Omskjæring handler om religionsfrihet – Barnets religionsfrihet

Lørdag ble det klart at SVs landsstyre med et knapt flertall går inn for 15 års aldersgrense for rituell omskjæring av guttebarn. Sterke ord ble brukt i debatten og representanten er fristilte ved stemmegivning på stortinget. Samtidig går Ervin Kohn, styreleder for det mosaiske trossamfunn, ut og kritiserer avgjørelsen som jødefientlig. Det blir dratt linjer til jakten på tatere og hvordan den norske stat tok barna deres fra dem. Minoritetskoret blir brukt i dette spørsmålet om religionsfrihet. For det er nettopp det vi snakker om her – religionsfrihet. Barnets religionsfrihet.

Legg til sides det faktum at det er et irreversibelt inngrep som barnet i utgangspunktet ikke har behov for. Glem det faktum at smertene er så sterke for barnet at det ikke er uvanlig at det skriker seg til en stille sjokktilstand under inngrepet fordi man ikke kan bruke narkose. Overse historier fra medisinsk personell om hvor grufullt det er for barnet, og historier om barn som dør på grunn av komplikasjoner med inngrepet. Og tenk heller ikke over utallige voksne som står frem og forteller om smertene de må leve med på grunn av forhuden som er fjernet. Bryt det i stedet ned til det som vanligvis er forsvaret, religionsfrihet.

Kohn snakker om vedtaket som et angrep på en minoritet. Jødene. Det er et effektivt forsvar fordi de med all rett kan si at de som folkegruppe har opplevd forfølgelse av verste sort. Problemet er at dette slettes ikke handler om jødeforfølgelse. Det handler heller ikke om forfølgelse av muslimer, som også praktiserer denne skikken. Det handler om å beskytte barnet. Det handler om å ta den svake i forsvar. Den svake er ikke foreldrene som står klar for å legge deres nyfødte gutt under kniven. Det er naturligvis barnet, som ikke selv kan protestere.

Religionsfriheten er en menneskerett. Fra originalteksten i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen kan man lese i punkt 1 av artikkel 9: «Everyone has the right to freedom of thought, conscience and religion; this right includes freedom to change his religion or belief and freedom, either alone or in community with others and in public or private, to manifest his religion or belief, in worship, teaching, practice and observance.».

“Freedom to change his religion”. Her ligger det sentrale. Ved å ta dette valget på vegne av barnet, fjerner man muligheten for å skifte seg helt og holdent bort fra dette i voksen alder. Inngrepet er gjort, det kan ikke reverseres. Hva om denne personen ønsker å skifte til en religion der enhver form for endring på kroppen er å anse som synd?

Din religionsfrihet slutter, der et annet individs religionsfrihet begynner. Vi er fri til å tro akkurat det vi vil, men vi står ikke fritt til å tvinge dette på andre. Punkt 2 av artikkel 9 sier: «Freedom to manifest one’s religion or beliefs shall be subject only to such limitations as are prescribed by law and are necessary in a democratic society in the interests of public safety, for the protection of public order, health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.». Den begrenses altså når jeg vil gjøre noe som går utover rettighetene eller friheten til andre. Dette må også beskytte sønnen, mot inngrepet som mor og far ønsker. Staten må faktisk være barnets stemme.

Dette har aldri handlet om forfølgelse. Dette er ikke diskriminering av en folkegruppe. Dette er å sikre at ethvert individ har muligheten til å velge selv. På nøyaktig samme måte som vi sier at slikt inngrep på jenter ikke kan rettferdiggjøres av religion, må vi slå det fast for gutter også. Religionsfriheten må vinne frem. Barnets religionsfrihet.

Facebook kommentarer
Likte du det du leste? Del gjerne: