Stråmannsargumentasjon

Stråmannsargumentasjon bilde

Stråmannsargumentasjon skjer når man forvrenger, overdriver, karikerer eller rett og slett finner på posisjonen til en motpart, for så å angripe denne posisjonen.

Stråmannsargumentasjon oppstår altså når den ene parten egentlig argumenterer mot et synspunkt som motparten ikke har. Dette kan skje på flere måter, og kan være både en bevisst eller ubevisst. Når part A argumenterer mot et ståsted som part B ikke nødvendigvis har, eller i alle fall ikke gir uttrykk for å ha, er det altså stråmannsargumentasjon.

Bevisst eller ubevisst

Det kan være mange årsaker til at en part bruker stråmannsargumentasjon. Det kan være en bevisst taktikk. Kanskje er ståstedet til motparten så vanskelig å argumentere imot, at man må justere den litt for å ha en sjanse. Motivasjonen bak debatten kan være avgjørende her. Ønsker man å endre motpartens ståsted, eller er man mer opptatt av å få publikum til å velge ens side? I politiske debatter kan man bevisst velge å forvrenge motpartens ståsted for å sette dem i et dårlig lys. Samtidig argumenterer man enklere mot dette ståstedet, og forsøker dermed å vinne stemmer gjennom en uriktig fremstilling.

Samtidig kan stråmannsargumentasjon oppstå fordi man rett og slett ikke har forstått motpartens ståsted, og begrensningene av dette ståstedet. Det kan være at man opplever at de som mener en ting, ofte også mener noe annet som en forlengelse av dette. Det trenger likevel ikke være tilfelle hos alle, og en slik antagelse kan dermed føre til at man argumenterer mot et ståsted som motparten altså ikke har.

Søk etter stålmannen

En motpol til stråmannsargumentasjon, er «steelmanning» som da kanskje kan kalles stålmannsargumentasjon. Dette er en teknikk hvor man forsøker å sikre at man har forstått motpartens ståsted gjennom å forklare det tilbake til motparten. Typisk vil man da starte en setning med «hvis jeg har forstått deg riktig, så mener du at …». På denne måten gis motparten mulighet til å rette opp eventuelle feil i de oppfatningene man måtte ha, eller de konklusjonene man trekker.

Ved å bruke denne teknikken, kan man sikre at det man argumenterer mot, er det faktiske uttalte ståstedet til motparten, og man oppnår dermed en mer ærlig debatt. Det kan også innebære ikke bare å argumentere mot det uttalte ståstedet, men optimalt sett også den beste versjonen av det uttalte ståstedet. Dette vil naturligvis kunne være langt vanskeligere å argumentere imot, men det er jo nettopp da man får en nyttig debatt der partene, ikke bare publikum, faktisk kan ende opp med å justere eller endre sitt ståsted.

Stråmenn kan ofte avspore debatten

Når noen bruker stråmannsargumentasjon, kan debatten fort bli dreid fra den aktuelle saken, til hvordan motparten opptrer i debatten. En slik avklaring kan naturligvis være nyttig, men det kan også bidra til at viktige tema aldri blir ordentlig debattert. Videre kan det være at dårlig argumentasjon kan bli stående som en slags vinner, fordi motparten forsøker å ta snarveien om en stråmann. Den største taperen kan dermed ende opp med å bli publikum, som mister muligheten til å bli godt opplyst om de forskjellige ståstedene.

Den vanligste tankefeilen?

Det har ikke vært mulig å finne noe statistikk på hva slags tankefeil som begås oftest. Det kan likevel fremstå som naturlig at stråmannsargumentasjon er en av, om ikke den, vanligste tankefeilen der ute. Politikere kan ofte ha mye å tjene på å bruke det bevisst for å overtale velgere å stemme for deres ståsted, uavhengig av om det er bedre begrunnet enn motpartens ståsted. Man kan søke å vinne kampen om velgerne, fremfor kampen om det beste argumentet.

Samtidig kan det være vanskelig å sette seg inn i nøyaktig hva en motpart faktisk mener. Det er gjerne enklere å bare anta at man har forstått motpartens ståsted, basert på det lille man allerede vet. Dermed blir det raskere å bare argumentere mot det man antar man vet, enn å bruke tid på å forsikre seg om at man har et helt korrekt bilde.

Eksempel

A: Jeg synes ikke at religiøse organisasjoner skal motta statsstøtte
B: Så du vil utrydde alle religioner!

Her er A sitt ståsted overdrevet av B for å gjøre det lettere å angripe. Det er fullt mulig for religioner å eksistere uten statsstøtte (slik de f.eks. gjør i USA), og da kan man ikke konkludere slik B her gjør. I stedet for å argumentere for statsstøtten, velger altså B å bruke stråmannsargumentasjon for å kunne angripe et annet ståsted enn det A ytrer å ha.

Likte du det du leste? Del gjerne: