Charlie Hedbo og blasfemifabrikken

I dag markerer 5 år siden satiremagasinet Charlie Hebdo ble angrepet og 12 mennesker ble drept. Magasinet har ikke vært redd for å bruke ytringsfriheten til det ytterste, deriblant det mange vil kalle blasfemi. Det var nettopp av denne årsak at to menn tok seg inn i deres lokaler, bevæpnet med maskingevær og skjøt ansatte mens de ropte Allah Akbar, Allah er stor.

Blasfemi, en betegnelse på gudsbespottelse, hentet fra det greske ordet for «å snakke stygt om». I mange land er det fortsatt en del av lovgivningen, selv om det gjerne har blitt en sovende lov i en del land. I Norge ble blasfemilovgivningen først fjernet i 2015. I andre land er imidlertid blasfemi straffbart, inkludert med dødsstraff. De to mennene tok i dette tilfellet saken i egne hender, og drepte 12 mennesker for å snakke stygt om deres gud.

Det er et sitat som tilskrives Voltaire; «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det«. Et sitat som inneholder to viktige elementer. Det ene er det som sitat mest blir brukt til å utheve, ytringsfriheten. Retten til å si det man mener, uten rettslige konsekvenser. Den andre litt mer skulte biten er hintet om en vilje til å høre på hva motparten har å si. Ikke bare å la vedkommende ytre seg, men å faktisk lytte. Å tåle at noen mener noe annet enn du selv mener. Ikke minst, å akseptere at det å mene noe annet, ikke nødvendigvis er galt.

Da de to mennene bestemte seg for å gå inn i Charlie Hedbos lokaler og drepe så mange de kunne, var det nettopp det motsatte som drev dem. At noen kunne kritisere det de trodde på, latterliggjøre det, var ille nok til at de måtte bøte med livet. Blasfemien måtte straffes med dødsdom. Og når franske myndigheter ikke var villig til å ha slike lover og dømme deretter, vel da måtte de ta både loven og straffeutøvelsen i egne hender. 12 mennesker måtte bøte med livet, fordi de turte å bidra til å kritisere en påstått profet.

Uenighet og debatt er selve næringskilden til progresjon. Det kommer neppe særlig mye ny tenkning dersom alle er enige og tilfreds. Saklig uenighet trenger ikke være en krig om hvem som har rett og galt, men kan heller være en mulighet for å finne en tredje og bedre løsning. Til å tenke nytt, fordi man finner felles grunn og jobber seg videre derfra. Det krever imidlertid en vilje til å høre på andre ideer enn sine egne, og prøve å finne noe positivt i dem. Prøve å forstå et annet synspunkt, og være villig til å skifte sitt eget. Å leve sammen i en verden full av ideer, krever at man også kan være villig til å leve med at andre bare enkelt og greit mener noe annet enn deg selv.

7. januar 2015 døde 12 mennesker fordi de var villig til å utfordre det de mente var dårlige ideer. Kritisere dem, latterliggjøre dem. Debatten ble forsøkt kvalt, med en handling av terror. Så må en nesten spørre seg om ikke det at de ble drept fordi de var villig til å kritisere en ide, en ideologi, en religion og visse oppfatninger av hva den betydde, er selve beviset på at de hadde rett …

Facebook kommentarer
Likte du det du leste? Del gjerne: