Folkeopprøret og opprøret mot opprøret

Fredag 7. februar ble facebookgruppen «Folkeopprøret mot klimahysteriet opprettet og gruppen har allerede rundet 100.000 medlemmer. 19. februar kommer et tilsvar med facebookgruppen «Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet», og allerede etter en dag har man rundt 60.000 medlemmer. Noen av medlemmene i hver av gruppene er nok muldvarper, tilstede bare for å observere motparten. Men hva sier disse medlemstallene egentlig om klimadebatten?

Oppretteren av den første gruppen, Knut Amundsen, uttaler til ABC Nyheter «hvorfor skal den prikken på jorden som heter Norge til enhver tid være best i verden? Jeg tenkte at nå er det nok». Han sier videre at han mener at Norge bør trekke seg ut av Parisavtalen og eventuelle andre klimaavtaler, siden Norge ikke forurenser. Han mener at selv om han ser at klimaet har endret seg siden han var ung gutt på 50-tallet, så er det ikke vi mennesker som har skyld i dette. I alle fall ikke vi i Norge. Medlemmene i gruppen varierer nok fra de som mener at vi tar for stor andel av tiltakene, til de som i likhet med Amundsen, mener at klimaendringene er naturlig svingninger.

Den andre gruppen ble ifølge stifter Eirik Stridsklev Nilsen hovedsakelig opprettet som en slags satire på den opprinnelige gruppen. Han uttaler til enerWE.no at «Det er kokko at 100.000 folk – hvis eneste grunnlag for å mene noe om klimaspørsmålet – er at de har sett ut av vinduet i dag får oppmerksomhet». Målsettingen i gruppen virker å være å bli større enn Folkeopprøret mot klimahysteriet. Om den klarer det gjenstår å se, men med det tempoet den vokser i er det ingen tvil om at det er mulig.

Hvis målet til Folkeopprøret mot klimahysteriet er å vise at mange nordmenn ikke tror at mennesker påvirker klimaet, er dette neppe særlig nyttig. En undersøkelse gjennomført av YouGov i 30 land, viser at andelen nordmenn som enten tror på klimaendringene men mener at mennesker ikke bidrar, eller ikke tror klimaet endrer seg, er på 10 %. Andelen som er enig i at klimaet endrer seg og tror at mennesker enten er hovedårsaken, eller bidrar, utgjør tilsammen 83 %, altså et klart flertall.

Selv om flertallet av nordmenn tror at vi mennesker bidrar i en eller annen grad til klimaendringene, er verken dette eller at 10 % er uenig, likegyldig. Å anta at noe stemmer basert på folks oppfatning er tankefeilen appell til popularitet. Fakta endrer seg ikke av folks oppfatning av den. Forskningen som gjøres på feltet er tilnærmet entydig på at mennesker bidrar til klimaendringene. Uenighetene dreier seg ikke om mennesker bidrar, men heller hvor mye vi bidrar, og akkurat hvor stor konsekvensen vil være. Når erfaringer viser at endringene ikke ble så ille som enkelte hevdet, handler det ofte ikke om at forskningen var feil, men heller hvordan media fremstiller saken. Forskningen vil gjerne anta et beste tilfelle, og et verste. Rommet mellom disse vil variere. Media fremstiller ofte verste tilfelle, og da kommer kritikken dersom verste tilfelle ikke slår til.

Etableringen av gruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet viser imidlertid det største problemet med klimadebatten i 2020. Det at man fortsatt må argumentere for om vi bidrar til klimaendringene eller ikke, hindrer de endringene som vil være nødvendig for å snu utviklingen. I stedet for å diskutere hva som er de mest effektive tiltakene, må man forsvare at man skal gjøre tiltak i det hele tatt. At grupperinger hindrer utvikling er naturligvis ikke noe nytt. Gitte grupperinger har motsatt seg alt fra alminnelig stemmerett, til at alle mennesker skal få gifte seg, uavhengig av hvem de elsker. Endringsmotstand ligger naturlig i oss alle. Alt fra frykt for det ukjente, via kravene om nyinvesteringer, til at man ikke ønsker å risikere å få en mindre behagelig hverdag enn det man har. Spørsmålet er hvordan man skal møte slik motstand.

Endringsledelse er et stort felt, og det finnes mange råd om hvordan man skal lykkes med å gjennomføre endring. Et råd er går imidlertid alltid igjen, involver de som berøres av endringen. Vis dem hvorfor endringen er nødvendig, og involver dem i hvordan den best kan gjennomføres. Problemet er bare at dette rådet ofte baserer seg på at du starter med et faktagrunnlag som de berørte vil forstå. Firmaet tjener ikke nok penger. Vi må legge om produktutvalget for å møte et nytt marked osv. Klimaendringene er et veldig sammensatt tema, med mange faktorer, og der det å spå helt presist er vanskelig. Når de berørte ikke aksepterer at endringen må skje i utgangspunktet, er det langt vanskeligere å få aksept for at noe må endres.

Med over 100.000 medlemmer i gruppen, og 10 % av befolkningen som ikke tror på at mennesker bidrar til klimaendringene, er det en betydelig del av befolkningen som ikke ser behovet for endring. Tvert imot vil de mene at endringene er totalt unødvendig. En kan da spørre seg om ikke dette er en stor nok del av de berørte til at man trenger å ha større fokus på å opplyse om hvorfor man ser at vi bidrar til klimaendringene. Kanskje må stortinget ta et steg tilbake i sin endringsledelse, og skape større aksept for faktagrunnlaget. Skape større aksept for at endringen må skje. Samtidig vil det å ta dette skrittet tilbake, igjen føre til at vi kommer lenger bak på hælene i selve endringsprosessen. Og det har vi kanskje ikke tid til.

Går man tilbake til den nevnte undersøkelsen, ser man at av de 30 landene det er undersøkt i, har Norge den laveste andelen som tror at menneskene er hovedårsaken til klimaendringene. Andelen som ikke tror på menneskers bidrag til klimaendring, er kun høyere i USA og Saudi Arabia. Dette er tall som burde bekymre. Mens 10 % av den norske befolkningen tror at vi ikke bidrar til klimaendringene, er det samme tallet bare 5 % i Danmark, og 3 % i Spania. Hvorfor er det så stor forskjell her hos oss? Kan det henge sammen med at vi i likhet med USA og Saudi Arabia, har sterke interesser i oljeutvinning? Eller har vi rett og slett ikke vært gode nok i opplysningsarbeidet. Det er vanskelig å si hvor høy andel man må kunne leve med. Det er imidlertid lite tvil om at andelen i Norge er alt for høy, og at et opplysningsarbeid her fremstår som nødvendig.

I mellomtiden risikerer man at ekkokammer som Folkeopprøret mot klimahysteriet øker andelen som tror klimautfordringene er en konspirasjon, samtidig som media i sitt sensasjonsjag nok fortsatt vil publisere verste-fall-situasjon, fremfor et mer nyansert bilde av mulige utfall.

Facebook kommentarer
Likte du det du leste? Del gjerne: