Listhaugsaken – Debatten vi aldri fikk

Denne saken har vært et godt bilde på det jeg mener er problemet med offentlig debatt. Preget av hersketeknikker og logiske feilslutninger. Men bak det hele lå det jo en sak. Noe man kunne diskutere. Så hvordan ville en slik debatt sett ut, dersom vi tok bort alle forstyrrelsene?

La oss først oppsummere litt grovt hvordan debatten gikk:

Stortinget: Flertall avviser deler av lovforslag
Sylvi: Ap setter terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet
Ap: Det gjør vi ikke, og du sier det i dag fordi det var i dag det ble sluppet film om Utøya og vil gjøre oss triste!
Sylvi: Jeg beklager at dere følte dere triste
Ap++: Vi har ikke tillit til deg
Sylvi: Dere driver heksejakt, barnehagefolk, jeg går av!

Sylvis opprinnelige utspill er en stråmann, som jeg har gått gjennom i forrige innlegg. Ap svarer da i realiteten med en feilslutning om en kobling mellom timingen på utspillet, og filmen om Utøya. Det kan kanskje strekkes til å falle inn under post hoc ergo propter hoc, altså at fordi det ene følger det andre, så er det årsaken til det. Dersom Ap antar at utspillet kommer fordi Utøya-filmen kommer den dagen er det i alle fall en slik falsk årsakssammenheng. Ev. kan også det sees som en stråmann.

Sylvi følger da opp med et grep hvor man sier unnskyld for motpartens reaksjon, ikke for egen handling. Litt uklart om man skal kalle dette en hersketeknikk av typen latterliggjøring, men det lukter i alle fall litt svidd av det. Når da mistilliten ligger an til å få flertall, velger Sylvi å gå av, men ikke uten noen kommentarer på vei ut døren. Beskyldninger om å være den eneste som opptrer voksent blant en gjeng med barnehagefolk, samt at det var en heksejakt og forsøk på kneble ytrningfriheten, toucher innom alt fra hersketeknikker, via personangrep til nok en stråmann midt oppi det hele.

Men hva med saken i seg selv? Hva er stridens kjerne her. Så vidt jeg kan se, kan det kokes ned til to meninger om lovforslaget:

Sylvi: Det vil gagne rikets sikkerhet at departementet har mulighet til å frata mennesker med dobbelt statsborgerskap, det norske statsborgerskapet. Ivaretakelsen av rettssikkerheten er gjort gjennom ankemuligheter i domstolene.

Ap, og de som stemte ned forslaget: Det strider med maktfordelingsprinsippet å tillate departementet å ilegge straff.

Man kunne da se for seg følgende saklige diskusjoner:

– Er det å ta ifra disse menneskene å regne som straff?
– Er det god nok rettssikkerhet å la saken starte hos departementet?
– Bør grunnloven endres slik at man kan åpne for avvik fra prinsippet i slike tilfeller?
– Er det å ta ifra noen det norske statsborgerskapet et tiltak som vil bedre nasjonens sikkerhet?

Det finnes mange saklige tema her som kunne vært debattert med argumenter for og imot. Eksperter på juss kunne belyst om det ville gå imot maktfordelingsprinsippet, eller kan ses på linje med andre mindre inngrep som er lagt til administrasjonen? Dette er eksempler på saklige spørsmål man kunne argumenter for og imot. Ingen av partene viste særlig vilje til dette. Media bidro heller ikke til å løfte saken bort fra stråmenn og personangrep, og over til en faktisk debatt om sakens kjerne.

Det kan virke trivielt. «Slik er debatt i 2018» kan man påstå. Media trenger likes og visninger. Skandalene selger, bare se på hvor stor mediadekning det har vært rundt denne saken. Eller for den saks skyld det faktum at jeg bruker tid på å skrive dette, og du på å lese det. Den saklige debatten man kanskje kan se i stortingssalen fra tid til annen, den er det få som setter seg og ser på. Vi vil ha skandale, vi vil få vekket følelser i oss. Hat. Støtte. Opprør. Men taper ikke demokratiet på det? Hva om den saklige debatten vi aldri fikk, kunne ført saken fremover. Hva om den kunne gitt enda bedre løsninger enn kun én av partene tenkte ut?

Det kunne vært veldig interessant å se, den debatten vi aldri fikk…

Facebook kommentarer
Likte du det du leste? Del gjerne: