Bevisbyrden

Luke 20

Når noen kommer med en påstand og forsøker å få motparten til å ta ansvar for å motbevise den fremfor å bevise den selv, forsøker vedkommende å flytte bevisbyrden.

Den som kommer med en påstand, er naturligvis den som må underbygge den med argumenter, bevis eller faktaopplysninger. Når man da nekter å bevise det man påstår og heller forsøker seg med et utsagn i retning av «bevis at jeg tar feil», så forsøker man å flytte bevisbyrden over fra den som kom med påstanden, til motparten.

Ikke alt må bevises

Dersom man forventet at enhver påstanden skulle bevises, ville mange samtaler vært særdeles slitsomme. Bare en høflig lett samtale om været kunne blitt krevende dersom den ene sa «det var jo ikke slikt vær som ble meldt i går». Vanligvis vil vi heller akseptere denne påstanden som sannsynlig og akseptere den uten videre krav om bevis. Det blir noe helt annet om din kollega påstår at han kom seg på jobb i dag gjennom å hoppe opp i luften og fly dit som superman. Da vil det være langt mer naturlig å kreve noen form for bevis før man aksepterer påstanden. Dette har blitt uttalt på forskjellige måter gjennom tiden, men Carl Sagan sin «ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis» kan kanskje oppsummere det best. Graden av påkrevd bevis må stå i stil med hvor utenom det vanlige påstanden er.

Den som kommer med påstanden, har bevisbyrden

Det er helt naturlig at den som kommer med en påstand, må også forventes å bevis den når dette etterspørres. I mangel på bevis kan motparten ikke forventes å måtte akseptere påstanden. Langt mindre kan motparten forventes å enten finne bevis for påstanden, eller bevis som taler imot den.

Russells tekanne

Bertrand Russell laget en analogi for å vise hvorfor den som kommer med en påstand må stå for bevisbyrden, fremfor at motparten måtte falsifisere den. Han illustrerte dette med en tekanne i banen rundt solen, for liten til å se med noe teleskop. Noe slikt ville dermed ikke være mulig å motbevise, siden den tross alt var for liten til å se med de redskapene man hadde tilgjengelig. Det at påstanden ikke kan falsifiseres betyr ikke dermed at man må akseptere påstanden som sann. At en slik tekanne eksisterer. Bevisbyrden ligger til den som kommer med påstanden, å bevise hvorfor man vet at en slik tekanne eksisterer.

Å bevise en negativ

Grunnen til at noen som kommer med en påstand må forventes å stå for bevisene for den, er at det ikke er mulig å bevise en negativ. Hvordan beviser man f.eks. at det ikke finnes noen naturlig blå elefanter? Det at man aldri har sett en beviser jo ikke at de ikke eksisterer, bare at man ikke har sett den. Man kan aldri være sikker på at man har sett absolutt alle elefanter, ergo kan man ikke konkludere med at de ikke eksisterer. Samtidig kan ikke det at man ikke kan motbevise noe, oppfattes som et bevis for noe.

Eksempel

A: Presidenten har delt ut posisjoner mot å få pengestøtte til sin gjenvalgskampanje!
B: Hvordan vet du at det stemmer?
A: Jeg har lest det på flere websider.
B: Har dem noe bevis for at det har skjedd?
A: Du får bare google litt så finner du nok bevisene.

Møtt med skepsis til sin påstand velger her A å legge bevisbyrden over på B gjennom å si at B kan google litt for å finne bevisene han/hun krever. Dermed forsøker A å la påstanden stå som bevist, og hevde at B er ansvarlig for å finne de bevisene A angivelig har sett. Dette er i utgangspunktet å kreve at B skal finne bevis for A sin påstand, men når man legger til B sin skepsis, er det i realiteten en indirekte oppfordring til å finne bevis mot A sin påstand. Påstanden står imidlertid uten gitte bevis, og må dermed ikke aksepteres som sann.

Likte du det du leste? Del gjerne: