I et åpenhjertig intervju i VG (VG+ sak) i forbindelse med at Hanne Kristin Rohde skal utgi bok, forteller hun om hvordan hun mener hun har en uforklarlig side. En skal naturligvis ikke utelukke slikt automatisk, men sannsynligvis har ikke Rohde noen slike evner. Det er mer sannsynlig at hun er som alle oss andre, med de evner vi har og ikke har. Men kanskje en tanke for lite kritisk til hva hun selv opplever.
Blå lys og andre forklarlige synsforstyrrelser
I intervjuet forteller Rohde om hvordan hun alltid har følt at hun var annerledes. Det første hun beskriver er lysglimt som hun har sett siden hun var liten. Det er blant annet disse hun senere beskriver som inspirasjonen til bokserien, blålys. Det er vanskelig uten en undersøkelse å finne ut akkurat hva det er Rohde her opplever. Slike optiske feil er i realiteten ganske vanlige å oppleve og kan ha flere forklarlige årsaker, slik Silje Ulveseth forklarer på lommelegen.no. Det som altså er en veldig vanlig ting at mennesker opplever, fremstår for Rohde som noe spesielt som hun kobler opp mot skjulte evner.
Senere i intervjuet beskriver hun et annet evne. Når hun kom inn i et rom med 15-20 mennesker visste hun med en gang “hvem som var grinete, hvem som var kranglete – eller hvor problemet lå”. Dette fremstår jo ikke som noe skjult evne, men heller å være god til å lese kroppsspråk. Som Vidar Hansen her forteller, er det å lese kroppsspråk viktig for politiet. Det er neppe uten sammenheng at det er nettopp i politiet at Rohde har jobbet.
De evnene Rohde beskriver fremstår altså som høyst forklarlige, og slettes ikke som noe som krever noe ut over det vanlige. Om det var fordi hun jobbet i politiet at hun ble god til å lese kroppsspråk, eller kanskje at fordi hun var god til å lese kroppsspråk så trakk hun mot en karriere i politiet, er imidlertid vanskelig å vite. Kanskje var det også bare tilfeldig.
“Vi må forske mer i bredden”
Rohde sier i intervjuet at hun mener dagens vitenskap trenger å forske mer i bredden. At vitenskapen har latterliggjort det som ikke kan forklares. En av koblingene hun her gjør er hennes forsvar av Joralf “Snåsamannen” Gjerstad og de evnene hun mener han har. I et intervju i 2012 fortalte hun om hvordan Gjerstad hjalp sønnen hennes. “Han har evner, og ingen skal få overbevise meg om noe annet” sa hun den gangen.
“Vitenskap er en metode, ikke en gruppe eller en ideologi som kan le eller latterliggjøre deg eller andre” som Ingeborg Senneset så fint oppsummerte det i sin kritikk av Rohdes intervju. Det har vært forsket i det brede i all tid, og det er ingenting som forhindrer noen fra å forsøke å forske på slike evner med vitenskapelige metoder. Der Rohde etterlyser at man er litt åpen for det ukjente, blir jo spørsmålet om Rohde er åpen for at vitenskapen viser at det ikke er noe å finne der? Antas det at fordi vitenskapen ikke har funnet noe som støtter det spirituelle så mangler det på vilje eller evne, ikke at det ikke er noe der å finne?
Senneset setter også fokus på nettopp den evnen som Gjerstad angivelig skal ha brukt for å hjelpe Hovdes sønn. Hun har skrevet om hvordan berøring kan ha en smertelindrende effekt i sin bacheloroppgave. Som hun sier, “…40 temmelig tørre sider, blottet for magi. Teknikker, etikk, forutsetninger og konsekvenser gjøres rede for”. I tillegg må naturligvis placeboeffekten tas med i denne sammenhengen. Altså den effekten man kan se at mennesker opplever bare av å få en behandling som de har tro på vil virke. Der effekten altså ikke kommer fra behandlingen i seg selv, men troen man har på at denne behandlingen vil ha en effekt
James Randi One Million Dollar Paranormal Challenge
En som har brukt mye av sitt liv på mennesker med påståtte evner er James Randi. Helt tilbake i 1964 satte Randi opp en premie for den som kunne demonstrere overnaturlige eller paranormale evner. Den gangen var premien bare på tusen dollar, men den vokste seg via ti tusen og hundre tusen helt opp til en million dollar. Alt personen med evnene trengte å gjøre, var å demonstrere de evnene vedkommende hevdet å ha, under kontrollerte forhold. Over tusen mennesker har prøvd seg, men ingen har stukket av med pengepremien.
Måten Randi har avslørt en etter en på, er å forsøke å finne en vitenskapelig forklaring på de påståtte evnene. Som med James Hydrick, som påsto å kunne flytte på gjenstander med tankekraft. Hydrick demonstrerte sin påståtte evne ved å bla over sider av en telefonkatalog. Randi mente dette ikke var annet enn at Hydrick blåste på sidene for å flytte på dem. Han la derfor ut biter av isopor foran og rundt telefonkatalogen for å kunne avsløre om det var nettopp blåsing som var involvert. Pussig nok greide ikke Hydrick da lengre å flytte på sidene, slik man kan se i dette klippet:
En viss motsetning kan det selvfølgelig sies å være mellom Rohdes ønske om en bredere forskning som inkluderer det spirituelle, inkluderer sjelen osv. Randi har jo ikke søkt å bevise at slikt finnes, men heller å motbevise at de som hevder slike evner virkelig har dem. Det kan imidlertid argumenteres for at alle de som har forsøkt å stikke av med pengepremien, har forsøkt å demonstrere overnaturlig evner. Og en etter en har de feilet. Det har altså ikke manglet på forsøk, kun på vellykkede forsøk.
Tankefeilene som ligger bak
Når Rohde er overbevist over Gjerstads evner basert på det hun opplevde med hennes sønn er det spesielt to tankefeil som må tas i betraktning. Den første er personlig anekdote. Å ta sin egen enkeltopplevelse som et datapunkt som skulle bevise noe, er aldri godt nok for en konklusjon. Det er umulig uten andre datapunkt å vite om en slik egenerfaring er normen, eller en utstikker statistisk sett. Det blir på nivå med å slå fast gjennomsnittstemperaturen en plass, basert på hva gradestokken tilfeldigvis står på en tilfeldig valgt dag.
Før dette igjen har man post hoc ergo propter hoc, eller falsk årsakssammenheng. En antagelse om at fordi A skjedde før B, så er A årsaken til B. Det at sønnen ble bra kort tid etter at Gjerstad la handen på ham, beviser ikke at det var det at Gjerstad la handen på ham som gjorde at han ble frisk. Det kan være at forklaringen er så enkel som at sykdommen var på vei ut av kroppen da dette skjedde. Det kan være at sønnen spiste noe den samme dagen, som tilfeldigvis var akkurat det kroppen trengte. Eller det kan ha vært en ren placeboeffekt. Uansett så har man ikke nok grunnlag fra en slik enkelthistorie, til å slå fast at Gjerstad har noen overnaturlige evner av noe slag.
Hvem har et åpent sinn?
Rohde etterlyser at vitenskapen skal være mer åpen for forskning på sjelsforskning. Hun mener også at vitenskapen har latterliggjort det som ikke kan forklares. En underliggende tone er altså at hun savner mer åpenhet for de tingene hun nevner blant de som har forskning som sitt felt. Men er det virkelig disse forskerne som har et lukket sinn?
Som nevnte er ikke vitenskapen noe som i seg selv kan latterliggjøre noe som helst. Men gjennom forskning kan man få en bedre forståelse av både hvordan verden er, og hvordan den ikke er. Så langt har ingen greid å bevise en overnaturlig evne. Det er imidlertid ingenting med vitenskapen som stopper noen fra å forske mer på det.
Skal man forske er man avhengig av å ha et åpent sinn om det man skal forske på. Man må være åpen for at hypotesen står, eller faller. Man må være åpen for at andre kan komme og vise at du tok feil. Og du må være åpen for å lære av den feilen dersom den er der. Når en hypotese er formet går man ikke ut og prøver å bevise den. Tvert imot, man prøver å motbevise den. Med en god porsjon konfirmasjonsbias kunne man nok lett funnet flere bevis for å støtte en hypotese. Man kunne lett tolket data til å støtte det man ønsker skal være sant. Men vitenskapelig metode tilsier altså en motsatt inngang. For det minste motbevis er nok til å felle en hypotese, eller i alle fall å sørge for en omformulering. Dermed evner man å lære noe. Det er nettopp et slikt åpen sinn vitenskapen krever. Ikke et hvor resultatet er bestemt på forhånd. Ikke et som sier “han har evner, og ingen skal få overbevise meg om noe annet” …
