Den 9. mars la Sylvi Listhaug innlegget på facebook som endte med å koste henne justisministerposten. Stråmannen hun bygget endte med å tvinge henne til å gå av, fremfor å ramme hennes mål for utsagnet – Arbeiderpartiet. Debatten i etterkant har inneholdt både gode refleksjoner og sørgelige personangrep. Men slik må man kanskje forvente når taktikken er splitt og hersk?
Lovforslaget som startet det hele.
Saken startet med et lovforslag som i det hele besto av to deler. Den første omhandlet muligheten for å frata mennesker deres norske statsborgerskap som del av en straffesak, dersom de har andre statsborgerskap i tillegg. Denne delen ble vedtatt. Den andre delen handlet om hvem som skulle kunne ta denne avgjørelsen, domstolene eller administrasjonen.
Høyre og Frp stemte for at departementet skulle kunne ta ifra mennesker sitt norske statsborgerskap, mens de resterende partiene stemte imot å flytte denne makten fra domstolene. På tross av at dette skulle være en del av reaksjonen ved dom i en straffesak, ble det argumentert for at det ikke hadde som formål å straffe vedkommende. Dette naturligvis for å kunne hevde at det ikke var i strid med grunnlovens legalitetsprinsipp i § 96:
“Ingen kan dømmast utan etter lov eller straffast utan etter dom.”
I Norge er oppgaven med å dømme lagt til domstolene gjennom maktfordelingsprinsippet. Dette skal sikre borgernes rettigheter på en best mulig måte. Når det foreslås å flytte muligheten for en gitt straff fra domstolene til kongen (representert ved departementet), så er dette i strid med maktfordelingsprinsippet, og et skritt i retning en politistat. Dette er årsaken til at de andre partiene enn Høyre og Frp stemte imot forslaget. Også regjeringspartiet Venstre stemte imot forslaget.
Stråmannen i form av et facebookinnlegg
Dagen etter behandlingen av Innst. 173 L i Stortinget, la Listhaug ut dette innlegget:
Beskyldningen er altså: “AP mener terroristens rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”. Dette er stråmannargumentasjon ved at det påstår en gitt holdning – terroristens rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet – basert på hvordan (blant annet) AP stemte i lovforslaget. Men er det dekning for dette?
Det kan neppe være noen tvil om at AP på noen måte har sagt at de setter terroristenes rettigheter høyere enn nasjonens sikkerhet. Det er altså en tolkning av hvordan AP stemte i saken. Men saken handlet jo ikke om terroristers rettigheter, faktisk tvert imot om de som ikke er terrorister. Terroristene må man anta fortsatt blir dømt i domstolen og fratatt statsborgerskapet. Rettssikkerheten som ligger i at straff kun kan ilegges av domstolene, er jo å sikre best mulig mot justismord. At vanlige borgere feilaktig ilegges straff for noe de ikke har begått. Det er altså vanlige borgeres rettigheter man setter høyt her, ikke terroristenes.
Listhaug har dermed tillagt AP en mening som det er vanskelig å finne basis for. Den er derimot lett å fordømme. Slik fungerer gjerne stråmenn. Man setter dem opp for å kunne banke dem lett ned. Godt egnet til å splitte, lite egnet for en saklig og god debatt om uenigheter.
Den farlige retorikken
Listhaug er slettes ikke alene om å ha brukt stråmenn. Arbeiderpartiet er f.eks. i beste fall på gyngende grunn når de kobler innlegget opp mot premieren på filmen om Utøya. Selv om timingen selvfølgelig kan virke litt påfallende, så var det også lagt ut dagen etter avstemningen om lovforslaget. Om det var sammenheng mellom de to vil kun Listhaug selv kunne vite, så lenge hun nekter på det. Og debatten trengte ingen påstand om en kobling.
I stedet burde fokuset ha vært på hvordan Utøya skjedde nettopp på grunn av den type hat som slike påstander som Listhaugs melding underbygger. ABB var overbevist om at Arbeiderpartiet var landsforrædere som måtte stoppes. At de var i ferd med å gi landet over til muslimer og viske ut den norske kulturen. Det samme type hatet fores av meldinger som den Listhaug la ut.
I USA så vi i 2016 hvordan en konspirasjonsteori i etterkant kjent som “Pizzagate” fikk store følger. Påstanden var at flere restauranter egentlig var skalkeskjul for menneskesmugling og seksuell utnyttelse av barn. Clinton ble dratt med inni konspirasjonsteorien. Dette førte til at flere restauranteiere ble trakassert og endte med at tre skudd ble fyrt av i Comet Ping Pong, der en mann hadde tatt på seg ansvaret å etterforske dette nærmere. Selv om ingen kom til skade, gir det et bilde av hvordan slike påstander kan få farlige konsekvenser blant lettpåvirkelige følgere. Og det hele startet altså med falske anklager om blant annet Clinton.
Man skal ikke lete så lenge i kommentarfeltene for å finne mennesker med sterke meninger knyttet til saker som denne. Listhaug selv fikk drapstrusler i kommentarfeltet på innlegget, mens det i prosessen som har fulgt har kommet drapstrusler mot Jonas Gahr Støre for sin rolle som AP-leder. I kommentarfeltet til vg-saken om at Listhaug trekker seg mangler det ikke på unyanserte innlegg som dette:
Viser ingen anger
Listhaug fjernet etter hvert innlegget sitt. Det fremsto imidlertid som at hovedmotivasjonen for dette var at man hadde brukt et bilde man ikke hadde rettigheter til å bruke, og som eier ikke godkjente at ble brukt til politiske utsagn. Hun sa også unnskyld fra talerstolen i Stortinget, men måtte ha flere forsøk før opposisjonen oppfattet det som en virkelig unnskyldning.
Når hun nå har gått av, fremstår det imidlertid som at denne angeren kanskje ikke var genuin. I sin avskjedsmelding angriper hun spesielt Støre og Arbeiderpartiet:
Listhaug kommer her med en ny stråmann når hun påstår at Støre har hatt til hensikt å kneble ytringsfriheten. Å mene noe annet, eller kritisere en opptreden, er på ingen måte å kneble ytringsfriheten. Merk likevel formuleringen om beklagelsen. “Et facebookinnlegg, som overhodet ikke hadde noe med 22. juli å gjøre, og som jeg har beklaget at ble lagt ut…”. Hun beklager at det ble lagt ut, ikke meningsinnholdet . Å konkludere at hun ikke angrer vil være å gå i fellen av å slenge ut nettopp en stråmann selv, men det er full anledning til å stille spørsmålstegn ved det.
Heksejakt, eller rettferdig kritikk?
Listhaug skriver også at hun har opplevd prosessen som en heksejakt. Hennes opplevelse av dette kan man neppe angripe, men har det virkelig vært det? Hun er ikke den første ministeren som har måttet gå på grunn av mistillit. Dagbladet har skrevet om mistillit opp gjennom tiden her. Men har dette handlet om begrunnet mistillit, eller som Listhaug selv påstår, en heksejakt?
Mistillitsforslaget har sin bakgrunn ikke i facebookinnlegget i seg selv, men holdningen det representerer. Flertallet i stortinget konkluderte med at de ikke kunne leve med en justisminister som beskylder flertallet av stortinget for å sette terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet. Dette er som nevnt farlig retorikk, og ekstra farlig når det kommer fra akkurat justisministerposten. Kritikken er begrunnet i faktisk handlinger og utsagn fra Listhaug, ikke en heksejakt.
Når Listhaug da i tillegg beskylder Stortinget som å ha opptrådd som en barnehage, og ser det som sin oppgave å opptre voksent i denne forsamlingen, er offerrollen også inntatt.
Det er mye grums i norsk offentlig debatt, og kommentarfelt har blitt et eget begrep. Det er et sunnhetstegn at Stortinget tok grep for å forhindre at vi går over til amerikanske tilstander i den offentlige debatten. Men alle partiene trenger nok å gå i seg selv og revurdere måten de debatterer på dersom vi skal få en god offentlig debatt. Det er mange stråmenn der ute, og flere av dem kan være like farlige som den som felte Listhaug.
Ingressen like ovenfor bildeteksten på Listhaugs personlige FB-post som skapte alt bråket rundt hennes person og som medførte hennes avgang som statsråd, viser at kommentaren om AP konkret gjaldt saken om inndragning av pass for fremmedkrigere/terrorister, en sak som nettopp hadde vært behandlet i Stortinget. Utsagnet innebar med andre ord ingen generell kritikk av AP's holdninger i saker som gjelder terrorister.
Se skjermdump i lenken under, som dokumenterer dette. Det var APs rådgivere som koblet Listhaugs FB-post til Utøya:
https://www.nettavisen.no/meninger/georgegooding/slik-koblet-de-listhaugs-innlegg-til-22-juli/3423426600.html
Se ellers denne kommentaren: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11719760-listhaug-saken-har-satt-en-ny-parlamentarisk-standard
Vurderingen i ovennevnte kommentar støttes av jus-professor Aulstad:
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/ddbovw/Mistillitsforslaget-hadde-som-formal-a-begrense-Listhaugs-rett-til-a-ytre-seg-som-justisminister--Johan-Greger-Aulstad
Hei Ragnar, og takk for din kommentar
Saken gjaldt aldri inndragning av pass. Lovforslaget som var oppe handlet om inndragning av statsborgerskap. Den delen som det var uenighet om, handlet spesifikt om hvem som skulle avgjøre om statsborgerskap kunne fratas en slik person, i de tilfeller hvor de har dobbelt statsborgerskap. Høyre og Frp foreslo at dette skulle gjøres av forvaltningen (ved departementet), mens de sekundært foreslo at det kunne gjøres av domstolen ved en rask behandling (for å sikre mot forsinkelser som ville potensielt kunne gi terrorister handlingsrom de ikke bør ha). Det var det sekundære forslaget som ble vedtatt, altså et forslag fra Høyre og Frp. Påstanden til Sylvi i inngressen blir dermed faktisk feil. De ville ikke stemme ned det Sylvi beskriver, de ville stemme for et alternativ blant de to som bl.a. Sylvis parti Frp satte frem. Riktignok det sekundære. Dersom hun mente at dette forslaget var farlig for nasjonens sikkerhet, burde hun vel strengt tatt ikke bidrat til forslaget?
Påstanden om hvordan APs rådgivere koblet Listhaugs FB-post til Utøya er litt spekulativ selv om det er faktisk sett riktig at en av deres rådgivere poengterte at dette kom på samme dag som filmen. Uansett er det uheldig spekulering fra Ap, fordi de da i realiteten går litt i stråmannfella selv. Utsagnet fra Sylvi kom tross alt dagen etter behandling av lovforslaget som hun kobler utsagnet mot. Det utelukker selvfølgelig ikke muligheten for at hun var klar over at filmen kom ut den dagen og at det kunne oppleves som et uheldig sammenfall ettersom hun tross alt har jobbet i PR-bransjen. Men det blir som sagt spekulasjon, og unødvendig sådan. Det har også blitt spekulert i hvorfor teksten på bildet er i samme farger og font som er brukt i Utøyafilmen, mens den mest sannsynlige forklaringen er at denne er en særdeles vanlig font å bruke i populære redigeringsprogram. Det er altså mange muligheter til å forsøke å tillegge tilfeldige sammentreff en dypere mening, men uheldig så lenge man ikke har noen bevis som tilsier at faktisk er slik.
Når det gjelder vurderingen til Aulstad så tar det i stor grad fokuset bort fra den opprinnelige årsaken til mistilliten, som forøvrig kom fra Rødt. Utsagnet var helt klart av betydning, men å prøve å forklare det som problem med form er i beste fall upressist. Utsagnet på bildet er direkte feil. Det er strengt tatt en beskyldning om landssvik, satt på spissen. En slik alvorlig beskyldning bør ikke bortforklares med "form". Mistilliten handlet også om totalen av oppførselen fra ministeren. At hun viser at hun handler ut ifra egne ønsker, fremfor lojalt ovenfor den regjeringen hun representerer.
Jeg har også vanskelig for å se hvordan Støre prøver å kneble noen. Dersom man skulle anse dette for å kneble ytringsfriheten, vil ikke enhver mistillit kunne tolkes som det? En må huske at ytringsfrihet handler om at enkeltting ikke må være ulovlige å uttale. At man f.eks. kan forvente fengselsstraff eller andre strafferettslige reaksjoner. Når f.eks. journalister og meningsmotstandere i Russland "forsvinner" eller synlig blir buret inne fordi de uttaler seg mot den sittende statsmakt, da snakker vi brudd på ytringsfriheten. Det at man er kritisk til en uttalelse og at uttalelsen kan få følger av denne typen handler ikke om å kneble ytringsfriheten. Jeg tror f.eks. det ville vært lett å støtte avsettelsen av en AP-minister etter et utsagn som "Frp viser seg igjen som rasistiske, med et ønske om å utrydde alle muslimer med vold og makt". Det ville vist en holdning fra en minister som ikke var ministerposten verdig tillit. Enhver med litt taktisk innsikt (som jeg vil tro rådgiverne i høyeste grad har), ville samtidig kunne forutsett resultatet av at Listhaug fikk mistillit og måtte tre av. At enkelte ville flokke til Frp med Listhaug som en slags martyr kom ikke som en overraskelse på meg, og neppe på rådgiverne til Ap og de andre partiene. Men av og til må man gjøre det som er riktig. En ministerpost, og kanskje spesielt justisministerposten, er så avhengig av tillit fra hele stortinget at en slik sak kan ikke gå uten konsekvenser. En må kunne forvente at en justisminister behandler alle upartisk. Kan du med hånda på hjertet si at du ville forventet en slik behandling fra Listhaug?
Takk for replikk. Her var det mye å ta tak i, men for å ta det viktigste: Det er faktisk også en del av ytringsfriheten å få lov til å uttrykke seg unøyaktig, tendensiøst eller tilmed oppgi feil faktum i en sak, enten fordi man ikke vet bedre eller uttrykker seg feil eller utilsiktet klønete. Det er mange årsaker til at folk kan ta feil i sak eller uttrykker seg unøyaktig, misvisende eller uheldig. Hvis dette settes opp som et vilkår for å kunne bruke ytringsfriheten, må de fleste holde kjeft om det meste og overlate debatten til alle som er 100 % sikre i form og i sak. Jeg gidder ikke spekulere i hva som egentlig var meningen med FB-posten til Listhaug, men vi kan godt være enige om at den var uheldig og taktløs og egnet til å misforstås, og muligens også feil, som du hevder. Men uheldige, taktløse uttalelser som tilmed kan være feil eller oppleves støtende eller polariserende, omfattes også av ytringsfriheten. Ytringen er dessuten fremmet på hennes personlige FB-side, og ikke på Justisdepartementets offisielle FB-side, som noen har hevdet. Det er etter min mening ingen tvil om at presset som førte til Listhaugs avgang bunnet i en harme over hennes ytringer og et ønske om å begrense hennes mulighet til å ytre seg om denne eller lignende saker på den måten som Listhaug gjør eller kan komme til å gjøre i fortsettelsen. Når dette presset har konkrete konsekvenser, som innebærer at Listhaug i realiteten blir nødt til å gå av for å redde Regjeringen, er det liten tvil om at hun har vært utsatt for menings-sensur og ikke bare blitt motsagt. Her er jeg helt enig med professor Aulstad. Sistnevnte har tilmed fått Anine Kierulfs innrømmelse om at påstanden om at Listhaug bare er blitt motsagt, ikke er dekkende for å beskrive det som har skjedd i denne saken. Så må man gjerne mene at det er riktig å kaste en statsråd som privat har uttalt seg feil og/eller støtende. Det er et standpunkt jeg ikke kan dele fordi det innebærer en klar utvidelse og uthuling av det konstitusjonelle ansvaret som en statsråd bør ha overfor et Storting. En statsråd har også privat ytringsfrihet og bør bare holdes ansvarlig overfor Stortinget når det gjelder det som statsråden/Regjeringen har lovet Stortinget eller som Stortinget har bestemt eller andre forhold som truer statsforfatningen eller rikets sikkerhet eller viktige interesser. At det finnes ekstreme grupperinger som liker eller tolker Listhaugs ytringer inn i et meningsunivers som Listhaug åpenbart ikke deler, er ikke god nok grunn. Stortinget må gjerne kritisere Listhaug både for hennes ytringer og oppførsel, og de bør selvsagt imøtegå hennes ytringer dersom de mener at de inneholder faktafeil, men mistillitsforslaget var et overtramp som på en meget uheldig måte vil kunne endre forholdet mellom Storting og Regjering i fremtiden.
Jeg tror nok neppe vi blir enige om dette Ragnar, men debatt er viktig og jeg setter pris på kommentarer, også fra de som er uenige med meg.
Uenigheten vår ligger nok i om dette på noen måte kan anses som et forsøk på å begrense ytringen til Listhaug. Jeg mener det blir helt feil å påstå at det er det. Dette fordi hun på ingen måte har fått beskjed om at slike ting kan du ikke si. Hun har kun fått beskjed om at det å si slike ting gjør at vi ikke har tillit til deg i en gitt rolle.
Når det gjelder skillet mellom privat og rollen som justisminister så er det umulig for en person i en slik situasjon å gjøre et slikt skille. Støre vil i likhet aldri kunne uttale seg om noe uten at det har betydning for hans rolle som leder av Ap. Når det Listhaug går ut med i tillegg er direkte knyttet til en politisk avgjørelse, blir det helt feil å karakterisere det som en privat ytring bare fordi det er på hennes facebookside. Du må bære alle dine hatter i andres øyne. Det er ikke bare å legge dem bort og forvente at alle kun skal se deg i lys av det du gjør og sier med en gitt hatt.
Jeg aksepterer at du og andre mener at en statsråd ikke kan ha private meninger og uttrykke dem på uheldige måter i private sammenhenger fordi de er statsråder, men der er jeg altså grunnleggende uenig med deg. Jeg har levd såpass lenge at jeg husker hvordan politikere i mange private sammenhenger, det være seg på fester eller på barer eller i andre uformelle sammenhenger, kunne være uenig i partilinja på en ganske radikal måte, men det var ingen som lagde bråk av det den gang. Alle skjønte at det er forskjell på partiet og hva folk måtte mene privat, uten at noen valgte å "henge" den politikeren som mente noe annet enn partilinja eller som uttrykte seg klønete eller støtende om politiske motstandere. Jeg syns det er leit å konstatere at den offentlige debatten på sosiale medier ikke har bidratt til en økt toleranse for personer som tenker selv og som velger å uttrykke seg uten å tenke seg veldig nøye om om "virkningen" av utsagnet, og som tvinger folk inn i et stadig trangere meningsrom fordi nettpolitiet er overalt. Enten blir de offentlig "hengt" av de som ikke liker partiet, eller så blir de "hengt" av sine egne fordi partiet må krype for kritikerne, som selvfølgelig utnytter alt de kan den oppmerksomheten de får i media, et media som i tiltakende grad dyrker de som er "ofre" for "systemet" eller for politikere som fremmer upopulære meninger. Spørsmålet du bør stille deg, er følgende: Vil vi ha politikere som virkelig mener noe som helst om noe som helst, eller vil vi ha en gjeng glattslikkende posører som bare sier det du og andre liker å høre, og som ikke tar tak i de samfunnsmessige utfordringene som roper på en løsning fordi det er for ukomfortabelt å ta debatten med main-stream-media og velgerne?..
Valget er ditt - og andres.