Etter budsjettforhandlingene er det klart at naprapater og osteopater skal få autorisasjon som helsepersonell her i Norge. Dermed blir de to alternative behandlingsformene en del av den norske helsetjenesten, og gis en kredibilitet som forskningen tilsier at de ikke fortjener. Man kan ikke politisk vedta at en behandlingsform faktisk virker. Pseudovitenskap blir ikke til vitenskap gjennom statsautorisasjon.
Til NTB uttaler Åshild Bruun-Gundersen (Frp) at «Dette har aldri vært alternativ medisin, men helt ordinær helsebehandling for muskel- og skjelettlidelser på linje med fysioterapi og kiropraktikk. Hvert år bidrar disse yrkesgruppene til å redusere sykefravær og gi bedre livskvalitet for tusenvis av nordmenn. Disse behandlingene har god dokumentert helseeffekt og endelig får de anerkjennelse for det gjennom en offentlig autorisasjon også her i Norge.» Denne påstanden kan det imidlertid virke som Bruun-Gundersen har lite grunnlag for.
Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) oppgir dette om de to behandlingsformene (les gjerne NAFKAM sine gjennomganger for full kontekst):
Osteopati: Forskerne bak disse oppsummeringene etterlyste generelt bedre metodisk kvalitet i nye studier på osteopati før man kan si noe. For de ovennevnte bruksområdene vil vi da si at osteopatisk behandling er utilstrekkelig dokumentert.
Naprapati: Det betyr at det etter våre kriterier ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon til å si om det virker eller ikke. Eventuelle påstander om effekt mangler da solid vitenskapelig støtte.
Dette er også årsaken til at både Osteopati og Naprapati er regnet som alternative behandlingsmetoder. Annerkjennelse for god dokumentert helseeffekt fortjener de først når de faktisk kan godt dokumentere denne effekten. Dette har de altså fortsatt til gode å gjøre.
Det at enkeltpersoner mener å ha blitt bedre av å gå til en av disse behandlerne er ikke dokumentert helseeffekt. Dette er personlige anekdoter, uten verdi som vitenskapelig bevis. Det er umulig ut ifra anekdoten alene å vite om det de opplevde var en reell effekt, placebo, eller bare tilfeldigheter. Pasienten opplever kanskje en årsakssammenheng mellom det å gå til behandling og å bli bedre. Falsk årsakssammenheng er imidlertid en velkjent tankefeil, også kjent som post hoc, ergo propter hoc. Det at en ting skjer etter en annen betyr ikke automatisk at den første var årsaken til den andre.
Så hvordan tar noe steget fra alternativ-stemplet til fullverdig skolemedisin? Da må den vitenskapelige metoden skille det som virker fra det som ikke virker. Man må ta bort hva man opplever og se på hva som faktisk skjer. Blir flere bedre blant de som mottar behandlingen enn de som ikke gjør det? Eller bedre, de som bare tror de mottar behandlingen? Og man må sammenligne mange nok av disse, til at tilfeldigheter ikke lenger er en faktor. Under en slik lupe har altså verken osteopater eller naprapater greid å vise til en reell effekt.
Tim Minchin har et godt sitat om forholdet mellom alternativ medisin, og medisin. Løselig oversatt fra diktet Storm sa han at alternativ medisin har per definisjon enten ikke greid å bevise at det virker, eller blitt bevist å ikke virke. Alternativ medisin som har greid å bevise at det virker, kalles medisin. Her vil altså to former for alternativ medisin miste alternativ-stemplet ikke fordi de har greid å bevise at de virker, men fordi politikere mener at de fortjener det. Hvorfor har man egentlig vitenskapelig senter som NAFKAM, om deres ekspertise på slikt er uten betydning når det skal vedtas hva som skal regnes som alternativt og ikke?
Konsekvensene av dette vedtaket er at skillet mellom behandlingsformer med og uten reell effekt, blir stadig vanskeligere å se for Kari og Ola Nordmann. Kiropraktikk har allerede hatt autorisasjon i lang tid, selv om det er svært liten dokumentert effekt å spore også fra denne behandlingsformen. Nå får de altså selskap av to behandlingsformer til, og NAFKAM vil sannsynligvis ikke lenger kunne uttale seg om disse behandlingsformene siden de ikke lenger vil være å regne som alternative.
Så hvem er det som skal motta disse to nye behandlingsformene når autorisasjonen er på plass? Hva slags behandling skal de stå for? Det kommer nok litt an på hvem man spør. Mens Norsk Osteopatforbund har en relativ beskjeden liste, har behandler.no en langt lengre (og ikke uttømmende) en som lister alt fra de klassiske ryggsmertene, til litt mer overraskende ting som lese- og skrivevansker. Kundegrunnlaget kan altså ende opp med å være ganske bredt, avhengig av hvem man spør.
Det som uansett er sikkert er at skattepengene som i fremtiden vil bli brukt på disse behandlingsformene, hittil ser ut til å være penger ut vinduet. Man risikerer lengre sykefravær fordi mennesker med reelt behov for behandling, sendes til behandling uten reell effekt. Skillet mellom pseudovitenskap og vitenskap blir mindre tydelig, samtidig som det blir vanskeligere å rettferdiggjøre at andre behandlingsformer uten dokumentert effekt, ikke skal nyte den samme goden som osteopati og naprapati snart gjør.
Forskningsrådet undersøkte nylig befolkningens tillit til forskning. Hele 89 % svarte at de hadde meget stor eller ganske stor tillit til forskning. Troen på forskning er altså høyere enn kanskje noen gang. På tross av dette skal altså to behandlingsformer nå få statlig autorisasjon mot bedre viten.
