President Trumps samtaler med den Ukrainske presidenten Zelenskyj har ført til at han som kun den tredje presidenten i amerikansk historie, stilles for riksrett. I skrivende stund forhandler lederne for huset og senatet om hvordan selve rettssaken skal foregå. Utfallet av saken ser likevel ut til å være avgjort før saken starter. Fra starten har det fremstått som at politisk tilhørighet er det som vil avgjøre saken, ikke en objektiv vurdering av skyld. Er denne saken et tegn på at demokratiet i USA begynner å slå virkelige sprekker?
Det gjøres stadig undersøkelser blant folket i USA, om de mener Trump burde fjernes fra stillingen eller ikke. Gjennomsnittet fra disse har vist en befolkning delt nesten på midten. Før Ukraina-saken var det et svakt flertall for at han måtte få sitte, etter saken har flertallet så vidt bevegd seg over til at han må fjernes fra stillingen. Også i befolkningen virker det altså som om det er stor sammenheng mellom politisk preferanse, og om man mener at Trump burde fjernes eller ikke. Politisk tilhørighet avgjør i større grad hva man mener, enn de fakta som legges frem om selve saken.
Moderne demokratier har maktfordelingsprinsippet som grunnlag for sin struktur. Det vil si at makten er fordelt mellom en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. I USA er kongressen (som består av huset og senatet) den lovgivende makt, presidenten med sin administrasjon er den utøvende, mens domstolene utgjør den dømmende makt. Tanken bak denne maktfordelingen er naturligvis at de skal oppveie og holde hverandre under kontroll.
Når huset nå har vedtatt riksrett mot presidenten, er det nettopp fordi det er deres oppgave å kontrollere om presidenten har misbrukt sin makt. Det startet med en undersøkelse av saken, før man stemte frem såkalt “articles of impeachment” i huset. Som neste ledd blir det senatets oppgave å fungere som domstol. En høyesterettsdommer hentes inn for å lede retten, mens senatorene i senatet fungerer som dommere. For å felle en dom trenger de et kvalifisert flertall, altså to tredjedeler av senatet må stemme for å fjerne presidenten for at dette skal skje.
For at demokratiet skal fungere, er man avhengig av at en så alvorlig prosess som dette, kun skjer når det er grunnlag for det. Presidenten er valgt etter demokratiske regler, og skal som utgangspunkt sitte sin periode. Samtidig vil det være behov for å ha en slik mulighet til å fjerne de som misbruker den tilliten de har fått. Demokratiet er altså avhengig av at en slik sak tas på alvor, og at dommen avgjøres av en mest mulig objektiv vurdering av sakens fakta. Dette innebærer at man må være villig til å dømme en av sine egne partifeller, dersom vedkommende har gjort noe galt. Er man ikke villig til å gjøre det, har man mistet hensikten med maktfordelingen, nemlig at man holder hverandre under kontroll.
Uansett om Trump er skyldig eller ikke, er dagens situasjon problematisk for et demokratisk samfunn. Dersom demokratene har kjørt hele denne saken uten noen reell grunn, vel da har man brukt partipolitiske motiver til å forsøke å fjerne en demokratisk valgt president. Og dersom de har god grunn til å kjøre saken, så velger republikanerne å la ham beholde makten på tross av at han har handlet på en slik måte at han bør bli fjernet. At enkeltindivider fra de to partiene kunne stemme forskjellig fra resten av senatet ville ikke vært særlig kontroversielt. Men at det er en så tydelig splittelse kun med basis i partitilhørighet, er helt klart problematisk.
Senator Lindsay Graham uttalte i et intervju at han ikke kom til å late som han ville være et upartisk jurymedlem. Dette viser at man ikke bare er delt langs partilinjene, men man uttaler direkte at man ikke har tenkt å ta stilling til sakens fakta. Dersom Trump er skyldig i det han er beskyldt for, vil det si at Graham sier rett ut at det er uten betydning. At han vil la ham misbruke den makten han har, uten konsekvens. Det er da demokratiet har sviktet. Det er da vi har mistet den sikringen som maktfordelingsprinsippet er ment å ha.
Saken er enda ikke sendt til senatet, så det gjenstår fortsatt å se både hvordan saken blir behandlet der og hvordan stemmegivningen til slutt ender opp. Signalene så langt burde være urovekkende for alle. For uansett om man tror at demokratene kjører på uten noe sak, eller republikanerne benekter klare fakta, så må man konkludere med at minst ett av de to partiene er villig til å ofre maktfordelingsprinsippet for denne presidenten. Da virker det betimelig å spørre seg, slår det amerikanske demokratiet sprekker?