Desinformasjonens alder – en trussel for demokratiet

Det er mye som tyder på at vi har gått over fra informasjonsalderen til desinformasjonsalderen. Presidentvalget i USA har vært en oppvisning i effekten av å spre feilaktig informasjon med det håp at det blir oppfattet som fakta. Trump-administrasjonen hevdet valgfusk lenge før valgdagen, og nekter nå å erkjenne tap til Biden som reelt. Mange tilbakeviste påstander lever godt i sosiale medier, også her i Norge. Fra påstander om flere mottatte stemmer enn registrerte velgere, til brenning av stemmesedler. Fakta har lite å stille opp med når mengden med desinformasjon blir stor nok.

Det er ikke vanskelig å se selvmotsigelsen i å kreve at man stopper stemmetellingen en plass, mens man krever alle stemmer telt opp en annen. Da media viste disse to grupperingene med Trump-tilhengere side ved side, med ropene «stop the count» (stopp opptellingen) og «count the vote» (tell stemmene) virker det intet mindre enn absurd. Tar man imidlertid et skritt tilbake og ser gruppene hver for seg er det ikke vanskelig å forstå engasjementet. I Michigan var tilhengerne foret med informasjon om at det som sto igjen var ulovlige stemmesedler som Biden-kampanjen eller demokratene hadde laget for å sikre at valgresultatet i staten snudde. I Arizona var det imidlertid motsatt. Der ventet man at en videre opptelling kunne snu staten til Trumps favør, og tilropene ble dermed for å fortsette å telle.

Tilbakeviste påstander om valgfusk

Både i forkant, under og nå i etterkant av valget, har det vært mange forskjellige påstander om valgfusk. Den minst konkrete har vært at det ville komme mange korrupte stemmesedler i posten, nå som man ventet mange flere slike stemmer. Årsaken skulle være alt fra postansatte som jukset med dato og annet, til døde personer som stemte. Det har ikke vært noen bevis som har tydet på slik fusk, men det har ikke stoppet påstandene på twitter. Et eksempel var en som påsto at han så at hans avdøde venn John Walton hadde stemt i Fort Bend, Texas. Det ble ikke nevnt at det var ikke mindre enn tre John Walton som hadde stemt i Fort Bend. John Walton er nemlig et vanlig navn, og det ble ikke presentert noe bevis som tydet på at det var den avdøde Walton som hadde stemt ved dette valget.

En annen påstand som dukket opp, var en tabell som skulle vise hvordan det var mottatt flere stemmer enn det var registrerte velgere i flere stater. Igjen viste dette seg å være en påstand som var lett å tilbakevise. Tabellen viste eksempelvis at det i Nevada skulle være ca. 1,3 millioner registrerte velgere, mens det var mottatt ca. 1,5 millioner stemmer. En rask sjekk i statens eget register viste imidlertid at det var over 2 millioner registrerte velgere.

På twitter delte presidentens sønn Eric Trump, en video som angivelig viste noen som brant opp 80 stemmer for Donald Trump. Dette ble imidlertid benektet av lokale myndigheter. De påpekte at stemmesedlene i videoen manglet strekkoden som man finner på ekte stemmesedler, og konkluderte da med at dette dreide seg om prøvestemmesedler.

Dette er bare noen av de mange påstandene om fusk, som har blitt tilbakevist, eller har vært fullstendig uten noen form for troverdige bevise. Problemet er at de har blitt spredd rundt i sosiale medier, referert til i alternative medier og til og med gjengitt i noen av de større mediekanalene som Fox News. Det har nådd ut til store deler av folket, og mange har akseptert det som sant.

Ødelegger demokratiet

En forutsetning for at et representativt demokrati skal fungere, er at det er nettopp representativt. At de som blir valgt, velges fordi de representerer de som stemmer på dem. For at det skal skje, trenger de stemmeberettigede å være godt informert om hvem de egentlig stemmer på. Svertekampanjer og politisk skitkasting bidrar naturligvis negativt til dette. Tror man at den ene representanten er en skurk, vil man neppe stemme på denne personen. Påstandene rundt Biden i forkant av valget har ikke latt seg vente på. Bevisene har derimot vært få og lite troverdige. E-poster fra en harddisk som pussig nok dukket opp hos en blind Trump-supporter, på andre siden av landet for der Hunter Biden bodde. E-poster som man pussig nok ikke hører så mye om nå etter stemmene er avgitt, selv om den angivelig skulle avsløre Biden som en stor-skurk rett før stemmene skulle avgis.

Et større problem for USA er imidlertid den tvilen til den demokratiske prosessen, som nå råder. Tilliten til valgprosessen er lav, spesielt hos de som stemte for Donald Trump. Mange er overbevist om at valgjuks har skjedd og at Biden ikke virkelig har vunnet. De nevnte påstandene skal bevise at demokratene har kuppet valget. Dette forsterkes av at Trump selv hevder at hvis man teller de legitime stemmene, så vinner han klart, men teller man de illegale stemmene så prøver demokratene å stjele valget. Og ikke minst av det apparatet som nå er i gang i rettssystemet. Selv om de hittil har tapt på alle kanter, så er det med og forsterker inntrykket av et rigget system.

Den manglende tilliten til den demokratiske prosessen kan også få alvorlige konsekvenser. I Pennsylvania ble to menn arrestert på vei til Convention Center, der stemmene blir telt opp. De kom kjørende fra nabostaten Virginia, med våpen, og hadde som intensjon å «finne ut av hva som foregikk». Ikke ulikt mannen som stormet inn i en pizzarestaurant med våpen, for å finne ut av «pizzagate», en konspirasjonsteori om et pedofilinettverk som Hillary Clinton skulle være delaktig i å organisere. Desinformasjonen kan altså føre til reelle konsekvenser når de fores til feil mennesker, i et land med overflod av våpen. Heldigvis ble de arrestert av politiet før noe kunne skje i dette tilfellet.

Det fremstår som litt pussig at demokratene skal ha rigget valget for å sikre Biden seieren, samtidig som de mister representanter i huset, og ikke klarer å oppnå flertall i senatet. Dersom valget virkelig var så lett å rigge som det har blitt påstått, skulle man tro at de ville sikre seg denne makten i tillegg.

Hvor vil desinformasjonen ta oss?

Fenomenet er ikke unikt for USA. Også her i Norge ser man påstandene om valget gjøre sine runder i sosiale medier og på enkelte alternative medier. Og det er langt ifra det eneste tilfellet hvor man ser desinformasjonen få fotfeste. Konspirasjonsteoriene har fått god grobunn i sosiale medier, være det seg vaksine som årsak til autisme, 5G som verktøy for depopulasjon eller andre feilaktige påstander. Ekkokammer skapes og desinformasjonen finner veien ut av disse og ut til allmennheten. Selv om flertallet nok er kritisk til slike teorier, vil det alltid være noen som er åpen for påvirkning. Ekstra farlig blir det når slike påstander lanseres av personer med påvirkningskraft, slik vi f.eks. har sett med Kari Jaquesson.

I 2016 skrev jeg om Informasjonstilgangens pris. Om det ansvaret som ligger hos de som forvalter store mengder informasjon. Twitter har i den siste tiden lagt advarsler på tweet etter tweet fra Trump, fordi de sprer uriktig informasjon. Et godt tiltak i seg selv, men for hans følgere fremstår det bare som et forsøk på å tie sannheten. Når media opprettet Faktisk.no for å forsøke å ha en uavhengig faktasjekker, ble dette oppfattet av mange som et politisk motivert tiltak, ikke et ønske om et mer sannferdig nyhetsbilde. Sannhet har blitt noe kun de som tilhører din gruppering forteller, og fakta har fått seg en ny venn. Alternative fakta.

Informasjonsalderen har tatt oss fra store, tunge leksikon til små, lette tastetrykk. Fakta har aldri vært mer tilgjengelig. Skal vi nå la oss lede inn i desinformasjonsalderen? Skal vi slutte å være kritisk til informasjon, fordi den passer godt med det verdensbildet vi har? Eller skal vi ta jobben med å være kritisk, også til det vi gjerne skulle ønske var sant? Vi står ved et viktig veiskille. Kanskje vil det koste oss et fungerende representativt demokrati…

Diskriminering av de diskriminerende

Den kristne organisasjonen Ungdom i Oppdrag (UiO) har vært tydelig på at de ikke aksepterer homofilt ekteskap. Et syns om gjør at kommunaldirektøren og rådmannen i Skien Kommune har foreslått at de ikke skal motta en refusjon på sine kommunale vann, avløp og renovasjonsavgift (VAR). Dette har fått Berit Hustad Nilsen, styreleder og informasjonsansvarlig i Brunstad Christian Church til å reagere, og skrive et innlegg i Vårt Land. Der hevder hun at det er diskriminerende av Skien Kommune, å straffe UiO for deres diskriminering. Helt uten å se ironien i påstanden.

Skien kommune har en ordning der frivillige organisasjoner innen kultur og idrett kan søke om å få refundert sine kommunale VAR-avgift. Vurderingen har skjedd etter et sett kriterier, der det ene er at søkerorganisasjonen må være åpen for allmennheten. I innstillingen fra kommunaldirektøren og rådmannen var det foreslått å svare nei på noen søknader. En av disse søkerne var altså UiO, den norske avdelingen av Youth With A Mission. Reaksjonene har kommet fra flere hold, men den sterkeste og mest synlige har nok vært Nilsens innlegg i Vårt Land den 23. oktober.

Det at UiO ikke aksepterer homofilt ekteskap bestrides verken av Nilsen, eller av UiO selv. I et intervju med KulturPlot bekrefter UiO-leder Britt Solvei Spilde at det er deres syn. Samtidig påpeker hun at de er åpne for homofile medlemmer. Nilsen påpeker i sitt innlegg at det å ha en slik tro både er lovlig, og har støtte i blant annet ekteskapsloven. Hun viser nok da til at § 13 i loven eksplisitt åpner for at trossamfunn kan nekte å vie mennesker av samme kjønn.

I overskriften «1400 mils skivebom», går Nilsen hardt ut mot Skien Kommune. Hun mener at det å skulle nekte UiO refusjon med basis i deres tro, vil være å diskriminere kommunens borgere, og dermed et brudd på menneskerettighetene:

«…dette vil medføre at kommunen diskriminerer Ungdom i Oppdrag på bakgrunn av deres (lovlige) religiøse overbevisning og praksis. Og dette er i strid med kommunens forpliktelser overfor sine borgere etter Den europeiske menneskerettskonvensjon, og den norske forvaltningsloven.»

Det er neppe tilfeldig at avsnittet starter med å snakke om organisasjonen UiO, før den vinkles over til å dreie seg om kommunens borgere. Menneskerettighetene gjelder, som navnet tilsier, mennesker. De skal sikre landets borgere, spesielt mot overgrep fra staten. Problemet er bare at UiO ikke er noe menneske, og dermed heller ikke kan vise til noen menneskerett. Vurdering av om man som organisasjon møter kriteriene for å få en refusjon, er ikke nevnt noen plass i dens artikler. Heller ikke i delene om trosfrihet.

Nekt av VAR-refusjon truer på ingen måte trosfriheten til medlemmene i UiO. En konklusjon også kultursjefen i Skien har kommet til. Når Nilsen tolker den konklusjonen til å bety at man må mene det samme som kultursjefen for å «nyte godt av fellesskapets goder» er dette naturligvis en stråmann. Et videre forsøk på å fremstille det som at kommunen opptrer uetisk og som et slags meningspoliti.

Nilsen er flink til å putte UiO inn i offerrollen. En taktikk som nok vil overbevise mange om at Skien Kommune er den store stygge ulven i denne saken. Forhåpentligvis vil imidlertid leserinnlegg av denne typen ikke overbevise de som skal gjøre vedtaket. De trenger ikke å være særlig redd for å måtte ta den 1400 mil lange turen til Strasbourg med det første.

James Randi – En stor mann i en liten kropp

Da meldingen kom om at James Randi var død, så mistet vi en stor mann i en liten kropp. Han har brukt store deler av sitt liv på å avsløre svindlere. Fra kjente navn som Uri Geller, til mindre kjente som har blitt fristet av hans tilbud om stor belønning for å demonstrere ekte overnaturlige evner. Randi var så sikker på at det var nettopp svindel disse menneskene drev med, at han satte opp en pengepremie til den av dem som greide å vise at de faktisk hadde evner, under kontrollert forhold. En pengepremie han aldri måtte betale ut. Derimot ble mange svindlere avslørt, uten at det nødvendigvis stoppet dem fra å fortsette å svindle mennesker.

James Randi ble først kjent som «The Amazing James Randi», navnet han brukte da han startet sin karriere som en tryllekunstner. Men som han selv sier i denne TED-talken, foretrekker han uttrykket «conjurer» over «magician» fordi han aldri utførte faktisk magi. Hans oppgave var å lure publikum til å tro at han var en magiker. Og nettopp dette skillet, mellom ekte overnaturlig evner og illusjonen av å ha dem skulle bli det store fokuset for hans karriere.

Arbeidet med å snakke om og avsløre svindlere har foregått på mange måter. Det har vært fokusert mot de svindlerne som påsto at de hadde overnaturlige emner. Fra mennesker som påsto de var synske, til de som mente de kunne påvirke den fysiske verden med sine tanker, eller til de som tilbyr alternativ medisin eller behandling. Fra å forklare gjennom taler og intervju hva det er som egentlig foregår når disse angivelig utfører overnaturlige ting, til å love ut en premie til de som var villig til å komme og få evnene testet under kontrollerte forhold. Det har vært et viktig opplysningsarbeid, som det nå er opp til oss andre å fortsette.

The One Million Dollar Paranormal Challenge

En av de tingene han kanskje er mest kjent for, er hans lovnad om en stor pengepremie til den som klarte å vise under kontrollerte forhold, at de hadde overnaturlige evner. Det hele startet med en premie han selv lovte ut på 1.000 dollar rett ut av hans egen lomme. Utfordringen ble imidlertid mer kjent da han fikk sitt eget tv-program «Exploring Psychic Powers … Live». På det tidspunktet hadde Randi økt premien til 10.000 dollar. Nå la produsentene av programmet i 90.000 dollar ekstra, og hevet dermed premien opp til 100.000 dollar. Senere i livet ble The James Randi Educational Foundation etablert, og premien ble etter hvert økt til en million dollar. En premie som fortsatt aldri har vært utbetalt, selv om mange har prøvd å vise frem sine evner. I denne videoen kan man se eksempler på personer som har fått sjansen til å vise Randi sine evner, uten å lykkes. Ikke overraskende vedgår de ikke at de mangler evnene, men prøver å skylde på andre ting, som gjerne ikke er det minste relevante.

En skulle tro at dersom noen virkelig hadde slike overnaturlige evner som de hevder, som de går rundt og tjener penger på, så ville denne premien for lengst vært delt ut. Realiteten er imidlertid at det aldri har vært noen som har klart å demonstrere noen evner, utover de høyst naturlige. Alle de over 1000 menneskene som har prøvd å vise overnaturlig evner, har mislyktes med en gang de ble satt på prøve. Deltakerne har gjerne gitt forklaringer for hvorfor de ikke greier å vise sine evner under slike forhold. Som man kan se i videoen ovenfor har disse forklaringene vist seg å være mindre sannsynlig enn Randis forklaringer på hva han tror egentlig har foregått. Hvordan svindelen har vært gjennomført.

En fight med Uri Geller

Kanskje den personen som Randi har brukt mest tid på, frivillig eller ikke, er Uri Geller. De to møttes tidlig på 70 tallet, da Geller var verdenskjent for blant annet å angivelig bøye skjeer med tankekraft. Randi opplevde ham som en sjarmerende fyr, men samtidig en svindler. Da Geller skulle delta på The Tonight Show med Johnny Carson, var det Randi som hjalp Carson med å sette opp en test av Gellers evner. Randi var tydelig på at Carson ikke måtte la Geller eller noen av hans medarbeidere få tilgang på de tingene som inngikk i testen i forkant. Geller klarte ikke å vise noen av sine påståtte evner i programmet, og brukte mye tid på å fokusere på hvordan Carsons skeptisisme påvirket hans mulighet til å vise frem disse evnene.

I 1975 skrev Randi boken «The Magic of Uri Geller», som i 1982 ble utgitt på nytt under tittelen «The truth about Uri Geller». Boken startet en juridisk kamp mellom Geller og Randi, der Geller ved flere anledninger saksøkte Randi uten å lykkes. Randi avslørte de triksene Geller brukte for å fremstå som å ha overnaturlige evner og kalte ham ut som en svindler for å forsøke å fremstille evnene som ekte. Dette likte Geller dårlig, og prøvde å saksøke for æreskrenkelse. Man står fritt til å tolke hva det sier at han aldri vant frem i retten med disse påstandene.

Et viktig folkeopplysningsarbeid

I 1996 ble The James Randi Educational Foundation stiftet. Stiftelsens uttalte målsetting er å hjelpe folk med å forsvare seg mot paranormale og pseudovitenskapelige påstander. Den mest kjente delen av stiftelsens arbeid har nok vært å fortsette den nevnte utfordringen der altså over 1000 mennesker prøvd å vise sine overnaturlige evner. En annen del av arbeidet har vært en podcast hvor vanlige mennesker har delt de negative konsekvensene paranormale eller pseudovitenskapelige påstander har hatt på deres liv. Denne podcasten ble dessverre lagt ned i 2013.

Stiftelsen har hele veien jobbet for å fremme skeptisisme og fremme kritisk tenkning. Dette førte blant annet til at man opprettet et eget nettforum som skulle promotere kritisk tenkning og gi folk de nødvendige verktøy til å undersøke paranormale, overnaturlige og pseudovitenskapelige påstander. På mange måter å fortsette det arbeidet James Randi selv viet store deler av sitt liv til. Forumet ble veldig populært, og i 2014 ble det løsrevet fra stiftelsen, og eksisterer nå som «International Sceptics Forum«.

Hvorfor var James Randi en stor mann?

James Randi var bare 168cm høy, men uten tvil en stor mann. Vi mennesker kan være godtroende av natur. Det vil dessverre alltid være noen som er villig til å spille på dette for egen vinning. Å avsløre en underholder som Uri Geller kan kanskje virke som et lite viktig bidrag. Om man dro for å se Gellers show var det for å bli underholdt. Om det han gjorde var lureri eller ekte, var neppe særlig viktig eller avgjørende for om man betalte for å se showet. Det viktige med arbeidet var ikke å henge ut enkeltmennesker, men å sette lys på svindelen de gjennomførte. Å vise at det de gjorde slettes ikke var noe overnaturlig, men kun lureri av diverse slag.

Geller sitt show hadde underholdningsverdi også for de som visste at det ikke var ekte magi. Problemet er de svindlerne som er ute etter å selge deg noe fullstendig uten verdi. Det kan være spådom om fremtiden din. Det kan være en påstått kommunikasjon med døde mennesker. Det kan være medisin eller behandling som ikke har noen reell effekt. Felles for disse er at de i stor grad er avhengig av å overbevise deg om sin svindel, for å greie å overtale deg til å betale penger for det de selger. Randi viet sitt liv til å hjelpe oss å se disse svindlerne for hva de er. Han gjorde det gjennom å avsløre dem for hva de var. Langt viktigere, bidro han til å gi folk de verktøyene de trenger for å avsløre dem selv. Til å identifisere svindelen, å unngå å bli lurt.

Mundus vult decipi

Verden vil bedras, er et kjent fyndord fra 1500-tallet. Det er ikke vanskelig å se hvordan en slik oppfatning kan rettferdiggjøres også i 2020. Vi drar fortsatt for å se tryllekunstnere, selv om de fleste forstår at når de ser en kanin tryllet ut av en tom hatt, så er det ikke magi men en illusjon. Kaninen var gjemt en plass, og vi så en annen plass. Vi imponeres over evnen til å gjennomføre trikset uten at vi greier å forstå hvordan det ble gjort, ikke av at vi tror vi ser på noe overnaturlig eller magisk. Vi vil bedras, fordi vi er klar over bedraget og underholdes av det.

Det er noe helt annet når vi ikke er klar over at vi blir bedratt. I denne videoen kan man se et godt eksempel på hvordan en person i sorg utnyttes av en svindler, og hvilke konsekvenser det kan få både økonomisk, men ikke minst emosjonelt. Dessverre finnes det mange eksempler som dette. Mennesker som definitivt ikke ville bli bedratt.

En del av det bedraget som Randi satte fokus på, var også alternativ behandling. I videoen fra hans Ted-talk ovenfor, starter han sitt foredrag med å ta en hel eske med piller. Han avslører etter hvert at dette var sovepiller, og at han har tatt en overdose av disse. Publikum kan imidlertid slappe helt av, dette er nemlig homeopatiske midler, og dette stuntet har han gjennomført mange ganger. Pussig nok, har han aldri blitt søvnig selv om han altså tar hele esken, som skal være nok piller for 6 dager. Årsaken er enkel, homeopatiske midler, har ingen dokumentert effekt. Å selge disse sukkerpillene som sovepiller, er også en svindel. En av flere alternative behandlingsformer som ikke kan dokumentere noen som helst virkning. Med tanke på hvor stor denne industrien er, kan det være at verden vil bedras likevel.

Det er mennesker som Randi som har bidratt til å opplyse verden. Gjøre den skeptisk til utrolige påstander av mange slag. Gi den verktøy for å avsløre svindel for hva den er. Nå når han er borte kan vi ikke la dette arbeidet stoppe opp. Vi må fortsette å være skeptiske, å være kritiske til påstander, og til å avsløre svindlere for hva de er.

Hvil i fred James Randi

Foto tatt av Terry Robinson
Bildet er klippet i høyden.
Lenke til originalbilde
Lenke til lisens for bruk

Tynne argumenter om tynne argumenter

Fredag 16.10 intervjuet Vårt Land Andy Bannister (+sak, krever abb.) om hans kamp mot «nyateisters» tynne argumenter. Som et eksempel drar han frem at nyateister sier at å tro på gud er som å tro på julenissen. Å fremstille dette som representativt for nyateisters argumentasjon er i beste fall naivt. Samtidig er det å starte i feil ende. Det er nemlig teisten som sitter med bevisbyrden for sin påstand. Ateisten, være den seg ny eller gammel, har kun funnet teistens argumentasjon å være for tynn.

I enhver diskusjon er det viktig å starte i rett ende. Det er den som kommer med en positiv påstand, som har bevisbyrden for påstanden. Å forsøke å skifte bevisbyrden over på den som ikke aksepterer påstanden som sann, er dessverre en vanlig tankefeil. Bertrand Russel beskrev logikken bak plasseringen av bevisbyrden i det som nå er kjent som «Russels teapot». Han sa at hvis han påsto at det var en tekanne som var for liten til å se med et teleskop, som gikk i bane rundt solen mellom jorden og mars, så kunne han ikke forvente at noen skulle tro på ham kun fordi de ikke kunne motbevise eksistensen av denne tekannen. På samme måte er det teisten som kommer med den positive påstanden om eksistensen av en gud. En ateist trenger ikke sterke motargumenter for å ikke akseptere denne påstanden som sann. Ateisten er bare ikke overbevist av de argumentene som fremsettes av teisten.

Bannister bruker begrepet nyateist. Dette er et noe merkelig begrep. En ateist er per definisjon en som mangler en tro på påstanden om en gud. Det er altså ikke en aktiv tro på noe, men fravær av tro på noe. Det er vanskelig å se hvordan man kan ha en ny utgave av å mangle en tro. Når Bannister forklarer begrepet, som først ble brukt i 2006, ser man imidlertid hva som ligger bak. Nyateister beskrives nemlig som å være sinte på religion. De tillegges en egenskap som gjerne oppfattes som negativ. En slags variant av tankefeilen genetikk, der målet er å sette ned verdien av argumentasjonen basert på hvem avsenderen er. Eller i dette tilfellet hva de er, nemlig sinte.

Når Bannister beveger seg videre til å avvise de tre ateistene han nevner ved navn, som ikke lenger så relevante, er det på en merkelig måte. Hitchens er som Bannister sier død. Hans argumentasjon lever imidlertid godt videre både gjennom bøker og diverse klipp på youtube. Hitchens deltok i flere lengre debatter som finnes i sin helhet på nett. Sam Harris avvises som å ha funnet buddhismen. Dette er imidlertid en meget feil representasjon av Harris sin interesse for meditasjon, som han selv har uttalt har ingenting med tro eller religion å gjøre. Samtidig som det er nok et eksempel på tankefeilen genetikk. Til slutt velger Bannister å avfeie Richard Dawkins som å ha mistet sin status, uten å si noe om hvordan han drar denne konklusjonen. Tre kjente debattanter for ateismen avfeies altså med tynn argumentasjon, om man kan kalle det argumentasjon i det hele tatt.

Bannister går videre til å etterlyse en mer fornuftig debatt om troende og ikke-troende og beveger seg da videre til eksempelet om at å tro på gud er som å tro på julenissen. Han mener at sammenligningen er problematisk, og viser til at det er mange hyllemeter med bøker som diskuterer guds eksistens på universitetsbiblioteket, mens en slik hylle om julenissen er fraværende. Det er i seg selv riktig, men blir tynn argumentasjon fra Bannister all den tid det er en appell til popularitet. Antall hyllemeter om de to troene sier ingenting om likheten eller forskjellen på dem. Kun at det er skrevet mer om den ene troen enn den andre. Realiteten er at begge tar utgangspunkt i å tro på en entitet som ikke har vist sin eksistens i vår tid. De tar utgangspunkt i å tro på noe, uten faktisk bevis for dets eksistens.

Et større problem er at dette fremstilles som om dette er et representativt eksempel på argumentasjon fra ateister. Da er vi over på tankefeilen forhastet generalisering. Det at en eller flere ateister har dratt frem denne sammenligningen nær juletider, slik Bannister hevder, kan neppe overføres til å være representativt for hvordan ateister generelt argumenterer mot en tro på gud. Det er like lett å finne eksempler på gode motargumenter til teisters påstander. En kunne for eksempel sette seg ned og se en debatt med en av tre nevnte ateistene.

Samfunnet er uten tvil godt tjent med gode, åpne, ærlige debatter med god argumentasjon. Det være seg med teisme som tema, eller andre viktige saker. Jo bedre argumenter som presenteres, jo bedre vil debatten kunne belyse det aktuelle temaet. At Bannister ønsker mer fornuftige debatter er bra. At han vedgår at det finnes dårlig argumentasjon også fra teistenes side, er en ærlighet man ikke alltid ser. Men å fremstille det som om ateister ofte stiller til debatter med tynn argumentasjon blir for tynt i seg selv. Da må det i alle fall dokumenteres langt utover å hevde at man ofte ser slengbemerkninger om troen på julenissen. Forhåpentligvis vil Bannister være mer fokusert på å skape gode debatter, enn å rakke ned på svake argumenter.

For øvrig stiller gjerne forfatteren til debatt dersom Bannister måtte ønske. Så får han dømme selv, om det er tynne argumenter han møter fra denne ateisten.

Det står godt til med ytringsfriheten i Norge

Ytringsfriheten i Norge er større nå, enn for bare 5 år siden. Vel, på papiret i alle fall. For det var først i 2015 at blasfemiparagrafen i den gamle straffeloven offisielt ble fjernet. Dermed var det en mindre ting vi kunne straffes for å ytre. Full ytringsfrihet har vi imidlertid ikke. Hatefulle ytringer, oppfordringer til kriminelle handlinger, noen ting er det naturlige årsaker til å forby. Det er når en frihet, går på bekostning av en annen. Så hvorfor dukker det stadig opp debatter der folk føler at ytringsfriheten blir mindre?

Nylig har spesielt to debatter vært aktuelle. Likheten i begge, er at de handler egentlig ikke om ytringsfrihet. Men begrepet tas opp som et slags forsvar i begge sakene. Den første saken er klimarealistenes annonse i blant annet Dagsavisen, Klassekampen og Stavanger Aftenblad. En helsides annonse der de annonsert for sitt syn på klimaendringene. Flere aviser valgte å takke nei til å annonsere.

Dagsavisen har forsvart sitt valg om å trykke annonsen, med å vise til ytringsfriheten. Sjefsredaktør Eirik Hoff Lysholm forsvaret valget med at de, etter noen justeringer i samarbeid med Klimarealistene, lot dem ytre seg i sin avis. Fordi «ytringsfriheten også har en pris». Dette handler imidlertid ikke om å sikre noen deres ytringsfrihet. Klimarealistene har all mulighet til å ytre sine meninger uten frykt for rettslige konsekvenser. All den tid budskapet er at klimaendringene ikke er reelle. Det Dagsavisen og noen andre valgte å gjøre, var å gi dem en arena for å ytre seg. Som de selv sier, de brukte til og med så mye tid på det at det ikke engang ble en inntekt for dem.

Det er ingenting i veien med å gi noen en arena for å ytre seg. Å forsøke å forsvare dette valget med å hevde at man kjemper for ytringsfriheten, er imidlertid feil. Klimarealistene fikk ikke mer ytringsfrihet av dette, de fikk bare mer rekkevidde med sitt budskap. Dersom Dagsavisen tror at de har kjempet en kamp for ytringsfriheten gjennom å trykke denne annonsen, så kan jeg forsikre om at lovene rundt hva som er greit å ytre eller ikke, neppe ble påvirket av denne heltedåden.

Den andre saken som har vært litt frem i media, er Trondheim Kommunes valg om å avskjedige driftsleder i kommunen, Anneli Virtanen. Sakens utgangspunkt var en bekymring over Virtanens tilknytning til blant annet Alternativ Medier og til organisasjonen Den Nordiske Motstandsbevegelsen (NMR). Bekymringen var knyttet spesielt til at hun hadde ansvaret for vedlikeholdet av 22. juli minnesmerket, samt at det ble sett på som en sikkerhetsrisiko at hun hadde inngående kunnskap om arrangement i Trondheim sentrum.

Igjen har ytringsfriheten blitt brukt som motargument. Hvordan kan noen som ikke har gjort noe ulovlig, bli sparket fra jobben sin for lovlige ytringer? Har vi ikke ytringsfrihet i Norge, praktiserer ikke Trondheim Kommune det? Problemet er bare at det heller ikke denne gangen handler om ytringsfrihet eller ikke. Ingen har hindret Virtanen å ytre sine meninger. Ytringsfriheten forhindrer kun rettslige følger av en ytring, ikke enhver konsekvens. Det er mange yrker som er av en slik art at man er avhengig av offentlighetens tillit for å kunne utføre jobben på en forsvarlig måte. Det er ikke ytringen i seg selv som er problematisk i Virtanens tilfelle, men holdninger hun har og støtter, som ikke kan kombineres med den jobben hun hadde. Hun står fortsatt like fritt til å ytre disse meningene.

Det har altså aldri stått bedre til med ytringsfriheten her i Norge. Det betyr ikke at ytringer er frie for konsekvenser, det vil de aldri være. Det betyr heller ikke at bare fordi noen vil ytre noe kontroversielt, må de tilbys en arena for dette. Dagsavisen sto helt fritt til å takke nei til Klimarealistenes annonse, uten at ytringsfriheten ville vært noe mindre av det. Anneli Virtanen har like mye ytringsfrihet den dag i dag, som da hun fortsatt var ansatt i Trondheim Kommune. Ytringsfriheten, den har det ganske godt, og det kan vi være glade for. Så får vi heller jobbe med ytringsklimaet. Kanskje det er behov for en ny organisasjon – Ytringsklimarealistene …

Det er på tide å stå sammen, med litt avstand

Koronaviruset. Covid19. SARS CoV-2. Vi blir ikke engang enige om hva vi burde kalle det. Heller ikke om hvor farlig dette er. Om regjeringen handlet for mye, for lite, for raskt, for tregt. Vi påfører hamstreskam, og legger ut memes om hvordan de som hamstrer må huske å kjøpe nok kondomer. Idioter har vi nemlig nok av. Noen var satt i karantene og dro ut på treningsstudio. Andre holder seg på hytta selv om myndighetene ber dem om å la være. Og sist nå kom altså brannfakkelen fra forsker Gunhild Alvik Nyborg om hvor alvorlig dette viruset altså er. Det er nok av tema å være splittet over.

Selvfølgelig er det problematisk at mange dro ut og hamstret gjær og mel og hva det nå var av hermetikk de manglet. Men dette var ikke nødvendigvis et uttrykk for egoisme eller ren idioti. Det var nok like mye panikk. Det skjer noe med oss mennesker når vi innser at vi er i en truet situasjon. Fight-or-flight er vi kjent med, kanskje ikke like kjent med at de som velger flight, gjerne tømmer butikken på veien. Men heldigvis hadde butikkene mer varer på vei. Og nå som panikken har lagt seg, vil nok folk handle litt mer som vanlig igjen. Det var veldig upraktisk der og da, spesielt for de som hadde jobbet som helter på sykehus og lignende, men man tilpasser seg.

Det er noe veldig uoversiktlig over hele situasjonen. Hva er egentlig dette viruset, og hva gjør det med oss. På den ene siden skal man slappe av fordi det vil gi de fleste bare milde symptomer. På den andre siden, tar den liv etter liv og vi sliter med å bremse den nok til at helsevesenet ikke blir satt i den umulige situasjonen at de må velge hvem som får leve og ikke. Ekspertene krangler om akkurat hvor alvorlig det er, og mens Norge har stengt ned noe, har Sverige bestemt å holde skolene og barnehagene åpen. Så hva er riktig der da? Er det Norge som ofrer bedrifter unødig, eller er det Svenskene som leker med liv? Og er det Nyborg som har rett, eller kritikerne hennes? Det er rett og slett umulig for Kari og Ola Nordmann å virkelig forstå hva det er vi er midt oppe i.

Debatten har fått massiv kritikk i etterkant av sin sending med Nyborg. Både for potensielt å skremme folk unødig, men også for å gi Nyborgs kritikere for lite tid til å komme med tilsvar. Kanskje er det rett å kritisere det, men hva om Nyborg har rett? Hva om vi har tatt for få grep? Den debatten er nyttig å ta, og da trenger vi motsvar. Vi trenger at de som virkelig kan dette, kan komme med sine innspill og forhåpentlig sammen skape en debatt som gir oss gode svar. Selv eksperter har blindsoner, samtidig som en må ta høyde for at noen forskere vil være veldig forsiktige med å konkludere noe ut ifra sine funn, andre er nok mer frempå. Begge deler har sine fordeler og ulemper. Vi trenger disse forskjellene. Og vi trenger debatten om viruset og hva vi skal gjøre med det, ikke en debatt om Debatten.

Heldigvis kan man se mange gode tiltak rundt om i både Norge og andre land. Folk som lager facebook-grupper for å hjelpe andre med å handle varer og lignende. Firma som gjør sine tjenester mer tilgjengelig uten betaling, i en periode der folk trenger innspill for å unngå brakkesyken. Det skjer mye positivt, men samtidig er det altså mye splittelse.

Vi mennesker er ikke så rasjonelle som vi kanskje liker å tro at vi er. Vi liker å lete etter bekreftelse på at ting er slik vi tror, fremfor opplysninger som tilsier at vi har tatt feil. De fleste har også veldig lett for å gjøre seg opp en mening basert på alt for lite kunnskap. Tror man at det er hysteri rundt Koronaviruset, vil man neppe være særlig imponert over Nyborg og hennes innspill. Er man imidlertid i motsatt ende av skalaen, er Nyborgs innspill akkurat den bekreftelsen man ønsker seg. Og da er det lett å stå der på hver sin side og kaste bomber over til motparten. Dere er hysteriske. Nei, dere skjønner ikke alvoret.

Det kan være at Nyborg har rett, at hennes kritikere har rett, eller at noen andre har rett. Uansett kan det ikke være noen tvil om at dette er noe som påvirker oss alle. Enten det er fordi viruset vil ta liv av folk vi er glade i, eller fordi vi får vår frihet innskrenket unødig. Det er ingen situasjon der ingen påvirkes. Og hvem som hadde rett, vet man ofte først i etterkant. Det er utrolig hvor lett avgjørelser er å ta, når man vet konsekvensene av det man velger. Det er ikke like lett å ta rett valg når man står midt oppe i situasjonen.

Når det en gang er slik, er det ikke på tide å finne flere måter å jobbe sammen på? Prøve å forstå hverandre, og akseptere at vi reagerer ulikt? At vi forstår ting ulikt? Noen får panikk og sitter nå med mer dopapir enn de mest ivrige dugnadsarbeiderne. Andre tar rolige avbalanserte grep for å forsøke å bidra til å bremse smitten. Og noen igjen ser ikke noe alvor i denne situasjonen, det er jo bare en vanlig influensa. Folk reagerer på forskjellige måter, uten at det nødvendigvis sier noe om moral eller dømmekraft. Alle disse, er jo likevel tjent med at man finner de beste mulige svar. På hva dette er, hva vi bør gjøre med det, og hvordan vi gjør det. Vi kan godt bruke tiden vår på å spre alt fra hamstreskam til hytteskam. Eller vi kan starte aksjoner for å få dra å hytten i påsken. Uansett hvor vi er oppi dette, løser det ingen problemer å forskanse seg og legge motparten for hat. Hva om vi heller prøver å forstå de som velger forskjellig fra oss, og ser om vi har noe å lære av dem? Hva om vi prøver å finne felles grunn? Kunne vi rett og slett velge å stå sammen i denne prøvelsen? Riktignok med et par meters avstand …

Kjære ytringsfrihetskommisjonen

Dere ble presentert av kulturminister Abid Raja fredag den 14.02, og har allerede møtt en del kritikk på hvordan dere som gruppe er satt sammen. Hvem som er der, og hvem/hva som mangler. Det skulle vel mye til for at ingen skulle være skeptisk til dere, uansett hvem som hadde sittet der. Og det er vel litt av grunnen til at den jobben dere nå skal i gang med, er så utrolig viktig. Så her kommer en liten bønn fra en blogger som ønsker seg mer debatt, og mindre støy.

Jeg har tittet litt på mandatet dere har fått. Det er ikke det tydeligste mandatet, men noen ting er klare. Det første er at dette ikke handler bare om det juridiske begrepet ytringsfrihet. Det handler ikke bare om å vurdere hva som skal være straffbart ved lov og hva som ikke skal være det. Det handler også om å finne tiltak for å sikre at flere kan og vil delta i samfunnsdebatten. Hvordan vi skal få et bedre ytringsklima. Selvfølgelig kunne man i teorien ha brukt lovverk til å straffe hardt enhver som plager en annen som ytrer seg. Her er det imidlertid stor fare for å møte seg selv i døren, ved å prøve å begrense den ytringsfriheten man er satt til å bedre. Flere forbud og mere straff, er neppe veien å gå.

Den juridiske ytringsfriheten

I Grunnloven heter det i § 100 at «ytringsfridom skal det vere». Tanken er at et demokrati er avhengig av at borgerne har mulighet til å ytre seg uten frykt for straff. En autoritær stat som begrenser kritikk, er altså ikke noe fullverdig demokrati. Likevel finner vi i straffeloven noen begrensninger. Oppfordringer til kriminelle handlinger, samt hatefulle ytringer er de mest kjente. Blasfemiparagrafen er vi heldigvis kvitt.

At det er straffbart å oppfordre til kriminelle handlinger er nok lett å forstå. Det er bare å lage seg et tenkt eksempel. En slags mafiaboss, som aldri selv utfører noen kriminelle handlinger, men gir klare ordrer om å bryte seg inn en plass, og stjele noe fra en annen. Dersom vedkommende skulle kunne bygge seg et slags imperium på slike handlinger og hevde retten til det gjennom ytringsfriheten, ville nok mange føle at det ikke var det ytringsfriheten dreide seg om. Det er i realiteten ikke ytringen i seg selv som er problemet, men heller det ønskede resultatet. Uansett om det er snakk om relativt små ting som et innbrudd, eller alvorlige eksempler som mord.

På samme måte er det lett å forsvare at hatefulle ytringer er ulovlige. De som rammes av disse ytringene opplever å miste en del av sin frihet, friheten til å leve i fred og ro. Ytringene kan ende opp med å begrense andres villighet til å ytre seg, ved at det ligger en trussel om hets og hatefulle meldinger dersom man ytrer seg om gitte tema, eller gitte standpunkt. Så igjen er det ikke den hatefulle ytringene i seg selv som er problemet, men igjen det ønskede resultatet. Å gjøre livet til den man ytrer seg til, mindre fritt.

Det ligger en rød tråden her. Et behov for å beskytte individet.
– Ytringsfriheten, beskytter individets rett til å delta i demokratiet
– Forbudet mot oppfordring til kriminelle handlinger, beskytter individet mot konsekvensen av disse kriminelle handlingene
– Forbudet mot hatefulle ytringer, beskytter individet mot hets, hat og trakassering
Målet er altså å sikre at så mange som mulig både kan, tørr og makter å delta i samfunnsdebatten. Nettopp for å sikre at alle kan delta i det demokratiet som er Norge.

Slik er det også lett å forstå hvorfor blasfemiparagrafen ikke passet inn. Religion var neppe parten som trengte beskyttelse fra enkeltindividet. Her var det en reell begrensning i hva man kunne kritisere, uten at maktforholdet mellom partene tilsa behov for en slik begrensning. Mens den religiøse organisasjonen og religionen i seg selv må tåle kritikk, vil forbudet mot hatefulle ytringer beskyttet enkeltindividet mot hets, hat og trakassering med basis i vedkommendes religion.

Så når dere nå tar fatt på deres arbeid med loven, hold gjerne på denne røde tråden. Vern individet. Vern muligheten hver enkelt burde ha til å delta i demokratiet. Og pass på at det ikke går på bekostning av muligheten til saklig kritikk..

Muligheten til å ytre seg

Den andre halvdelen av dette arbeidet, er å se hvordan man kan bidra til et bedre ytringsklima. Til at mennesker både ønsker, tørr og makter å delta i den offentlige debatten. Uansett hva tema måtte være. Dette blir nok også den vanskeligste delen av mandatet. For hvordan bidrar man til dette utover å lage lovverk og true med straff? Hvordan skal man sørge for at flere tørr å delta i debatten?

Den digitale tidsalder har gitt oss adgang til langt mer informasjon, og lettere adgang til å ytre det vi ønsker. Det er enkelt å sette seg ned, skrive det man tenker og spre det ut gjennom sosiale medier. Uansett om man bare digger Bodø/Glimt eller om man hater bomringen, så finnes det en mulighet for å spre dette budskapet ut til folk. Ulempen er naturligvis at dette også åpner for å spre hat. Det gjør det lettere å mobbe, trakassere, komme med trusler og hva det måtte være av negative ytringer. Og her er det store problemet. Det å uttale seg offentlig kan ha en høy pris. For noen stopper det ytringen fra å finne sted, hos andre er konsekvensene av ytringene til slutt ikke til å holde ut og de velger i ytterste fall å forlate oss alt for tidlig.

Men hvordan skal en ytringsfrihetskommisjon løse denne delen av mandatet? Hvordan skal dere bidra til å «… fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet …»? Hvordan skal dere finne «… tiltak for å sikre borgerne trygge rammer og infrastruktur for utøvelse av ytringsfriheten …»? Finnes det egentlig enkle løsninger på dette, som skal forhindre at det å ytre seg offentlig oppleves som skummelt, eller til og med får konsekvenser? Det nevnes muligheten for anonymitet. Vil ikke en anonym person som leser kommentarene på sine innlegg, potensielt bli like redd for å ytre seg som en som opptrer med fullt navn? Kanskje er det til og med enklere å angripe en anonym profil, enn et ansikt og et navn? Og vanskeligere å spore opp de som bryter loven gjennom ytringer skjult bak en anonymitet?

Å forsøke å gjøre noe med utsagnene som forhindrer andre i å ta del i den offentlige debatten, er nok å behandle symptomet fremfor sykdommen. Skal man greie å gjøre noe med ytringsklimaet vi nå har, er det neppe noen tekniske løsninger eller trusler om straff som vil gi de store endringene vi trenger. Det vil alltids finnes nye kanaler og muligheter for å ytre sitt hat. Det er nok heller hatet i seg selv om må bekjempes. Splittelsen vi ser rundt de store temaene. Splittelsen som gjør at diskusjonen ikke går på tema og et ønske om å finne løsninger, finne middelveier som kan fungere for alle parter. I stedet handler diskusjonen om hvem og hvordan motparten er. Det hagler med personangrep og generaliseringer om motparten. Det er langt lengre mellom saklige innlegg med forslag til løsninger.

Det er nok ingen komité som vil kunne fjerne alt hatet man ser rundt, splittelsen som gir oss-mot-dem på stadig flere tema. Til det må hele måten vi debatterer endre seg. Det krever tiltak som handler om endring av holdninger og kanskje bør det starte med politikerne våre. Kanskje bør det starte med de som har gitt dere oppdraget, uavhengig av hvilken del av politikken de tilhører. Dersom de kunne legge bort sine stråmenn, sine personangrep og andre tankefeil, og heller fokusere på å debattere tema med et reelt ønske om å finne de beste løsninger for oss borgere. Å vise vei, ikke med å slenge dritt om politiske rivaler, men heller konkurrere om å ha de beste ideene selv. Kanskje det da kunne være håp for at andre i den offentlige debatten fulgte etter? Kanskje trenger vi at politikerne legger bort behovet for å trykke motparter ned, og finner frem ønsket om å fortelle hvorfor de har den beste ideen.

Så kjære ytringsfrihetskommisjon. Lykke til med deres arbeid. Jeg håper dere kan benytte denne anledningen til å gjøre en forskjell for den norske samfunnsdebatten. Se naturligvis på alle mulige midler, muligheter og løsninger innenfor deres mandat. Men når dere gjør denne jobben, kan dere ikke ta en titt på hvordan våre politikere påvirker den samme debatten? Og kanskje foreslå som en del av løsningen, at de går foran som et godt eksempel? Vi har kanskje ikke nådd nivået til USA der presidentens eksempler på negative uttalelser om folk er for mange til å nevne. Kanskje kan vi likevel prøve å bevege oss i motsatt retning.

Kanskje kan rett og slett de som ønsker en bedre og mer inklusiv samfunnsdebatt, selv ta det første steget?

Med vennlig hilsen

Hans-Christian Ristad
En som ytrer seg, på Antibabbel.no

Folkeopprøret og opprøret mot opprøret

Fredag 7. februar ble facebookgruppen «Folkeopprøret mot klimahysteriet opprettet og gruppen har allerede rundet 100.000 medlemmer. 19. februar kommer et tilsvar med facebookgruppen «Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet», og allerede etter en dag har man rundt 60.000 medlemmer. Noen av medlemmene i hver av gruppene er nok muldvarper, tilstede bare for å observere motparten. Men hva sier disse medlemstallene egentlig om klimadebatten?

Oppretteren av den første gruppen, Knut Amundsen, uttaler til ABC Nyheter «hvorfor skal den prikken på jorden som heter Norge til enhver tid være best i verden? Jeg tenkte at nå er det nok». Han sier videre at han mener at Norge bør trekke seg ut av Parisavtalen og eventuelle andre klimaavtaler, siden Norge ikke forurenser. Han mener at selv om han ser at klimaet har endret seg siden han var ung gutt på 50-tallet, så er det ikke vi mennesker som har skyld i dette. I alle fall ikke vi i Norge. Medlemmene i gruppen varierer nok fra de som mener at vi tar for stor andel av tiltakene, til de som i likhet med Amundsen, mener at klimaendringene er naturlig svingninger.

Den andre gruppen ble ifølge stifter Eirik Stridsklev Nilsen hovedsakelig opprettet som en slags satire på den opprinnelige gruppen. Han uttaler til enerWE.no at «Det er kokko at 100.000 folk – hvis eneste grunnlag for å mene noe om klimaspørsmålet – er at de har sett ut av vinduet i dag får oppmerksomhet». Målsettingen i gruppen virker å være å bli større enn Folkeopprøret mot klimahysteriet. Om den klarer det gjenstår å se, men med det tempoet den vokser i er det ingen tvil om at det er mulig.

Hvis målet til Folkeopprøret mot klimahysteriet er å vise at mange nordmenn ikke tror at mennesker påvirker klimaet, er dette neppe særlig nyttig. En undersøkelse gjennomført av YouGov i 30 land, viser at andelen nordmenn som enten tror på klimaendringene men mener at mennesker ikke bidrar, eller ikke tror klimaet endrer seg, er på 10 %. Andelen som er enig i at klimaet endrer seg og tror at mennesker enten er hovedårsaken, eller bidrar, utgjør tilsammen 83 %, altså et klart flertall.

Selv om flertallet av nordmenn tror at vi mennesker bidrar i en eller annen grad til klimaendringene, er verken dette eller at 10 % er uenig, likegyldig. Å anta at noe stemmer basert på folks oppfatning er tankefeilen appell til popularitet. Fakta endrer seg ikke av folks oppfatning av den. Forskningen som gjøres på feltet er tilnærmet entydig på at mennesker bidrar til klimaendringene. Uenighetene dreier seg ikke om mennesker bidrar, men heller hvor mye vi bidrar, og akkurat hvor stor konsekvensen vil være. Når erfaringer viser at endringene ikke ble så ille som enkelte hevdet, handler det ofte ikke om at forskningen var feil, men heller hvordan media fremstiller saken. Forskningen vil gjerne anta et beste tilfelle, og et verste. Rommet mellom disse vil variere. Media fremstiller ofte verste tilfelle, og da kommer kritikken dersom verste tilfelle ikke slår til.

Etableringen av gruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet viser imidlertid det største problemet med klimadebatten i 2020. Det at man fortsatt må argumentere for om vi bidrar til klimaendringene eller ikke, hindrer de endringene som vil være nødvendig for å snu utviklingen. I stedet for å diskutere hva som er de mest effektive tiltakene, må man forsvare at man skal gjøre tiltak i det hele tatt. At grupperinger hindrer utvikling er naturligvis ikke noe nytt. Gitte grupperinger har motsatt seg alt fra alminnelig stemmerett, til at alle mennesker skal få gifte seg, uavhengig av hvem de elsker. Endringsmotstand ligger naturlig i oss alle. Alt fra frykt for det ukjente, via kravene om nyinvesteringer, til at man ikke ønsker å risikere å få en mindre behagelig hverdag enn det man har. Spørsmålet er hvordan man skal møte slik motstand.

Endringsledelse er et stort felt, og det finnes mange råd om hvordan man skal lykkes med å gjennomføre endring. Et råd er går imidlertid alltid igjen, involver de som berøres av endringen. Vis dem hvorfor endringen er nødvendig, og involver dem i hvordan den best kan gjennomføres. Problemet er bare at dette rådet ofte baserer seg på at du starter med et faktagrunnlag som de berørte vil forstå. Firmaet tjener ikke nok penger. Vi må legge om produktutvalget for å møte et nytt marked osv. Klimaendringene er et veldig sammensatt tema, med mange faktorer, og der det å spå helt presist er vanskelig. Når de berørte ikke aksepterer at endringen må skje i utgangspunktet, er det langt vanskeligere å få aksept for at noe må endres.

Med over 100.000 medlemmer i gruppen, og 10 % av befolkningen som ikke tror på at mennesker bidrar til klimaendringene, er det en betydelig del av befolkningen som ikke ser behovet for endring. Tvert imot vil de mene at endringene er totalt unødvendig. En kan da spørre seg om ikke dette er en stor nok del av de berørte til at man trenger å ha større fokus på å opplyse om hvorfor man ser at vi bidrar til klimaendringene. Kanskje må stortinget ta et steg tilbake i sin endringsledelse, og skape større aksept for faktagrunnlaget. Skape større aksept for at endringen må skje. Samtidig vil det å ta dette skrittet tilbake, igjen føre til at vi kommer lenger bak på hælene i selve endringsprosessen. Og det har vi kanskje ikke tid til.

Går man tilbake til den nevnte undersøkelsen, ser man at av de 30 landene det er undersøkt i, har Norge den laveste andelen som tror at menneskene er hovedårsaken til klimaendringene. Andelen som ikke tror på menneskers bidrag til klimaendring, er kun høyere i USA og Saudi Arabia. Dette er tall som burde bekymre. Mens 10 % av den norske befolkningen tror at vi ikke bidrar til klimaendringene, er det samme tallet bare 5 % i Danmark, og 3 % i Spania. Hvorfor er det så stor forskjell her hos oss? Kan det henge sammen med at vi i likhet med USA og Saudi Arabia, har sterke interesser i oljeutvinning? Eller har vi rett og slett ikke vært gode nok i opplysningsarbeidet. Det er vanskelig å si hvor høy andel man må kunne leve med. Det er imidlertid lite tvil om at andelen i Norge er alt for høy, og at et opplysningsarbeid her fremstår som nødvendig.

I mellomtiden risikerer man at ekkokammer som Folkeopprøret mot klimahysteriet øker andelen som tror klimautfordringene er en konspirasjon, samtidig som media i sitt sensasjonsjag nok fortsatt vil publisere verste-fall-situasjon, fremfor et mer nyansert bilde av mulige utfall.

Nordstrands råd, som hinter om kjøp

Berit Nordstrands innlegg med hennes 5 tips for å unngå influensa har blitt møtt med krass kritikk. Lege Kaveh Rashidi gikk så langt som å kalle henne en trussel mot folkehelsa. Hovedkritikken går på at rådene har ingen dokumentert effekt mot influensa, mens hun unnlater å komme med råd om å følge Folkehelseinstituttets anbefalinger. Dette er spesielt kritikkverdig siden Nordstrand selv er tidligere lege. I en kort debatt på TV2s God Morgen Norge ble imidlertid et annet poeng påpekt av motdebattant Ingeborg Senneset. Bak velmente råd skjuler det seg nemlig også en pr for egne produkter.

Selv om Nordstrand har sagt opp sin stilling som lege, bruker hun tittelen i starten av sin omtale av seg selv på hennes matblogg. En slik tittel gir naturligvis et inntrykk av at vedkommende er en autoritet på tema som omhandler helse. Når Nordstrand da velger å bruke denne tittelen på sin blogg, er det ikke urimelig å forvente at hennes råd også dekker de medisinske aspektet av hennes bakgrunn. På så måte kunne man forvente at rådene fra Folkehelseinstituttet om å ta vaksine dersom man er i utsatt gruppe, samt å ha god håndhygiene, inkluderes i innlegget. Disse nevnes imidlertid ikke, og det er heller ingen tekst til å signalisere at dette er ment som et supplement til medisinske råd. Folkehelseinstituttet nevnes riktignok i innlegget, men kun med referanse til deres spådom om når toppen av influensasesongen vil være. Innlegget som helhet har fokus på å «styrke immunforsvaret» gjennom andre tiltak, blant annet inntak av vitamin D og tran.

Det er nettopp her Senneset treffer spikeren på hodet når hun påpeker at Nordstrands råd sammenfaller veldig med produktene som selges under hennes navn. Allerede i det første av de fem rådene, anbefales det både vitamin D og en høykvalitets fiskeolje. Man kunne kanskje undret seg hvorfor disse to er satt sammen i ett råd, mens vitamin C står for seg selv i det nesten. Kan det ha en sammenheng med produktet «Berit Nordstrand Omega 3-MCT+D tran», altså en kombinasjon av fiskeolje og vitamin D? Koblingen er ikke gjort direkte, men de fleste som leser bloggen vil nok være kjent med produktene i serien «Made by Berit Nordstrand». Rådene vil også lett føre leserne over i en interesse av å kjøpe en eller flere av Nordstrands bøker.

Nå er det ikke noe galt i å ville bidra til at folk får en bedre helse og et bedre kosthold. Dette er også det argumentet Nordstrand trekker seg tilbake til i møte med kritikken fra Rashidi i Dagbladet. Fremfor å svare direkte på Rashidis spørsmål om hvorfor hun gir råd om ting som har ingen dokumentert effekt, kommer hun med en stråmannsargumentasjon der det fremstilles som om Rashidi mener at det å ta tran, spise mer grønnsaker og mer sjømat er farlig. Problemet er at det fremstår som lite tilfeldig at rådene samtidig sammenfaller med Nordstrands økonomiske interesser. Dette avfeies i stor grad med en innstilling om at det er ikke noe galt i å ville bidra til positivt endrede matvaner. Det er det heller ikke, men det bommer på den kritikken som fremsettes.

Setter man dette på spissen ser man imidlertid lettere hvorfor det som kan fremstå som noe uskyldig, som et minimum er uetisk. Se for deg følgende scenario. Antibabbel.no gikk ut med sitt råd mot influensa. Kjøp en Antibabbel-kopp, pakk den ut, fyll den med vann, og drikk det. Støvet som kommer med koppen er nemlig på ingen måte usunt, og er Antibabbels råd til å sikre deg mot influensa. I likhet med de fem rådene fra Nordstrand, har en slik absurd anbefaling ingen dokumentert effekt. Forskjellen ligger egentlig bare i at man er mer direkte i budskapet om at man ønsker at du skal kjøpe noe fra Antibabbel. Rådet er et mer tydelig forsøk på å selge egne produkter, uten å kunne vise til noen faktisk dokumentert effekt. Konsekvensen for kunden vil være relativt lik. Du ville kjøpt noe som er fint i seg selv, men ikke hjelper deg det minste med å unngå influensa. Kjøp gjerne en Antibabbel-kopp, men den vil på ingen måte hjelpe deg mot influensa.

En kunne kanskje anta at ingen ville latt seg lure til å kjøpe disse produktene og føle at de da var beskyttet mot influensa. Eller i alle fall bedre stilt enn uten dem. Realitetene viser imidlertid at verden er full av personer som eksempelvis begår tankefeilen appell til autoritet. De antar at fordi en lege sier at dette hjelper, så hjelper det. Kanskje antar de også at hvis det var andre ting man burde gjøre i tillegg, så blir også de nevnt. Det er ikke nødvendigvis slik at alle oppsøker informasjon fra kilder som Folkehelseinstituttet, uansett om de burde det. Da blir det ille nok at en lege kommer med råd som ikke har noen dokumentert effekt, men hakket verre når de i tillegg fremstår som en dårlig skjult markedsføring av hennes produkter. Ingenting i overskriften eller innlegget som helhet omtaler dette som et supplement til medisinske råd med dokumentert effekt. De fremstår heller som råd om å kjøpe et produkt, som tilfeldigvis selges med samme navn som den som kommer med rådene.

(Innlegget ble også publisert hos Dagbladet Meninger 17.02.2020)

Hvilken rolle har media i uopplyste valg?

Går du inn i et hvilket som helst apotek i Trondheim i dag og spør etter munnbind, så er de utsolgt. Samme beskjed vil du få om du prøver i Tromsø. Kanskje gjelder det også andre plasser. Årsaken er mest sannsynlig frykten for Koronaviruset som man kan lese om i stort sett alle elektroniske medier. Problemet er bare at munnbind har ingen effekt i slike tilfeller. Viruset er rett og slett så lite at det går rett gjennom munnbindet melder Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø, til Nordlys (for abonnementer). Så hvorfor har folk strømmet til for å dekke for munnen til ingen nytte? Kan det henge sammen med hvor mye mediedekning saken har fått?

I en tid der begrepet fake news har blitt innarbeidet i hvermannsens ordforråd kan vi se at trenden for våre tradisjonelle nyhetskilder er nedadgående. Norsk mediebarometer for 2018 kunne avsløre at vi nordmenn har fortsatt å redusere tiden vi bruker på papiravis, tv og radio, mens vi har økt tiden til lyd- og videomedier og ikke minst internett. Endringene i våre vaner har tvunget mediehusene til å skifte strategi for å sikre sin eksistens. Men hvordan har dette påvirket det nyhetsbildet vi nå ser, og ikke minst, hvordan påvirker det de valgene vi tar i hverdagen?

Begrepet fake news er ikke nytt, selv om mange vil kunne tro at det var Donald Trump som først ytret det. Ironisk nok vil en slik påstand i seg selv være «fake news». Falske nyheter har imidlertid tradisjonelt ikke hatt de beste forutsetninger for å spre seg. De tradisjonelle mediene har vært avhengig av troverdighet, og det å spre falske nyheter ville dermed vært et hardt slag til nettopp troverdigheten. Konspirasjonsteoretikere har derfor sjelden fått særlig stor plass i landsdekkende aviser og nyhetssenderinger, utover å bli portrettert nettopp for sin konspirasjonsteori. Men med en digital tidsalder der det å publisere noe er tilgjengelig for de fleste, har faktasjekk ikke nødvendigvis vært et like nødvendig krav for at noe skal bli lest eller lyttet til. Spesielt der man retter seg til et publikum som ønsker å høre deg si nettopp det du har tenkt å si.

Det finnes blogger og forum for å få bekreftet de fleste bias nå. Om du tror jorden er falt, at vaksiner fører til autisme, eller at det finnes en agenda for å redusere jordens befolkning gjennom moderne allmenn teknologi som 5G, ja så finnes det et ekkokammer spesielt tilpasset din tro. Den klart største hindringen for å snu klimaendringene vi mennesker må ta vår del av skylden for, er nettopp konspirasjonsteorier om at det hele er en bløff, en sammensvergelse. Du finner et utall blogger, facebookgrupper, forum og hva det måtte være, som bekrefter akkurat det du har lyst til å tro. Eksperter blir til såkalte eksperter, og videre til folk som bare sier det de gjør fordi de er avhengig av midler til å forske videre. Samtidig blir enhver person som evner å se en youtube-video eller to plutselig for opplyst å regne.

Faktasjekkere som faktisk.no og andre vil nok forsøke å avlive så mange av disse internettmytene som mulig. Det er på mange måter likevel en tapt kamp. For hvilket argument skal du bruke i debatt med en person som mener at ethvert argument du måtte komme med er falske nyheter og konspirasjoner? Hvordan bruker du logikk og resonnering, mot noen som ikke legger verdi i logiske resonnement?

Men hva med mediehusene? Hvordan er deres rolle nå i dette endrede bildet? Og hvordan har deres endringer i strategier, påvirket hvordan leserne oppfatter verden, hvilke valg de tar?

Tiden vi bruker på papiraviser har gått jevnt nedover og opplaget har i det store og hele hatt samme utvikling. Avisenes hjemmesider som i starten var mest en plass å vise frem de viktigste nyhetssakene for å sende deg til nærmeste kiosk for å kjøpe papirutgaven, har gått over til å ha mer innhold enn papirutgaven selv. Videoklipp, podcast, stream av viktige begivenheter osv. Det er imidlertid ikke bare formen for nyhetsformidling som har endret seg, men kravet til å være først ut med den største overskriften. Skal man sikre klikk og delinger må det lille som vises i oppsummeringen fenge. Sensasjonell overskrifter med korte ingresser som lokker leseren inn. Det er uvisst om etterspørselen etter dyptgravende journalistikk har sunket og kravet om sjokkhistorier har økt, men dreiningen av fokus virker i alle fall synlig både hos mediehusene selv, men ikke minst på sosiale medier. Stormen i vannglasset får plutselig spaltemeter etter spaltemeter, og få ting slår en god polarisering der parter settes opp mot hverandre og forsøkes dyttet så langt ut til kantene som mulig.

Kanskje er det et utslag av nettopp denne dreiningen som har ført til at flere byer nå ser sine apotek tømt for munnbind. Når nettaviser skriver om sjokkerende video om coronaviruset og lignende sensasjonelle historier, er det lett å la seg rive med. Måten saken presenteres på kan bidra til frykt i befolkningen, kanskje ubegrunnet sådan. En artikkel på forskning.no forteller om en dødsrate langt lavere enn f.eks. SARS. En langt mer nyansert sak med faktaopplysninger fremfor sensasjonell klikk-bait designet mer for å fange lesere enn å bidra til opplyse dem.

Det kan helt klart tenkes at det er mer apotekene enn mediehusenes oppgave å informere folk om at munnbindene ikke vil virke mot viruset. En må likevel kunne spørre om hvor mye media skriver om saken, og hvordan, bidrar sterkt til at disse kundene i det hele tatt befant seg på apoteket. Hvilket ansvar media har og bør ha for å sikre at de gir et mest mulig riktig bilde av det de rapporterer om. Hvordan de kan bidra til å opplyse folket, fremfor å skremme dem inn for å lese. Samtidig kan man snu det på hodet og spørre seg om vi har fått nettopp det vi ønsker, eller fortjener. Lar vi oss friste av ord som sjokk, avsløring og skandale, så er det vel nettopp det media vil melde. Så får vi heller stå der og lure på om det er media eller vi selv som er ansvarlig for at vi impulsivt gikk ut og tømte apotekene for unødige munnbind.