Personangrep

Luke 9

Personangrep, eller argumentum ad hominem, skjer når man angriper personen som fremmer en argumentasjon, fremfor argumentasjonen i seg selv.

Som navnet tilsier, handler tankefeilen personangrep om å angripe personen fremfor argumentet. Dette kan gjerne være en bevisst strategi fordi man sliter med å møte argumentet eller påstanden som er satt frem av motparten. Fremfor å forsøke å argumentere imot et solid argument, forsøker man å ta troverdigheten fra den som kommer med argumentet.

Nært slektskap til genetikk

Personangrep har et nært slektskap til tankefeilen genetikk. Forskjellen ligger i hva man prøver å fjerne troverdigheten fra. Mens genetikk handler om å fjerne troverdigheten til budskapet som følge av hvem avsenderen er, forsøker personangrep å fjerne troverdigheten fra selve personen. Hensikten er imidlertid det samme, å unngå å måtte møte argumentasjonen ved å få det til å fremstå som lite troverdig.

Tvinger frem et skifte av fokus

Et personangrep kan fort tvinge frem nettopp det skifte av fokus som avsenderen potensielt ønsker seg. Diskusjonen går bort fra det aktuelle temaet og over til at motparten forsøker å forsvare seg. Den som personangrepet rettes imot, settes i en vanskelig situasjon. Dersom man ikke møter personangrepet med forsvar, vil det lett kunne bli stående som en distraksjon til de som vedkommende kanskje ønsker å overtale. På den andre siden vil det å møte personangrepet være nettopp det avsenderen ønsker, nemlig å dreie samtalen vekk fra det opprinnelige temaet.

Identifiser og avfei

Møtes man med et personangrep vil nok det beste forsvar være å identifisere det som et personangrep, avfeie det, og forsøke å sette fokus tilbake på selveste temaet.  En respons som inneholder noe i retning av «Jeg forstår at B her heller vil prøve å angripe meg med usakligheter enn å diskutere selve temaet, men det er temaet jeg er opptatt av» vil ofte kunne avvæpne motparten som har prøvd seg på et personangrep. Dersom man forsøker å holde fokus på personen, vil man bevise motparten rett. Både i at man forsøker å angripe, og at man forsøker å unngå temaet. Det beste er naturlig om alle parter kan diskutere sak fremfor person.

Når er personangrep ikke en tankefeil?

Det kan være tilfeller der et angrep på personen ikke nødvendigvis er en tankefeil i seg selv. Dersom opplysningen man kommer med, faktisk er relevant til temaet, kan det handle om å avsløre manglende objektivitet til temaet. Det kan være at personangrepet avslører en reell interessekonflikt. Hvis f.eks. en politiker ønsker å gjøre et vedtak som vil være særdeles gunstig for en bedrift vedkommende er eier i, vil det ikke være feil å angripe det at vedkommende har en slik interessekonflikt. Så lenge det er snakk om opplysninger som kan ha relevans for det aktuelle temaet, vil selv et personangrep kunne samtidig være et argument for/imot det aktuelle temaet.

Eksempel

A: Som barnelege mener jeg at X er det beste for barna
B: Hvordan kan du som ikke engang er forelder uttale deg om hva som er best for barn?

I dette eksempelet velger B altså ikke å argumentere for eller imot X, men å angripe A for at vedkommende ikke er forelder. Person A uttaler seg som barnelege, og kan dermed forventes å ha en kunnskap om temaet som ikke nødvendigvis er direkte knyttet til om man selv er forelder eller ikke. Person B har altså valgt et personangrep på A fremfor å argumentere for/imot X.

Likte du det du leste? Del gjerne: