Falsk dikotomi
Kortversjonen
En falsk dikotomi skapes når man presenterer noe som kun å ha to alternativer, når det i realiteten finnes flere.
En falsk dikotomi kan beskrives som en uriktig enten/eller. Man presenteres for at det kun finnes to muligheter, når det i realiteten finnes flere. Det presenteres da gjerne slik at det ene alternativet fremstår som ønsket, og det andre som uønsket. Da gjerne i favør av ønsket til den som presenterer dikotomiet.
Rett eller galt, for eller imot, med meg eller imot meg.
Ved å redusere et mer nyansert bilde ned til et valg mellom to alternativer kan det fremstå som et valg mellom rett eller galt, for eller imot eller om man er med eller imot. Dette grepet så vi f.eks. at daværende president Bush brukte etter angrepet i New York 11. september 2001. Den gang sa han at man var enten med USA, eller imot. I realiteten er det imidlertid fullt mulig å støtte USA, uten å støtte alt de gjør og vedtar. Akkurat som det vil være mulig å være imot handlingen 11. september uten å være for å gå til krig som svar.
Ved å sette opp et slikt falsk dikotomi forsøkte imidlertid Bush å tegne et bilde av at enten så var du for terror, eller så var du enig med USA og deres syn. Det ble ikke lagt noe rom for nyanser.
Vi kan bryte ned dette logisk:
A hevder at vi må gjøre noe med tilstand X
B svarer at hvis vi skal endre på X, er eneste alternativ tilstand Y, og Y er uønsket.
I realiteten finnes det altså flere muligheter enn Y, men B fremstiller Y som eneste alternativ for å unngå en endring bort fra X.
Eksempel
A: Vi vil sette av mer penger til utdanning
B: Ok, men da må du kutte en annen utgift, eller la det stå som nå.
B presenterer det her som om det er kun to muligheter:
– Kutt en annen utgift, øk penger til utdanning
– Hold alt som det er i dag
Problemet er at dette utelater en viktig mulighet, nemlig å økte inntektene, f.eks. gjennom å øke skattenivået. B presenterer ikke mulighetene her, men prøver heller å dreie det over på hva det er som skal miste penger. Dette for å skape et bilde av at det ikke finnes en god løsning som tillater dette.
Eksempel
A: Jeg mener at dagens kapitalistiske samfunnsmodell er problematisk.
B: Ah, så du vil gå over til en ren kommunisme der staten eier alt da?
B presenterer det her som om det er kun to muligheter:
- Beholde dagens kapitalistiske modell
- Gå over til kommunisme
Mellom disse to punktene finnes det imidlertid mange muligheter. I dag består eksempelvis deler av omsorgssektoren av en blanding av offentlige og private aktører. Å justere på mixen av disse, eller å gjøre akkurat denne sektoren fullt ut offentlig, vil begge være en justering. Det er altså ikke kun to muligheter, men mange punkter mellom de to alternativene B fremstiller det som å være.