibabbel.no startet med en julekalender med 24 tankefeil, og først ute av dem alle var stråmannsargumentasjon. Denne feilen skjer altså når man argumenterer, ikke imot det motparten faktisk mener, men en stråmann man har laget som er lettere å slå ned. Det være seg en ekstrem versjon av motpartens mening, en forvridd en, eller på annen måte feilaktig representasjon av hva vedkommende måtte virkelig mene. Stråmannen trenger en motpart, og den finnes. Møt, stålmannen!

Begrepet er på ingen måte nytt. «Steelmanning» har vært brukt en god stund i det store utland. Stålmannsargumentasjon blir kanskje den naturlige norske versjonen. Der stråmannen er en feilaktig representasjon av en motparts mening, er stålmannen den beste representasjonen. Stålmannsargumentasjon, blir dermed å argumentere imot den beste versjonen av motpartens mening. Kanskje ikke like enkelt, men langt mer ærlig og nyttig for begge parter. Og ikke minst for publikum.

Det er særlig i politiske debatter at stråmannsargumentasjon virker å være fremtreden. Det kan virke som det er viktigere å fremstå som en god kandidat for velgeren, enn å faktisk diskutere politikken. I alle fall når debatten skal ut til offentligheten. Det er ikke så vanskelig å forstå heller. En ekstrem mening skaper overskrifter, en ordinær en gjør sjelden det. Så om man kan tillegge en motpart en ekstrem mening, er ikke nødvendigvis velgerne så opptatt av om meningen er en stråmann eller en stålmann.

Når stråmennene florerer, er det samfunnsdebatten som lider. Viktige tema blir fremstilt populistisk fremfor at de virkelig diskuteres. Velgere gjør potensielt sine valg på feilaktig grunnlag. Ærlig og god debatt er en viktig del av demokratiet. Det er problematisk når politikere velger å fremstille motparter til å ha meninger de ikke har, for å skremme folk vekk fra å stemme på dem. Har man de beste ideene, bør det jo være nok å argumentere for dem. Har man ikke de beste ideene, bør man kanskje vurdere å endre dem?

Stråmennene finner vi imidlertid mange plasser. Selv om politisk debatt rommer en del, er det kanskje i kommentarfelt og sosiale medier vi ser flest av dem. Så kanskje er det på tide å slå et slag for stålmennene i stedet. Gå ut i debatten og prøv å forstå din motpart, uansett hvor uenig du måtte være. Kanskje kan det bidra til å finne felles grunn. Eller kanskje gir det bare et bedre utgangspunkt for å endre denne personens ståsted? Vi kunne alle hatt godt av å forstå hverandre litt bedre.

Ja Leirstein, nepotisme er problematisk

Nylig kunne Dagbladet melde at Ulf Leirstein hadde ansatt sin egen sønn som politisk rådgiver på deltid. Leirstein selv forklarer dette med at det er ingen som vil ødelegge karrieren sin ved å jobbe for ham, samt at det ikke er så attraktivt å jobbe deltid i knappe to år. I tillegg mener han at de beste rådgiverne finner man i familien. Så hvorfor er det så problematisk at Leirstein har valgt å ansette sin sønn?

Ordet nepotisme stammer fra det latinske ordet nepos, som betyr nevø. Det ble sannsynligvis først brukt om paver og biskoper som delte ut viktige verv i den katolske kirken til sine nevøer. Vervene ble altså tildelt ut ifra slektskap, fremfor kompetanse. Jusleksikonet beskriver nepotisme slik:

«Nepotisme betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.»

Når Leirstein velger å ansette sin sønn så kan det godt være at vedkommende er godt kvalifisert for stillingen, men det vil fortsatt være tvil rundt om Leirstein ansatte sin sønn basert på faktisk kompetanse, eller fordi han var nettopp hans sønn. Den offentlige oppfatningen vil nok være at slektskapet som et minimum var en av flere tellende faktorer.

Partiene på Stortinget mottar økonomisk støtte og det samme gjør Leirstein som sitter der uten partitilhørighet. Det er fra dette beløpet at Leirstein finner muligheten til å lønne sin sønn for et deltidsarbeid. Nettopp det at pengene er offentlige midler, er årsaken til at det er problematisk at han har valgt en rådgiver basert på hvem er, fremfor hvor godt kvalifisert vedkommende er.

Når man sitter med muligheten til å ta penger ut av fellesskapets pot, følger det med et stort ansvar. Tilgangen er ikke gitt for å berike seg selv eller sine nærmeste, men til et spesifikt formål. Partistøtten er gitt for at partiet, eller i dette tilfellet Leirstein som uavhengig stortingsrepresentant, skal gjennomføre sine politiske forpliktelser. Når Leirstein da velger å ta snarveien med å ansette sin sønn så bruker han av fellesskapets goder til å berike sin familie. Det at det ikke nødvendigvis er et særlig stort beløp, endrer ikke det faktum at det bryter med prinsippet.

Leirstein sier i sitt intervju med Dagbladet at han forstår at folk ikke vil ødelegge karrieren sin med å jobbe for ham. Med det sikter han nok til at det neppe vil se bra ut på en cv at man har jobbet for en politiker som har skandaler i sin fortid, av den typen og det omfanget som Leirstein har. Dette er likevel en antagelse, og det kan jo være at han tar feil. Stillingen burde naturligvis ha vært konkurranseutsatt. Det kan godt være at Leirsteins sønn var den best kvalifiserte for akkurat denne oppgaven, eller at han var den eneste som var villig til å gjøre jobben. I mangel av en utlysning og ansettelsesprosess, blir han i stedet stående igjen som bare det nyeste eksempelet på nepotisme innen politikken.