Informasjonstilgangens pris.

Visste du at  i 1920 tok Norske utøvere 7 gullmedaljer i vinter-OL i Wien? Om du ikke viste det er sannsynligheten stor for at du kunne funnet det ut i løpet av noen små sekunder med telefonen. Et lite søk med Google og vips så har du sannsynligvis tusenvis av sider å velge mellom, fulle av informasjon. Det meste av informasjon er tilgjengelig gjennom noen få tastetrykk. Og har du tatt en rask sjekk vil du allerede ha funnet ut at vinter-OL i 1920 slettes ikke foregikk i Wien, men derimot i Antwerpen i Belgia.

Tilgangen på informasjon har økt i et utrolig tempo de siste 20-30 årene. Fra en hverdag der leksikon var kilden til sikker informasjon, til en elektronisk opplysningstid der firmanavnet Google har blitt til et verb. Lurer du på noe? Kan du ikke bare google’e det? En trenger ikke lengre gå rundt og lure på ting. Et kjapt søk på telefonen er alt som skal til så er man opplyst. Tilgjengeligheten til informasjon er rett og slett fantastisk.

Men alle medaljer har en bakside, og det har også denne tilgangen på informasjon. Det er vanskeligere enn noen gang å skille løgn og fiksjon, fra fakta. Eller for den saks skyld å finne små faktafeil. Se bare på eksemplet mitt om vinter-OL i 1920. Det første vinter-OL ble holdt i 1924. OL i 1920 var det siste før det ble delt i sommer- og vinterlekene. Før den tid var det noen vinteridretter som inngikk i OL, men de var altså ikke skilt fra sommerlekene enda.

Nå vil små faktafeil om OL i 1920 neppe skape de store verdensproblemene. Det kan kanskje gå utover stemningen ved en quiz eller to. Andre løgner, forvridninger eller faktafeil kan imidlertid få konsekvenser. Her er et par eksempel:

  • Den 4. desember gikk Edgar Welch inn på Comet Ping Pong i Washington og fyrte av 3 skudd som heldigvis ikke traff noen personer. Han hadde hørt om e-posten til Hillary Clinton som avslørte at restauranten var del av en menneskehandelliga, der barn ble holdt i kjelleren og tilbyd som sexslaver. Denne falske nyheten trigget ham til å ta med seg et automatvåpen og ta loven i egne hender. Han ville undersøke saken nærmere og stille folk ansvarlig. Liv kunne gått tapt.
  • Venstres Trine Skei Grande har til tider måttet ha beskyttelse av politiet fordi en facebookgruppe har laget falske nyheter om henne. Nyhetene fremstår gjerne som å være ekte saker fra ordinære aviser. Det seneste eksempelet på slike falske nyheter om henne kom da vedtaket om etterlønn til stortingsrepresentanter ble reversert. Grande ble der sitert på å ha sagt at ingen fortjener to års etterlønn mer enn henne. Dette har hun aldri sagt eller ment ifølge henne selv. Hun har likevel mottatt drapstrusler på grunn av slike falske nyhetssaker.
  • I valgkampen foran presidentvalget som resulterte i at Donald Trump ble president er det avslørt at russerne spredte falske historier om Hillary Clinton (blant annet den ovenfor) for å bidra til at Trump ble valgt. Selv om det er umulig å vite hvor mye denne kampanjen betydde for hvem som ble valgt, er det ingen tvil om at en slik svertekampanje kan ha hatt betydning.

En vanlig årsak til at slike historier får fotfeste er vårt iboende bekreftelsesbias. Vi har en tendens til å søke informasjon som bekrefter de oppfatningene vi allerede har rundt temaet, fremfor å ha et kritisk blikk på det og utfordre egne holdninger. Går man rundt og tror at Hillary Clinton er djevelen selv, er det nok lettere å tro på en historie om at hun bidrar til sexslavehandel og lignende. Det er langt lettere å være kritisk til de man allerede misliker, enn til seg selv. Vi har mest sannsynlig ikke engang lært å tenke kritisk til informasjon fordi man vokste opp med at fakta fant man i leksikon, mens sladder fant man i ukeblader og lignende.

Den ligger et stor ansvar på de som skal forvalte slik informasjon. Spesielt journalister bør være svært kritisk både til hva de formidler, og hvordan de formidler det. Julen 2016 var det en journalist som skrev om hvordan en skole på vestlandet hadde byttet ut teksten på julesangene sine for at de ikke skulle ha religiøst innhold. Dette viste seg å være feil. Forslaget var kun en del av en intern prosess, men nådde frem til en enkeltklasse ved en feil. For de som mener at det er en konspirasjon mot kristendommen og for avkristningen av Norge, ble dette vann på mølla. Bekreftelsesbiaset hindret den kritiske vurderingen av innholdet og historien ble nok en bekreftelse på avkristningen.

Tilgjengeligheten av informasjon tvinger også frem behovet for å se på hvordan vi lærer våre barn å forholde seg til informasjon. Kildekritikk er ikke lengre forbeholdt de som skriver vitenskapelige artikler eller dyptgravende journalister. Det er noe som må læres av alle og helst fra en ung alder. Vi trenger at neste generasjon vet bedre enn å tro noe er sant bare fordi det sto i et blogginnlegg noen postet på Facebook. Vi trenger at de stiller spørsmål til det de leser, uavhengig av om de ønsker at det skal være sant eller ikke.

Kildekritikk bør nå bli en selvfølgelig del av læringsplanen for barneskolen. Barn må lære å være kritisk til både det de leser, og egne bias. Kun slik vil de kunne skille ut fakta fra feil med den enorme mengden informasjon de har tilgjengelig. Kun slik vil vi sikre at 1. april ikke lengre er den ene dagen i året vi er kritisk til hva media skriver, eller venner prøver å lure deg til å tro. Viktige avgjørelser i fremtiden må tas med basis i fakta, ikke løgn og fiksjon.

Og forresten, Norge tok ikke 7 gullmedaljer i OL i 1920. De tok 13 tror jeg. Det sto i alle fall det på internett…

Facebook kommentarer
Likte du det du leste? Del gjerne:

2 kommentarer om “Informasjonstilgangens pris.”

Det er stengt for kommentarer.