Det virket for meg…

Nylig skrev Aftenposten om utdanninger som ikke eksisterer i Norge (for abonnenter) og hvordan nordmenn bruker store mengder penger på å ta disse utdanningene i utlandet. Artikkelen var frontet med et bilde av en ung kvinne som hadde planer om å bli kiropraktor. I diskusjonen under saken var det et gjengående utsagn fra de som forsvarte dette yrket. «Det virket for meg…». Men gjorde det egentlig det?

Dette er en vanlig tankefeil, gjerne referert til som «post hoc, ergo propter hoc» som oversatt betyr «etter dette, derfor på grunn av dette». Fordi A skjedde før B, antar vi at A er årsaken til B. «Jeg gikk til kiropraktor og ble behandlet, ryggen min ble bra, altså var det behandlingen som fikset ryggen min».

I et slikt tilfelle er dette en ganske naturlig antagelse. Kiropraktoren prøvde jo å behandle ryggen min. Når ryggen min da ble bra etter dette, må det jo være fordi jeg fikk denne behandlingen? Det kan hjelpe å sette opp det slik:

  • A: Jeg gikk til kiropraktor for å få behandling for ryggsmerter
  • B: Kort tid etter behandlingen ble jeg frisk
  • Altså: Kiropraktorens behandling gjorde meg frisk

Men hva om vi trekker tilsvarende konklusjoner i en annen sammenheng? Hva om vi ser på sammenhengen mellom spising av is og drukningsulykker. La oss sette opp punktene her:

  • A: Et gitt utvalg av datoer, ble det solgt mye is
  • B: De samme datoene var det i snitt flere drukningsulykker enn vanlig
  • Altså: Spising av is, øker risikoen for å drukne

A og B er begge korrekte. Å trekke konklusjonen at A forårsaker B kan fremstå som naturlig. Men kan det være en annen årsak bak de to første utsagnene? Det selges gjerne mer is når det er sol og fint vær ute. Dette er nok også de dagene der det frister mest å ut og bade. Antall som bader i dette fine været er altså langt høyere, og det blir naturlig at det kan skje flere drukningsulykker de samme dagene som det er naturlig at det selges mer is. Konklusjonen i den tredje setningen er altså mest sannsynlig feil.

Hva med fotballsupporteren som må ha på seg en viss trøye hver gang laget hans spiller, ellers taper de. Her virker sammenhengen langt mindre sannsynlig, men for supporteren selv kan den oppleves som virkelig. Igjen ser vi på sammenhengen:

  • A: Jeg brukte trøyen min da jeg så laget mitt spille kamp
  • B: Laget vant kampen
  • Altså: Laget vinner fordi jeg har på meg trøyen min

Årsaken til at vi tolker disse tre konklusjonene forskjellig henger nok sammen med hvor sannsynlig vi finner dem å være. De fleste vil nok forstå at hvilken trøye en tilfeldig person har på seg, neppe har særlig stor påvirkning på en fotballkamp som kanskje til og med spilles i et annet land. Sammenhengen mellom is og drukning kan imidlertid være litt mer uklar. Man har kanskje lært at man aldri skal bade rett etter man har spist, og lurer da på om det virkelig er noe i dette uttrykket. Går vi da tilbake til det første, vil det fremstå veldig sannsynlig. Pasienten har smerter, drar til en som behandler det, og kort tid etterpå er pasienten smertefri. Selvfølgelig må det være en sammenheng her. Denne sammenhengen oppleves nok enda sterkere om man selv har vært pasienten. Ikke minst om det har skjedd mer enn en gang.

Forskning søker å finne svaret på om det finnes slike sammenhenger. Er det virkelig behandlingen som har hjulpet? Optimalt sett vil man da gjennomføre en randomisert dobbeltblindet studie. Dette vil si at deltakerne er plukket ut tilfeldig, og verken de eller forsøksleder vet hvilke som mottar reell behandling, og hvilke som kun tror at de mottar behandling. Med kiropraktikk har det vært vanskelig å lage en «falsk» behandling, men i 2015 ble også denne koden knekt slik at fremtidige forsøk kan gjennomføres med pasienter som ikke vet om de får behandling av en kiropraktor, eller bare tull som fremstår som en slik behandling.

Når man gjennomfører en slik studie, får man fjernet de personlige opplevelsene, og sett om den gruppen som mottar behandling virkelig blir frisk raskere eller mer hyppig, enn de som mottar en «falsk» behandling. De sammenlignes gjerne også mot en kontrollgruppe som ikke får behandling. Ved å sammenligne gruppen som fikk behandling og de som ikke fikk det, kan du se hvor mange som man må forvente blir bra av seg selv. Rett og slett bare ved at kroppen leges over tid. Den siste gruppen skal fange opp placeboeffekten. Placeboeffekten kommer av de prosessene som pasienten selv setter i gang gjennom sine forventninger til behandlingen. Hvis man ikke ser forskjell i resultater fra gruppen som fikk behandling og gruppen som fikk et placebo («falsk» behandling) tyder dette på at behandlingen er uten virkning.

Større gjennomganger (metastudier) av studier som er gjort på kiropraktikk har hittil vist ingen effekt av denne type behandling. Unntaket er en studie som mente å påvise en liten men målbar effekt ved en spesifikk type korsryggssmerte. I skrivende stund har ikke denne studien blitt gjenskapt og bekreftet så vidt jeg kan finne. Skulle derimot flere studier vise samme positive utslag, vil det være tegn på en effekt utover placebo og det bør helt klart forskes mer på akkurat dette. Totalt sett ser det likevel så langt ut som at behandlingsformen er uten annen effekt enn placeboeffekten. Man har ikke kunnet påvise en signifikant forskjell på de som har fått behandling, og det man forventer å se av placeboeffekt i et stort antall studier.

Bevisbyrden må også anses å ligge hos kiropraktoren som hevder effekt av sin behandling. Da holder heller ikke anekdoter om hvordan Karl kom innom med vond rygg og dro herfra rett tilbake til jobb. For oss kan Karl være nettopp en av de som opplever placeboeffekt. Kiropraktoren må kunne legge frem studier som viser at det er sannsynlig at Karl opplevde en reell effekt av behandlingen. Inntil så er tilfelle, må vi anta det motsatte.

Det kan oppleves som vanskelig å utfordre sine oppfatninger om hvordan verden fungerer. Desto vanskeligere blir det hvis man er sterkt investert i den oppfatningen. En person som jobber som kiropraktor vil neppe lese en metastudie, konkludere med at det han driver på med er helt uten virkning, legge ned virksomheten og begynne å lete etter en ny jobb. Det koster for mye både økonomisk, og personlig. Det er mye lettere å avvise studiene, og heller tenke på alle pasientene man opplever har blitt bedre som følge av behandlingen man har gitt dem. Tenke på Karl. For en pasient som sliter med kroniske smerter i nakken, er det vanskelig å overbevise dem om at behandlingen de føler hjelper dem, i realiteten har ingen virkning. At det kun er placeboeffekt de opplever. Ikke minst kan man diskutere om ikke placeboeffekten er nok siden den gjør at pasienten blir frisk.

Det er i de større diskusjonene at vi heller må legge bort våre egne oppfatninger, og prøve å stole på den ekspertisen vi presenteres for. Hvis store mengder forskning ikke viser at dette har noen effekt utover placeboeffekten, så er det kanskje på tide å fjerne det fra det offentlige behandlingstilbudet. Det er kanskje helt riktig å ikke opprette kiropraktorstudier i Norge. Det er kanskje bedre å bruke de pengene til å forske på en faktisk kur, eller en behandling med reell effekt. For den enkelte person kan det likevel oppleves som vanskelig å sette det store bilde foran egen oppfatning. Ikke minst for politikeren som skal være med og bestemme. For joda, jeg ser jo at all data jeg får tyder på at det ikke virker. Men det virket jo for meg…

 

 

Facebook kommentarer
Likte du det du leste? Del gjerne:

En kommentar om “Det virket for meg…”

Det er stengt for kommentarer.