Et integrerende håndtrykk

Det er vel få håndtrykk her i Norge som har vært mer omtalt enn de fraværende håndtrykkene på Ekeberg skole. Den muslimske mannen som hadde fått jobbe som lærer og assistent gjennom NAV, ønsket ikke å håndhilse på kvinner med bakgrunn i sin tro. Dette førte til at skolen ikke ønsket å forlenge hans vikariat der, en avgjørelse mannen mener er diskriminerende. Dermed var debatten i gang. Mange spørsmål står imidlertid relativt ubesvart. Har mannens ønske egentlig vært et problem for skolen? Har mannen dårlige holdninger til kvinner? Kanskje viktigst av alt: Hvilken effekt har det å fjerne en person fra arbeidslivet på denne måten?

Debatten preges av mange antagelser. Allerede ved utgangspunktet er det noe uklart. Mens det fra skolens side fremstilles som at den manglende håndhilsningen til kvinner har vært problematisk, er det en annen versjon som kommer fra den muslimske mannens side. Han hevder at han ikke har foreldrekontakt som skulle tilsi at det er et problem der, og at det heller ikke er særlig naturlig å håndhilse så mye på kollega gjennom arbeidsdagene.

Spørsmålet som veldig mange debattinnlegg fokuserer på, er mannens dårlige holdninger ovenfor kvinner. Det tar imidlertid utgangspunkt i en antagelse. Nemlig at den manglende viljen til å håndhilse på kvinner, kommer fra en holdning om at kvinner enten er mindre verdt, eller er redusert til seksualiserte objekter, satt der for mennenes fristelse. Spesielt det siste har fått stort fokus med utgangspunkt i sitatet hans fra Dagsavisen:

«Folk tror det er fordi jeg ser ned på kvinner, men jeg prøver ikke å være kjip med noen i det hele tatt. Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten – fred være med ham – og da følger jeg det«

Når man sier at tanken er å skape færre fristelser er det lett å tolke dette som en objektivisering av kvinnen. Det kan selvfølgelig også tolkes som at mannen ikke er sterkere enn at han ikke klarer å motstå sine primale trang, men den første tolkningen er mer nærliggende.

Uansett hva utgangspunktet for holdningen er, skaper det konflikt med den norske kulturen. Her er vi vant til at man håndhilser på mennesker uavhengig av deres kjønn. Dersom situasjonen tilsier et håndtrykk, ja da er kjønn likegyldig. Det er først ved litt mer nærgående kontakt som klemmer at noen skiller litt på menn og kvinner. Dermed blir det liten tvil om at denne tilnærmingen blir problematisk dersom man ønsker å integrere seg i Norge. Skal man fungere i det norske samfunnet, må man kunne håndhilse uavhengig av hvilket kjønn den som slenger ut labben er.

Det siste spørsmålet kan likevel vise seg å være ikke bare det minst diskuterte, men det viktigste. Hvilken effekt har det når Ekeberg Skole velger å ikke forlenge vikariatet. Noen har nevnt at det er viktig å slå ned på slike ting, for å vise at det ikke er noe vi vil akseptere. Det kan selvfølgelig være viktig. Men vil det ha den effekten vi ønsker? Vil det føre til at denne muslimske mannen endrer sin holdning på noen måte?

Prøv å sett deg inn i hans situasjon. Du har blitt opplært siden du var liten, at slik og slik skal du forholde deg til gitte situasjoner. Du befinner deg i et fremmed land, en fremmed kultur, og ser at her gjøres det litt annerledes. Du prøver deg frem med å være den du alltid har vært. Du møtes med beskjed om at det er ikke greit, og vi vil ikke ha deg her om du skal være slik. Er dette virkelig motivasjon til endring? Eller kan det like gjerne være en potensiell preparasjon for radikalisering?

Hvor sårbar er denne mannen, etter å ha blitt avvist på denne måten? Hvordan reagerer han, når han oppsøker andre muslimer, og noen planter ideen i hodet hans om at dette er det første tegnet, på oss-mot-dem. De vil ikke ha oss her. Islam lærer oss at vi må gå ut og spre religionen vår. Vi må bekjempe de ikke-troende. Vi må drepe dem. Høres disse ordene nå rett ut i hans ører, eller vil han fortsette å være en konservativ muslim, men en som ønsker å delta i samfunnet vår?

En av de sterkeste virkemidlene for integrering, er fast arbeid. Spesielt hvis man jobber en plass der man har mye omgang med andre mennesker. Og da gjerne mennesker fra den kulturen man har flyttet til. Som f.eks. ved å jobbe som lærer og assistent. Delta i et pedagogisk miljø. Se hvordan de andre menneskene oppfører seg i dette miljøet. Se hvordan menn og kvinner oppfører seg i dette miljøet. Kan det være at det beste som kunne skje for at disse endringene skulle endre seg, for at mannen kanskje skulle legge bort denne forskjellsbehandlingen, var at han fikk fortsette på Ekeberg Skole? Kanskje vil det over tid være med og påvirke hans holdninger i rett retning? Kanskje vil dagen komme der profetens pålegg virker litt mindre viktig, og det å være som de andre fremstår som mer interessant? Det er vanskelig å vite.

En barneskole er en sårbar arbeidsplass. Det er viktig at de som jobber der ikke får bruke det som en arena til å lære bort problematiske holdninger. Kanskje er det ikke rett arena når man ønsker å endre holdning hos noen man jobber med. Kanskje må man sette barnas interesser foran. Samtidig, kanskje det ikke var noe problemer fra mannens side i undervisningssammenheng. Kanskje det var en flott arena for ham å se og lære at i Norge gjør vi ting litt annerledes. Vi ser ikke på kvinner som farlige fristelser, men som medmennesker. Kanskje kunne han lært denne kulturen. Kanskje kunne han ha blitt integrert i den. Kanskje kunne han til og med tatt med deler av den tilbake til andre som er i hans situasjon. Kanskje, kunne det bidratt til viktig integrering. Så kunne han stått der da. Etter noen år. Når han skulle pensjoneres. Så kunne den kvinnelige rektoren overlevert noen blomster. Noen fine ord. Og strekt ut en hånd for å takke ham for lang og god tjeneste, med et håndtrykk …

Facebook kommentarer
Likte du det du leste? Del gjerne: