Det står godt til med ytringsfriheten i Norge

Ytringsfriheten i Norge er større nå, enn for bare 5 år siden. Vel, på papiret i alle fall. For det var først i 2015 at blasfemiparagrafen i den gamle straffeloven offisielt ble fjernet. Dermed var det en mindre ting vi kunne straffes for å ytre. Full ytringsfrihet har vi imidlertid ikke. Hatefulle ytringer, oppfordringer til kriminelle handlinger, noen ting er det naturlige årsaker til å forby. Det er når en frihet, går på bekostning av en annen. Så hvorfor dukker det stadig opp debatter der folk føler at ytringsfriheten blir mindre?

Nylig har spesielt to debatter vært aktuelle. Likheten i begge, er at de handler egentlig ikke om ytringsfrihet. Men begrepet tas opp som et slags forsvar i begge sakene. Den første saken er klimarealistenes annonse i blant annet Dagsavisen, Klassekampen og Stavanger Aftenblad. En helsides annonse der de annonsert for sitt syn på klimaendringene. Flere aviser valgte å takke nei til å annonsere.

Dagsavisen har forsvart sitt valg om å trykke annonsen, med å vise til ytringsfriheten. Sjefsredaktør Eirik Hoff Lysholm forsvaret valget med at de, etter noen justeringer i samarbeid med Klimarealistene, lot dem ytre seg i sin avis. Fordi «ytringsfriheten også har en pris». Dette handler imidlertid ikke om å sikre noen deres ytringsfrihet. Klimarealistene har all mulighet til å ytre sine meninger uten frykt for rettslige konsekvenser. All den tid budskapet er at klimaendringene ikke er reelle. Det Dagsavisen og noen andre valgte å gjøre, var å gi dem en arena for å ytre seg. Som de selv sier, de brukte til og med så mye tid på det at det ikke engang ble en inntekt for dem.

Det er ingenting i veien med å gi noen en arena for å ytre seg. Å forsøke å forsvare dette valget med å hevde at man kjemper for ytringsfriheten, er imidlertid feil. Klimarealistene fikk ikke mer ytringsfrihet av dette, de fikk bare mer rekkevidde med sitt budskap. Dersom Dagsavisen tror at de har kjempet en kamp for ytringsfriheten gjennom å trykke denne annonsen, så kan jeg forsikre om at lovene rundt hva som er greit å ytre eller ikke, neppe ble påvirket av denne heltedåden.

Den andre saken som har vært litt frem i media, er Trondheim Kommunes valg om å avskjedige driftsleder i kommunen, Anneli Virtanen. Sakens utgangspunkt var en bekymring over Virtanens tilknytning til blant annet Alternativ Medier og til organisasjonen Den Nordiske Motstandsbevegelsen (NMR). Bekymringen var knyttet spesielt til at hun hadde ansvaret for vedlikeholdet av 22. juli minnesmerket, samt at det ble sett på som en sikkerhetsrisiko at hun hadde inngående kunnskap om arrangement i Trondheim sentrum.

Igjen har ytringsfriheten blitt brukt som motargument. Hvordan kan noen som ikke har gjort noe ulovlig, bli sparket fra jobben sin for lovlige ytringer? Har vi ikke ytringsfrihet i Norge, praktiserer ikke Trondheim Kommune det? Problemet er bare at det heller ikke denne gangen handler om ytringsfrihet eller ikke. Ingen har hindret Virtanen å ytre sine meninger. Ytringsfriheten forhindrer kun rettslige følger av en ytring, ikke enhver konsekvens. Det er mange yrker som er av en slik art at man er avhengig av offentlighetens tillit for å kunne utføre jobben på en forsvarlig måte. Det er ikke ytringen i seg selv som er problematisk i Virtanens tilfelle, men holdninger hun har og støtter, som ikke kan kombineres med den jobben hun hadde. Hun står fortsatt like fritt til å ytre disse meningene.

Det har altså aldri stått bedre til med ytringsfriheten her i Norge. Det betyr ikke at ytringer er frie for konsekvenser, det vil de aldri være. Det betyr heller ikke at bare fordi noen vil ytre noe kontroversielt, må de tilbys en arena for dette. Dagsavisen sto helt fritt til å takke nei til Klimarealistenes annonse, uten at ytringsfriheten ville vært noe mindre av det. Anneli Virtanen har like mye ytringsfrihet den dag i dag, som da hun fortsatt var ansatt i Trondheim Kommune. Ytringsfriheten, den har det ganske godt, og det kan vi være glade for. Så får vi heller jobbe med ytringsklimaet. Kanskje det er behov for en ny organisasjon – Ytringsklimarealistene …

Det er på tide å stå sammen, med litt avstand

Koronaviruset. Covid19. SARS CoV-2. Vi blir ikke engang enige om hva vi burde kalle det. Heller ikke om hvor farlig dette er. Om regjeringen handlet for mye, for lite, for raskt, for tregt. Vi påfører hamstreskam, og legger ut memes om hvordan de som hamstrer må huske å kjøpe nok kondomer. Idioter har vi nemlig nok av. Noen var satt i karantene og dro ut på treningsstudio. Andre holder seg på hytta selv om myndighetene ber dem om å la være. Og sist nå kom altså brannfakkelen fra forsker Gunhild Alvik Nyborg om hvor alvorlig dette viruset altså er. Det er nok av tema å være splittet over.

Selvfølgelig er det problematisk at mange dro ut og hamstret gjær og mel og hva det nå var av hermetikk de manglet. Men dette var ikke nødvendigvis et uttrykk for egoisme eller ren idioti. Det var nok like mye panikk. Det skjer noe med oss mennesker når vi innser at vi er i en truet situasjon. Fight-or-flight er vi kjent med, kanskje ikke like kjent med at de som velger flight, gjerne tømmer butikken på veien. Men heldigvis hadde butikkene mer varer på vei. Og nå som panikken har lagt seg, vil nok folk handle litt mer som vanlig igjen. Det var veldig upraktisk der og da, spesielt for de som hadde jobbet som helter på sykehus og lignende, men man tilpasser seg.

Det er noe veldig uoversiktlig over hele situasjonen. Hva er egentlig dette viruset, og hva gjør det med oss. På den ene siden skal man slappe av fordi det vil gi de fleste bare milde symptomer. På den andre siden, tar den liv etter liv og vi sliter med å bremse den nok til at helsevesenet ikke blir satt i den umulige situasjonen at de må velge hvem som får leve og ikke. Ekspertene krangler om akkurat hvor alvorlig det er, og mens Norge har stengt ned noe, har Sverige bestemt å holde skolene og barnehagene åpen. Så hva er riktig der da? Er det Norge som ofrer bedrifter unødig, eller er det Svenskene som leker med liv? Og er det Nyborg som har rett, eller kritikerne hennes? Det er rett og slett umulig for Kari og Ola Nordmann å virkelig forstå hva det er vi er midt oppe i.

Debatten har fått massiv kritikk i etterkant av sin sending med Nyborg. Både for potensielt å skremme folk unødig, men også for å gi Nyborgs kritikere for lite tid til å komme med tilsvar. Kanskje er det rett å kritisere det, men hva om Nyborg har rett? Hva om vi har tatt for få grep? Den debatten er nyttig å ta, og da trenger vi motsvar. Vi trenger at de som virkelig kan dette, kan komme med sine innspill og forhåpentlig sammen skape en debatt som gir oss gode svar. Selv eksperter har blindsoner, samtidig som en må ta høyde for at noen forskere vil være veldig forsiktige med å konkludere noe ut ifra sine funn, andre er nok mer frempå. Begge deler har sine fordeler og ulemper. Vi trenger disse forskjellene. Og vi trenger debatten om viruset og hva vi skal gjøre med det, ikke en debatt om Debatten.

Heldigvis kan man se mange gode tiltak rundt om i både Norge og andre land. Folk som lager facebook-grupper for å hjelpe andre med å handle varer og lignende. Firma som gjør sine tjenester mer tilgjengelig uten betaling, i en periode der folk trenger innspill for å unngå brakkesyken. Det skjer mye positivt, men samtidig er det altså mye splittelse.

Vi mennesker er ikke så rasjonelle som vi kanskje liker å tro at vi er. Vi liker å lete etter bekreftelse på at ting er slik vi tror, fremfor opplysninger som tilsier at vi har tatt feil. De fleste har også veldig lett for å gjøre seg opp en mening basert på alt for lite kunnskap. Tror man at det er hysteri rundt Koronaviruset, vil man neppe være særlig imponert over Nyborg og hennes innspill. Er man imidlertid i motsatt ende av skalaen, er Nyborgs innspill akkurat den bekreftelsen man ønsker seg. Og da er det lett å stå der på hver sin side og kaste bomber over til motparten. Dere er hysteriske. Nei, dere skjønner ikke alvoret.

Det kan være at Nyborg har rett, at hennes kritikere har rett, eller at noen andre har rett. Uansett kan det ikke være noen tvil om at dette er noe som påvirker oss alle. Enten det er fordi viruset vil ta liv av folk vi er glade i, eller fordi vi får vår frihet innskrenket unødig. Det er ingen situasjon der ingen påvirkes. Og hvem som hadde rett, vet man ofte først i etterkant. Det er utrolig hvor lett avgjørelser er å ta, når man vet konsekvensene av det man velger. Det er ikke like lett å ta rett valg når man står midt oppe i situasjonen.

Når det en gang er slik, er det ikke på tide å finne flere måter å jobbe sammen på? Prøve å forstå hverandre, og akseptere at vi reagerer ulikt? At vi forstår ting ulikt? Noen får panikk og sitter nå med mer dopapir enn de mest ivrige dugnadsarbeiderne. Andre tar rolige avbalanserte grep for å forsøke å bidra til å bremse smitten. Og noen igjen ser ikke noe alvor i denne situasjonen, det er jo bare en vanlig influensa. Folk reagerer på forskjellige måter, uten at det nødvendigvis sier noe om moral eller dømmekraft. Alle disse, er jo likevel tjent med at man finner de beste mulige svar. På hva dette er, hva vi bør gjøre med det, og hvordan vi gjør det. Vi kan godt bruke tiden vår på å spre alt fra hamstreskam til hytteskam. Eller vi kan starte aksjoner for å få dra å hytten i påsken. Uansett hvor vi er oppi dette, løser det ingen problemer å forskanse seg og legge motparten for hat. Hva om vi heller prøver å forstå de som velger forskjellig fra oss, og ser om vi har noe å lære av dem? Hva om vi prøver å finne felles grunn? Kunne vi rett og slett velge å stå sammen i denne prøvelsen? Riktignok med et par meters avstand …

Kjære ytringsfrihetskommisjonen

Dere ble presentert av kulturminister Abid Raja fredag den 14.02, og har allerede møtt en del kritikk på hvordan dere som gruppe er satt sammen. Hvem som er der, og hvem/hva som mangler. Det skulle vel mye til for at ingen skulle være skeptisk til dere, uansett hvem som hadde sittet der. Og det er vel litt av grunnen til at den jobben dere nå skal i gang med, er så utrolig viktig. Så her kommer en liten bønn fra en blogger som ønsker seg mer debatt, og mindre støy.

Jeg har tittet litt på mandatet dere har fått. Det er ikke det tydeligste mandatet, men noen ting er klare. Det første er at dette ikke handler bare om det juridiske begrepet ytringsfrihet. Det handler ikke bare om å vurdere hva som skal være straffbart ved lov og hva som ikke skal være det. Det handler også om å finne tiltak for å sikre at flere kan og vil delta i samfunnsdebatten. Hvordan vi skal få et bedre ytringsklima. Selvfølgelig kunne man i teorien ha brukt lovverk til å straffe hardt enhver som plager en annen som ytrer seg. Her er det imidlertid stor fare for å møte seg selv i døren, ved å prøve å begrense den ytringsfriheten man er satt til å bedre. Flere forbud og mere straff, er neppe veien å gå.

Den juridiske ytringsfriheten

I Grunnloven heter det i § 100 at «ytringsfridom skal det vere». Tanken er at et demokrati er avhengig av at borgerne har mulighet til å ytre seg uten frykt for straff. En autoritær stat som begrenser kritikk, er altså ikke noe fullverdig demokrati. Likevel finner vi i straffeloven noen begrensninger. Oppfordringer til kriminelle handlinger, samt hatefulle ytringer er de mest kjente. Blasfemiparagrafen er vi heldigvis kvitt.

At det er straffbart å oppfordre til kriminelle handlinger er nok lett å forstå. Det er bare å lage seg et tenkt eksempel. En slags mafiaboss, som aldri selv utfører noen kriminelle handlinger, men gir klare ordrer om å bryte seg inn en plass, og stjele noe fra en annen. Dersom vedkommende skulle kunne bygge seg et slags imperium på slike handlinger og hevde retten til det gjennom ytringsfriheten, ville nok mange føle at det ikke var det ytringsfriheten dreide seg om. Det er i realiteten ikke ytringen i seg selv som er problemet, men heller det ønskede resultatet. Uansett om det er snakk om relativt små ting som et innbrudd, eller alvorlige eksempler som mord.

På samme måte er det lett å forsvare at hatefulle ytringer er ulovlige. De som rammes av disse ytringene opplever å miste en del av sin frihet, friheten til å leve i fred og ro. Ytringene kan ende opp med å begrense andres villighet til å ytre seg, ved at det ligger en trussel om hets og hatefulle meldinger dersom man ytrer seg om gitte tema, eller gitte standpunkt. Så igjen er det ikke den hatefulle ytringene i seg selv som er problemet, men igjen det ønskede resultatet. Å gjøre livet til den man ytrer seg til, mindre fritt.

Det ligger en rød tråden her. Et behov for å beskytte individet.
– Ytringsfriheten, beskytter individets rett til å delta i demokratiet
– Forbudet mot oppfordring til kriminelle handlinger, beskytter individet mot konsekvensen av disse kriminelle handlingene
– Forbudet mot hatefulle ytringer, beskytter individet mot hets, hat og trakassering
Målet er altså å sikre at så mange som mulig både kan, tørr og makter å delta i samfunnsdebatten. Nettopp for å sikre at alle kan delta i det demokratiet som er Norge.

Slik er det også lett å forstå hvorfor blasfemiparagrafen ikke passet inn. Religion var neppe parten som trengte beskyttelse fra enkeltindividet. Her var det en reell begrensning i hva man kunne kritisere, uten at maktforholdet mellom partene tilsa behov for en slik begrensning. Mens den religiøse organisasjonen og religionen i seg selv må tåle kritikk, vil forbudet mot hatefulle ytringer beskyttet enkeltindividet mot hets, hat og trakassering med basis i vedkommendes religion.

Så når dere nå tar fatt på deres arbeid med loven, hold gjerne på denne røde tråden. Vern individet. Vern muligheten hver enkelt burde ha til å delta i demokratiet. Og pass på at det ikke går på bekostning av muligheten til saklig kritikk..

Muligheten til å ytre seg

Den andre halvdelen av dette arbeidet, er å se hvordan man kan bidra til et bedre ytringsklima. Til at mennesker både ønsker, tørr og makter å delta i den offentlige debatten. Uansett hva tema måtte være. Dette blir nok også den vanskeligste delen av mandatet. For hvordan bidrar man til dette utover å lage lovverk og true med straff? Hvordan skal man sørge for at flere tørr å delta i debatten?

Den digitale tidsalder har gitt oss adgang til langt mer informasjon, og lettere adgang til å ytre det vi ønsker. Det er enkelt å sette seg ned, skrive det man tenker og spre det ut gjennom sosiale medier. Uansett om man bare digger Bodø/Glimt eller om man hater bomringen, så finnes det en mulighet for å spre dette budskapet ut til folk. Ulempen er naturligvis at dette også åpner for å spre hat. Det gjør det lettere å mobbe, trakassere, komme med trusler og hva det måtte være av negative ytringer. Og her er det store problemet. Det å uttale seg offentlig kan ha en høy pris. For noen stopper det ytringen fra å finne sted, hos andre er konsekvensene av ytringene til slutt ikke til å holde ut og de velger i ytterste fall å forlate oss alt for tidlig.

Men hvordan skal en ytringsfrihetskommisjon løse denne delen av mandatet? Hvordan skal dere bidra til å «… fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet …»? Hvordan skal dere finne «… tiltak for å sikre borgerne trygge rammer og infrastruktur for utøvelse av ytringsfriheten …»? Finnes det egentlig enkle løsninger på dette, som skal forhindre at det å ytre seg offentlig oppleves som skummelt, eller til og med får konsekvenser? Det nevnes muligheten for anonymitet. Vil ikke en anonym person som leser kommentarene på sine innlegg, potensielt bli like redd for å ytre seg som en som opptrer med fullt navn? Kanskje er det til og med enklere å angripe en anonym profil, enn et ansikt og et navn? Og vanskeligere å spore opp de som bryter loven gjennom ytringer skjult bak en anonymitet?

Å forsøke å gjøre noe med utsagnene som forhindrer andre i å ta del i den offentlige debatten, er nok å behandle symptomet fremfor sykdommen. Skal man greie å gjøre noe med ytringsklimaet vi nå har, er det neppe noen tekniske løsninger eller trusler om straff som vil gi de store endringene vi trenger. Det vil alltids finnes nye kanaler og muligheter for å ytre sitt hat. Det er nok heller hatet i seg selv om må bekjempes. Splittelsen vi ser rundt de store temaene. Splittelsen som gjør at diskusjonen ikke går på tema og et ønske om å finne løsninger, finne middelveier som kan fungere for alle parter. I stedet handler diskusjonen om hvem og hvordan motparten er. Det hagler med personangrep og generaliseringer om motparten. Det er langt lengre mellom saklige innlegg med forslag til løsninger.

Det er nok ingen komité som vil kunne fjerne alt hatet man ser rundt, splittelsen som gir oss-mot-dem på stadig flere tema. Til det må hele måten vi debatterer endre seg. Det krever tiltak som handler om endring av holdninger og kanskje bør det starte med politikerne våre. Kanskje bør det starte med de som har gitt dere oppdraget, uavhengig av hvilken del av politikken de tilhører. Dersom de kunne legge bort sine stråmenn, sine personangrep og andre tankefeil, og heller fokusere på å debattere tema med et reelt ønske om å finne de beste løsninger for oss borgere. Å vise vei, ikke med å slenge dritt om politiske rivaler, men heller konkurrere om å ha de beste ideene selv. Kanskje det da kunne være håp for at andre i den offentlige debatten fulgte etter? Kanskje trenger vi at politikerne legger bort behovet for å trykke motparter ned, og finner frem ønsket om å fortelle hvorfor de har den beste ideen.

Så kjære ytringsfrihetskommisjon. Lykke til med deres arbeid. Jeg håper dere kan benytte denne anledningen til å gjøre en forskjell for den norske samfunnsdebatten. Se naturligvis på alle mulige midler, muligheter og løsninger innenfor deres mandat. Men når dere gjør denne jobben, kan dere ikke ta en titt på hvordan våre politikere påvirker den samme debatten? Og kanskje foreslå som en del av løsningen, at de går foran som et godt eksempel? Vi har kanskje ikke nådd nivået til USA der presidentens eksempler på negative uttalelser om folk er for mange til å nevne. Kanskje kan vi likevel prøve å bevege oss i motsatt retning.

Kanskje kan rett og slett de som ønsker en bedre og mer inklusiv samfunnsdebatt, selv ta det første steget?

Med vennlig hilsen

Hans-Christian Ristad
En som ytrer seg, på Antibabbel.no

Folkeopprøret og opprøret mot opprøret

Fredag 7. februar ble facebookgruppen «Folkeopprøret mot klimahysteriet opprettet og gruppen har allerede rundet 100.000 medlemmer. 19. februar kommer et tilsvar med facebookgruppen «Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet», og allerede etter en dag har man rundt 60.000 medlemmer. Noen av medlemmene i hver av gruppene er nok muldvarper, tilstede bare for å observere motparten. Men hva sier disse medlemstallene egentlig om klimadebatten?

Oppretteren av den første gruppen, Knut Amundsen, uttaler til ABC Nyheter «hvorfor skal den prikken på jorden som heter Norge til enhver tid være best i verden? Jeg tenkte at nå er det nok». Han sier videre at han mener at Norge bør trekke seg ut av Parisavtalen og eventuelle andre klimaavtaler, siden Norge ikke forurenser. Han mener at selv om han ser at klimaet har endret seg siden han var ung gutt på 50-tallet, så er det ikke vi mennesker som har skyld i dette. I alle fall ikke vi i Norge. Medlemmene i gruppen varierer nok fra de som mener at vi tar for stor andel av tiltakene, til de som i likhet med Amundsen, mener at klimaendringene er naturlig svingninger.

Den andre gruppen ble ifølge stifter Eirik Stridsklev Nilsen hovedsakelig opprettet som en slags satire på den opprinnelige gruppen. Han uttaler til enerWE.no at «Det er kokko at 100.000 folk – hvis eneste grunnlag for å mene noe om klimaspørsmålet – er at de har sett ut av vinduet i dag får oppmerksomhet». Målsettingen i gruppen virker å være å bli større enn Folkeopprøret mot klimahysteriet. Om den klarer det gjenstår å se, men med det tempoet den vokser i er det ingen tvil om at det er mulig.

Hvis målet til Folkeopprøret mot klimahysteriet er å vise at mange nordmenn ikke tror at mennesker påvirker klimaet, er dette neppe særlig nyttig. En undersøkelse gjennomført av YouGov i 30 land, viser at andelen nordmenn som enten tror på klimaendringene men mener at mennesker ikke bidrar, eller ikke tror klimaet endrer seg, er på 10 %. Andelen som er enig i at klimaet endrer seg og tror at mennesker enten er hovedårsaken, eller bidrar, utgjør tilsammen 83 %, altså et klart flertall.

Selv om flertallet av nordmenn tror at vi mennesker bidrar i en eller annen grad til klimaendringene, er verken dette eller at 10 % er uenig, likegyldig. Å anta at noe stemmer basert på folks oppfatning er tankefeilen appell til popularitet. Fakta endrer seg ikke av folks oppfatning av den. Forskningen som gjøres på feltet er tilnærmet entydig på at mennesker bidrar til klimaendringene. Uenighetene dreier seg ikke om mennesker bidrar, men heller hvor mye vi bidrar, og akkurat hvor stor konsekvensen vil være. Når erfaringer viser at endringene ikke ble så ille som enkelte hevdet, handler det ofte ikke om at forskningen var feil, men heller hvordan media fremstiller saken. Forskningen vil gjerne anta et beste tilfelle, og et verste. Rommet mellom disse vil variere. Media fremstiller ofte verste tilfelle, og da kommer kritikken dersom verste tilfelle ikke slår til.

Etableringen av gruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet viser imidlertid det største problemet med klimadebatten i 2020. Det at man fortsatt må argumentere for om vi bidrar til klimaendringene eller ikke, hindrer de endringene som vil være nødvendig for å snu utviklingen. I stedet for å diskutere hva som er de mest effektive tiltakene, må man forsvare at man skal gjøre tiltak i det hele tatt. At grupperinger hindrer utvikling er naturligvis ikke noe nytt. Gitte grupperinger har motsatt seg alt fra alminnelig stemmerett, til at alle mennesker skal få gifte seg, uavhengig av hvem de elsker. Endringsmotstand ligger naturlig i oss alle. Alt fra frykt for det ukjente, via kravene om nyinvesteringer, til at man ikke ønsker å risikere å få en mindre behagelig hverdag enn det man har. Spørsmålet er hvordan man skal møte slik motstand.

Endringsledelse er et stort felt, og det finnes mange råd om hvordan man skal lykkes med å gjennomføre endring. Et råd er går imidlertid alltid igjen, involver de som berøres av endringen. Vis dem hvorfor endringen er nødvendig, og involver dem i hvordan den best kan gjennomføres. Problemet er bare at dette rådet ofte baserer seg på at du starter med et faktagrunnlag som de berørte vil forstå. Firmaet tjener ikke nok penger. Vi må legge om produktutvalget for å møte et nytt marked osv. Klimaendringene er et veldig sammensatt tema, med mange faktorer, og der det å spå helt presist er vanskelig. Når de berørte ikke aksepterer at endringen må skje i utgangspunktet, er det langt vanskeligere å få aksept for at noe må endres.

Med over 100.000 medlemmer i gruppen, og 10 % av befolkningen som ikke tror på at mennesker bidrar til klimaendringene, er det en betydelig del av befolkningen som ikke ser behovet for endring. Tvert imot vil de mene at endringene er totalt unødvendig. En kan da spørre seg om ikke dette er en stor nok del av de berørte til at man trenger å ha større fokus på å opplyse om hvorfor man ser at vi bidrar til klimaendringene. Kanskje må stortinget ta et steg tilbake i sin endringsledelse, og skape større aksept for faktagrunnlaget. Skape større aksept for at endringen må skje. Samtidig vil det å ta dette skrittet tilbake, igjen føre til at vi kommer lenger bak på hælene i selve endringsprosessen. Og det har vi kanskje ikke tid til.

Går man tilbake til den nevnte undersøkelsen, ser man at av de 30 landene det er undersøkt i, har Norge den laveste andelen som tror at menneskene er hovedårsaken til klimaendringene. Andelen som ikke tror på menneskers bidrag til klimaendring, er kun høyere i USA og Saudi Arabia. Dette er tall som burde bekymre. Mens 10 % av den norske befolkningen tror at vi ikke bidrar til klimaendringene, er det samme tallet bare 5 % i Danmark, og 3 % i Spania. Hvorfor er det så stor forskjell her hos oss? Kan det henge sammen med at vi i likhet med USA og Saudi Arabia, har sterke interesser i oljeutvinning? Eller har vi rett og slett ikke vært gode nok i opplysningsarbeidet. Det er vanskelig å si hvor høy andel man må kunne leve med. Det er imidlertid lite tvil om at andelen i Norge er alt for høy, og at et opplysningsarbeid her fremstår som nødvendig.

I mellomtiden risikerer man at ekkokammer som Folkeopprøret mot klimahysteriet øker andelen som tror klimautfordringene er en konspirasjon, samtidig som media i sitt sensasjonsjag nok fortsatt vil publisere verste-fall-situasjon, fremfor et mer nyansert bilde av mulige utfall.

Nordstrands råd, som hinter om kjøp

Berit Nordstrands innlegg med hennes 5 tips for å unngå influensa har blitt møtt med krass kritikk. Lege Kaveh Rashidi gikk så langt som å kalle henne en trussel mot folkehelsa. Hovedkritikken går på at rådene har ingen dokumentert effekt mot influensa, mens hun unnlater å komme med råd om å følge Folkehelseinstituttets anbefalinger. Dette er spesielt kritikkverdig siden Nordstrand selv er tidligere lege. I en kort debatt på TV2s God Morgen Norge ble imidlertid et annet poeng påpekt av motdebattant Ingeborg Senneset. Bak velmente råd skjuler det seg nemlig også en pr for egne produkter.

Selv om Nordstrand har sagt opp sin stilling som lege, bruker hun tittelen i starten av sin omtale av seg selv på hennes matblogg. En slik tittel gir naturligvis et inntrykk av at vedkommende er en autoritet på tema som omhandler helse. Når Nordstrand da velger å bruke denne tittelen på sin blogg, er det ikke urimelig å forvente at hennes råd også dekker de medisinske aspektet av hennes bakgrunn. På så måte kunne man forvente at rådene fra Folkehelseinstituttet om å ta vaksine dersom man er i utsatt gruppe, samt å ha god håndhygiene, inkluderes i innlegget. Disse nevnes imidlertid ikke, og det er heller ingen tekst til å signalisere at dette er ment som et supplement til medisinske råd. Folkehelseinstituttet nevnes riktignok i innlegget, men kun med referanse til deres spådom om når toppen av influensasesongen vil være. Innlegget som helhet har fokus på å «styrke immunforsvaret» gjennom andre tiltak, blant annet inntak av vitamin D og tran.

Det er nettopp her Senneset treffer spikeren på hodet når hun påpeker at Nordstrands råd sammenfaller veldig med produktene som selges under hennes navn. Allerede i det første av de fem rådene, anbefales det både vitamin D og en høykvalitets fiskeolje. Man kunne kanskje undret seg hvorfor disse to er satt sammen i ett råd, mens vitamin C står for seg selv i det nesten. Kan det ha en sammenheng med produktet «Berit Nordstrand Omega 3-MCT+D tran», altså en kombinasjon av fiskeolje og vitamin D? Koblingen er ikke gjort direkte, men de fleste som leser bloggen vil nok være kjent med produktene i serien «Made by Berit Nordstrand». Rådene vil også lett føre leserne over i en interesse av å kjøpe en eller flere av Nordstrands bøker.

Nå er det ikke noe galt i å ville bidra til at folk får en bedre helse og et bedre kosthold. Dette er også det argumentet Nordstrand trekker seg tilbake til i møte med kritikken fra Rashidi i Dagbladet. Fremfor å svare direkte på Rashidis spørsmål om hvorfor hun gir råd om ting som har ingen dokumentert effekt, kommer hun med en stråmannsargumentasjon der det fremstilles som om Rashidi mener at det å ta tran, spise mer grønnsaker og mer sjømat er farlig. Problemet er at det fremstår som lite tilfeldig at rådene samtidig sammenfaller med Nordstrands økonomiske interesser. Dette avfeies i stor grad med en innstilling om at det er ikke noe galt i å ville bidra til positivt endrede matvaner. Det er det heller ikke, men det bommer på den kritikken som fremsettes.

Setter man dette på spissen ser man imidlertid lettere hvorfor det som kan fremstå som noe uskyldig, som et minimum er uetisk. Se for deg følgende scenario. Antibabbel.no gikk ut med sitt råd mot influensa. Kjøp en Antibabbel-kopp, pakk den ut, fyll den med vann, og drikk det. Støvet som kommer med koppen er nemlig på ingen måte usunt, og er Antibabbels råd til å sikre deg mot influensa. I likhet med de fem rådene fra Nordstrand, har en slik absurd anbefaling ingen dokumentert effekt. Forskjellen ligger egentlig bare i at man er mer direkte i budskapet om at man ønsker at du skal kjøpe noe fra Antibabbel. Rådet er et mer tydelig forsøk på å selge egne produkter, uten å kunne vise til noen faktisk dokumentert effekt. Konsekvensen for kunden vil være relativt lik. Du ville kjøpt noe som er fint i seg selv, men ikke hjelper deg det minste med å unngå influensa. Kjøp gjerne en Antibabbel-kopp, men den vil på ingen måte hjelpe deg mot influensa.

En kunne kanskje anta at ingen ville latt seg lure til å kjøpe disse produktene og føle at de da var beskyttet mot influensa. Eller i alle fall bedre stilt enn uten dem. Realitetene viser imidlertid at verden er full av personer som eksempelvis begår tankefeilen appell til autoritet. De antar at fordi en lege sier at dette hjelper, så hjelper det. Kanskje antar de også at hvis det var andre ting man burde gjøre i tillegg, så blir også de nevnt. Det er ikke nødvendigvis slik at alle oppsøker informasjon fra kilder som Folkehelseinstituttet, uansett om de burde det. Da blir det ille nok at en lege kommer med råd som ikke har noen dokumentert effekt, men hakket verre når de i tillegg fremstår som en dårlig skjult markedsføring av hennes produkter. Ingenting i overskriften eller innlegget som helhet omtaler dette som et supplement til medisinske råd med dokumentert effekt. De fremstår heller som råd om å kjøpe et produkt, som tilfeldigvis selges med samme navn som den som kommer med rådene.

(Innlegget ble også publisert hos Dagbladet Meninger 17.02.2020)

Hvilken rolle har media i uopplyste valg?

Går du inn i et hvilket som helst apotek i Trondheim i dag og spør etter munnbind, så er de utsolgt. Samme beskjed vil du få om du prøver i Tromsø. Kanskje gjelder det også andre plasser. Årsaken er mest sannsynlig frykten for Koronaviruset som man kan lese om i stort sett alle elektroniske medier. Problemet er bare at munnbind har ingen effekt i slike tilfeller. Viruset er rett og slett så lite at det går rett gjennom munnbindet melder Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø, til Nordlys (for abonnementer). Så hvorfor har folk strømmet til for å dekke for munnen til ingen nytte? Kan det henge sammen med hvor mye mediedekning saken har fått?

I en tid der begrepet fake news har blitt innarbeidet i hvermannsens ordforråd kan vi se at trenden for våre tradisjonelle nyhetskilder er nedadgående. Norsk mediebarometer for 2018 kunne avsløre at vi nordmenn har fortsatt å redusere tiden vi bruker på papiravis, tv og radio, mens vi har økt tiden til lyd- og videomedier og ikke minst internett. Endringene i våre vaner har tvunget mediehusene til å skifte strategi for å sikre sin eksistens. Men hvordan har dette påvirket det nyhetsbildet vi nå ser, og ikke minst, hvordan påvirker det de valgene vi tar i hverdagen?

Begrepet fake news er ikke nytt, selv om mange vil kunne tro at det var Donald Trump som først ytret det. Ironisk nok vil en slik påstand i seg selv være «fake news». Falske nyheter har imidlertid tradisjonelt ikke hatt de beste forutsetninger for å spre seg. De tradisjonelle mediene har vært avhengig av troverdighet, og det å spre falske nyheter ville dermed vært et hardt slag til nettopp troverdigheten. Konspirasjonsteoretikere har derfor sjelden fått særlig stor plass i landsdekkende aviser og nyhetssenderinger, utover å bli portrettert nettopp for sin konspirasjonsteori. Men med en digital tidsalder der det å publisere noe er tilgjengelig for de fleste, har faktasjekk ikke nødvendigvis vært et like nødvendig krav for at noe skal bli lest eller lyttet til. Spesielt der man retter seg til et publikum som ønsker å høre deg si nettopp det du har tenkt å si.

Det finnes blogger og forum for å få bekreftet de fleste bias nå. Om du tror jorden er falt, at vaksiner fører til autisme, eller at det finnes en agenda for å redusere jordens befolkning gjennom moderne allmenn teknologi som 5G, ja så finnes det et ekkokammer spesielt tilpasset din tro. Den klart største hindringen for å snu klimaendringene vi mennesker må ta vår del av skylden for, er nettopp konspirasjonsteorier om at det hele er en bløff, en sammensvergelse. Du finner et utall blogger, facebookgrupper, forum og hva det måtte være, som bekrefter akkurat det du har lyst til å tro. Eksperter blir til såkalte eksperter, og videre til folk som bare sier det de gjør fordi de er avhengig av midler til å forske videre. Samtidig blir enhver person som evner å se en youtube-video eller to plutselig for opplyst å regne.

Faktasjekkere som faktisk.no og andre vil nok forsøke å avlive så mange av disse internettmytene som mulig. Det er på mange måter likevel en tapt kamp. For hvilket argument skal du bruke i debatt med en person som mener at ethvert argument du måtte komme med er falske nyheter og konspirasjoner? Hvordan bruker du logikk og resonnering, mot noen som ikke legger verdi i logiske resonnement?

Men hva med mediehusene? Hvordan er deres rolle nå i dette endrede bildet? Og hvordan har deres endringer i strategier, påvirket hvordan leserne oppfatter verden, hvilke valg de tar?

Tiden vi bruker på papiraviser har gått jevnt nedover og opplaget har i det store og hele hatt samme utvikling. Avisenes hjemmesider som i starten var mest en plass å vise frem de viktigste nyhetssakene for å sende deg til nærmeste kiosk for å kjøpe papirutgaven, har gått over til å ha mer innhold enn papirutgaven selv. Videoklipp, podcast, stream av viktige begivenheter osv. Det er imidlertid ikke bare formen for nyhetsformidling som har endret seg, men kravet til å være først ut med den største overskriften. Skal man sikre klikk og delinger må det lille som vises i oppsummeringen fenge. Sensasjonell overskrifter med korte ingresser som lokker leseren inn. Det er uvisst om etterspørselen etter dyptgravende journalistikk har sunket og kravet om sjokkhistorier har økt, men dreiningen av fokus virker i alle fall synlig både hos mediehusene selv, men ikke minst på sosiale medier. Stormen i vannglasset får plutselig spaltemeter etter spaltemeter, og få ting slår en god polarisering der parter settes opp mot hverandre og forsøkes dyttet så langt ut til kantene som mulig.

Kanskje er det et utslag av nettopp denne dreiningen som har ført til at flere byer nå ser sine apotek tømt for munnbind. Når nettaviser skriver om sjokkerende video om coronaviruset og lignende sensasjonelle historier, er det lett å la seg rive med. Måten saken presenteres på kan bidra til frykt i befolkningen, kanskje ubegrunnet sådan. En artikkel på forskning.no forteller om en dødsrate langt lavere enn f.eks. SARS. En langt mer nyansert sak med faktaopplysninger fremfor sensasjonell klikk-bait designet mer for å fange lesere enn å bidra til opplyse dem.

Det kan helt klart tenkes at det er mer apotekene enn mediehusenes oppgave å informere folk om at munnbindene ikke vil virke mot viruset. En må likevel kunne spørre om hvor mye media skriver om saken, og hvordan, bidrar sterkt til at disse kundene i det hele tatt befant seg på apoteket. Hvilket ansvar media har og bør ha for å sikre at de gir et mest mulig riktig bilde av det de rapporterer om. Hvordan de kan bidra til å opplyse folket, fremfor å skremme dem inn for å lese. Samtidig kan man snu det på hodet og spørre seg om vi har fått nettopp det vi ønsker, eller fortjener. Lar vi oss friste av ord som sjokk, avsløring og skandale, så er det vel nettopp det media vil melde. Så får vi heller stå der og lure på om det er media eller vi selv som er ansvarlig for at vi impulsivt gikk ut og tømte apotekene for unødige munnbind.

Ja Leirstein, nepotisme er problematisk

Nylig kunne Dagbladet melde at Ulf Leirstein hadde ansatt sin egen sønn som politisk rådgiver på deltid. Leirstein selv forklarer dette med at det er ingen som vil ødelegge karrieren sin ved å jobbe for ham, samt at det ikke er så attraktivt å jobbe deltid i knappe to år. I tillegg mener han at de beste rådgiverne finner man i familien. Så hvorfor er det så problematisk at Leirstein har valgt å ansette sin sønn?

Ordet nepotisme stammer fra det latinske ordet nepos, som betyr nevø. Det ble sannsynligvis først brukt om paver og biskoper som delte ut viktige verv i den katolske kirken til sine nevøer. Vervene ble altså tildelt ut ifra slektskap, fremfor kompetanse. Jusleksikonet beskriver nepotisme slik:

«Nepotisme betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.»

Når Leirstein velger å ansette sin sønn så kan det godt være at vedkommende er godt kvalifisert for stillingen, men det vil fortsatt være tvil rundt om Leirstein ansatte sin sønn basert på faktisk kompetanse, eller fordi han var nettopp hans sønn. Den offentlige oppfatningen vil nok være at slektskapet som et minimum var en av flere tellende faktorer.

Partiene på Stortinget mottar økonomisk støtte og det samme gjør Leirstein som sitter der uten partitilhørighet. Det er fra dette beløpet at Leirstein finner muligheten til å lønne sin sønn for et deltidsarbeid. Nettopp det at pengene er offentlige midler, er årsaken til at det er problematisk at han har valgt en rådgiver basert på hvem er, fremfor hvor godt kvalifisert vedkommende er.

Når man sitter med muligheten til å ta penger ut av fellesskapets pot, følger det med et stort ansvar. Tilgangen er ikke gitt for å berike seg selv eller sine nærmeste, men til et spesifikt formål. Partistøtten er gitt for at partiet, eller i dette tilfellet Leirstein som uavhengig stortingsrepresentant, skal gjennomføre sine politiske forpliktelser. Når Leirstein da velger å ta snarveien med å ansette sin sønn så bruker han av fellesskapets goder til å berike sin familie. Det at det ikke nødvendigvis er et særlig stort beløp, endrer ikke det faktum at det bryter med prinsippet.

Leirstein sier i sitt intervju med Dagbladet at han forstår at folk ikke vil ødelegge karrieren sin med å jobbe for ham. Med det sikter han nok til at det neppe vil se bra ut på en cv at man har jobbet for en politiker som har skandaler i sin fortid, av den typen og det omfanget som Leirstein har. Dette er likevel en antagelse, og det kan jo være at han tar feil. Stillingen burde naturligvis ha vært konkurranseutsatt. Det kan godt være at Leirsteins sønn var den best kvalifiserte for akkurat denne oppgaven, eller at han var den eneste som var villig til å gjøre jobben. I mangel av en utlysning og ansettelsesprosess, blir han i stedet stående igjen som bare det nyeste eksempelet på nepotisme innen politikken.

Charlie Hedbo og blasfemifabrikken

I dag markerer 5 år siden satiremagasinet Charlie Hebdo ble angrepet og 12 mennesker ble drept. Magasinet har ikke vært redd for å bruke ytringsfriheten til det ytterste, deriblant det mange vil kalle blasfemi. Det var nettopp av denne årsak at to menn tok seg inn i deres lokaler, bevæpnet med maskingevær og skjøt ansatte mens de ropte Allah Akbar, Allah er stor.

Blasfemi, en betegnelse på gudsbespottelse, hentet fra det greske ordet for «å snakke stygt om». I mange land er det fortsatt en del av lovgivningen, selv om det gjerne har blitt en sovende lov i en del land. I Norge ble blasfemilovgivningen først fjernet i 2015. I andre land er imidlertid blasfemi straffbart, inkludert med dødsstraff. De to mennene tok i dette tilfellet saken i egne hender, og drepte 12 mennesker for å snakke stygt om deres gud.

Det er et sitat som tilskrives Voltaire; «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det«. Et sitat som inneholder to viktige elementer. Det ene er det som sitat mest blir brukt til å utheve, ytringsfriheten. Retten til å si det man mener, uten rettslige konsekvenser. Den andre litt mer skulte biten er hintet om en vilje til å høre på hva motparten har å si. Ikke bare å la vedkommende ytre seg, men å faktisk lytte. Å tåle at noen mener noe annet enn du selv mener. Ikke minst, å akseptere at det å mene noe annet, ikke nødvendigvis er galt.

Da de to mennene bestemte seg for å gå inn i Charlie Hedbos lokaler og drepe så mange de kunne, var det nettopp det motsatte som drev dem. At noen kunne kritisere det de trodde på, latterliggjøre det, var ille nok til at de måtte bøte med livet. Blasfemien måtte straffes med dødsdom. Og når franske myndigheter ikke var villig til å ha slike lover og dømme deretter, vel da måtte de ta både loven og straffeutøvelsen i egne hender. 12 mennesker måtte bøte med livet, fordi de turte å bidra til å kritisere en påstått profet.

Uenighet og debatt er selve næringskilden til progresjon. Det kommer neppe særlig mye ny tenkning dersom alle er enige og tilfreds. Saklig uenighet trenger ikke være en krig om hvem som har rett og galt, men kan heller være en mulighet for å finne en tredje og bedre løsning. Til å tenke nytt, fordi man finner felles grunn og jobber seg videre derfra. Det krever imidlertid en vilje til å høre på andre ideer enn sine egne, og prøve å finne noe positivt i dem. Prøve å forstå et annet synspunkt, og være villig til å skifte sitt eget. Å leve sammen i en verden full av ideer, krever at man også kan være villig til å leve med at andre bare enkelt og greit mener noe annet enn deg selv.

7. januar 2015 døde 12 mennesker fordi de var villig til å utfordre det de mente var dårlige ideer. Kritisere dem, latterliggjøre dem. Debatten ble forsøkt kvalt, med en handling av terror. Så må en nesten spørre seg om ikke det at de ble drept fordi de var villig til å kritisere en ide, en ideologi, en religion og visse oppfatninger av hva den betydde, er selve beviset på at de hadde rett …

Slår det amerikanske demokratiet sprekker?

President Trumps samtaler med den Ukrainske presidenten Zelenskyj har ført til at han som kun den tredje presidenten i amerikansk historie, stilles for riksrett. I skrivende stund forhandler lederne for huset og senatet om hvordan selve rettssaken skal foregå. Utfallet av saken ser likevel ut til å være avgjort før saken starter. Fra starten har det fremstått som at politisk tilhørighet er det som vil avgjøre saken, ikke en objektiv vurdering av skyld. Er denne saken et tegn på at demokratiet i USA begynner å slå virkelige sprekker?

Det gjøres stadig undersøkelser blant folket i USA, om de mener Trump burde fjernes fra stillingen eller ikke. Gjennomsnittet fra disse har vist en befolkning delt nesten på midten. Før Ukraina-saken var det et svakt flertall for at han måtte få sitte, etter saken har flertallet så vidt bevegd seg over til at han må fjernes fra stillingen. Også i befolkningen virker det altså som om det er stor sammenheng mellom politisk preferanse, og om man mener at Trump burde fjernes eller ikke. Politisk tilhørighet avgjør i større grad hva man mener, enn de fakta som legges frem om selve saken.

Moderne demokratier har maktfordelingsprinsippet som grunnlag for sin struktur. Det vil si at makten er fordelt mellom en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. I USA er kongressen (som består av huset og senatet) den lovgivende makt, presidenten med sin administrasjon er den utøvende, mens domstolene utgjør den dømmende makt. Tanken bak denne maktfordelingen er naturligvis at de skal oppveie og holde hverandre under kontroll.

Når huset nå har vedtatt riksrett mot presidenten, er det nettopp fordi det er deres oppgave å kontrollere om presidenten har misbrukt sin makt. Det startet med en undersøkelse av saken, før man stemte frem såkalt «articles of impeachment» i huset. Som neste ledd blir det senatets oppgave å fungere som domstol. En høyesterettsdommer hentes inn for å lede retten, mens senatorene i senatet fungerer som dommere. For å felle en dom trenger de et kvalifisert flertall, altså to tredjedeler av senatet må stemme for å fjerne presidenten for at dette skal skje.

For at demokratiet skal fungere, er man avhengig av at en så alvorlig prosess som dette, kun skjer når det er grunnlag for det. Presidenten er valgt etter demokratiske regler, og skal som utgangspunkt sitte sin periode. Samtidig vil det være behov for å ha en slik mulighet til å fjerne de som misbruker den tilliten de har fått. Demokratiet er altså avhengig av at en slik sak tas på alvor, og at dommen avgjøres av en mest mulig objektiv vurdering av sakens fakta. Dette innebærer at man må være villig til å dømme en av sine egne partifeller, dersom vedkommende har gjort noe galt. Er man ikke villig til å gjøre det, har man mistet hensikten med maktfordelingen, nemlig at man holder hverandre under kontroll.

Uansett om Trump er skyldig eller ikke, er dagens situasjon problematisk for et demokratisk samfunn. Dersom demokratene har kjørt hele denne saken uten noen reell grunn, vel da har man brukt partipolitiske motiver til å forsøke å fjerne en demokratisk valgt president. Og dersom de har god grunn til å kjøre saken, så velger republikanerne å la ham beholde makten på tross av at han har handlet på en slik måte at han bør bli fjernet. At enkeltindivider fra de to partiene kunne stemme forskjellig fra resten av senatet ville ikke vært særlig kontroversielt. Men at det er en så tydelig splittelse kun med basis i partitilhørighet, er helt klart problematisk.

Senator Lindsay Graham uttalte i et intervju at han ikke kom til å late som han ville være et upartisk jurymedlem. Dette viser at man ikke bare er delt langs partilinjene, men man uttaler direkte at man ikke har tenkt å ta stilling til sakens fakta. Dersom Trump er skyldig i det han er beskyldt for, vil det si at Graham sier rett ut at det er uten betydning. At han vil la ham misbruke den makten han har, uten konsekvens. Det er da demokratiet har sviktet. Det er da vi har mistet den sikringen som maktfordelingsprinsippet er ment å ha.

Saken er enda ikke sendt til senatet, så det gjenstår fortsatt å se både hvordan saken blir behandlet der og hvordan stemmegivningen til slutt ender opp. Signalene så langt burde være urovekkende for alle. For uansett om man tror at demokratene kjører på uten noe sak, eller republikanerne benekter klare fakta, så må man konkludere med at minst ett av de to partiene er villig til å ofre maktfordelingsprinsippet for denne presidenten. Da virker det betimelig å spørre seg, slår det amerikanske demokratiet sprekker?

Truer boikotten av Resett.no Norges ytringsfrihet?

Denne påsken har mange valgt å bruke sosiale medier til å gjøre firma oppmerksomme på at deres annonser vises på bloggen Resett.no. Blant disse var Venstres Sveinung Rotevatn, som valgte å legge ut en twittermelding der han varslet Forskerfabrikken og Agva Kraft om at deres annonser er å finne på Resett.no. I etterkant har saken endt opp som tema på Debatten på NRK. Det er flere problematiske sider ved saken, men truer boikotten ytringsfriheten slik enkelte nå hevder?

Hva er ytringsfrihet?

Rent juridisk er ytringsfriheten definert i § 100 av Grunnloven. Den slår fast at det skal være ytringsfrihet i Norge og at ingen skal holdes ansvarlig for å ha mottatt eller kommet med opplysninger, ideer eller budskap. Noen unntak er likevel gjort, f.eks. hatefulle ytringer og oppfordringer til straffbare handlinger.

Store norske leksikon beskriver ytringsfriheten som nødvendig for at mennesker skal kunne leve sammen og at den ligger til grunn for mellommenneskelig kommunikasjon. Vi har en frihet til å formidle våre ideer i ytringer og handlinger, og å motta andres ytringer. Denne friheten til å ytre meninger uten rettslige konsekvenser er et viktig grunnlag for et fritt demokrati der blant annet muligheten for å kritisere statsmakten er essensiell.

Konsekvenser av ytringer

Det at vi er fri til å ytre oss uten rettslige konsekvenser (da altså med nevnte unntak), betyr ikke at vi kan kreve at disse ytringene ikke får andre konsekvenser. Enhver ytring du måtte komme med har potensiale for en konsekvens. Konsekvensen vil avhenge både av budskapet i seg selv, og mottakeren. Ytringsfriheten sikrer deg mot reaksjoner fra myndigheter, ikke fra samfunnet som helhet eller fra enkeltindivider.

Hvilke konsekvenser en ytring kan ha, kan være vanskelig å forutse, og vanskelig å akseptere. Det som er ment som et kompliment kan bli tolket som å ha et ironisk eller bakenforliggende budskap og dermed tolkes negativt. Konsekvensen kan dermed bli at vedkommende som man ønsket å gi et kompliment til, føler seg støtt. Er man supporter av et idrettslag kan det å ytre dette få forskjellig respons basert både på hvor man er, og hvem man er med. Sittende midt i puben der erkerivalens fans holder til, vil potensielt kunne føre til at man blir kastet ut, eller verre. Sittende blant supportere av samme lag vil det kunne møtes med en positiv respons. Og sittende blant mennesker som er helt uten interesse for idretten kan det føre til at man blir sett på som annerledes på en negativ måte, og at man da blir sosialt utestengt.

Konsekvensene av en ytring kan altså være forskjellige basert på både hvor man er, hvem man er med og hvordan man ytrer seg. Noen konsekvenser er forutsigbare, andre kan overraske. Men enhver ytring har en risiko forbundet med seg. Like så er det ingen av disse konsekvensene som endrer på det faktum at man har rett til å ytre det man mener (igjen, med nevnte unntak), uten rettslige konsekvenser.

Boikott av Resett.no

Det Resett.no selv beskriver som en boikott startet med en twittermelding fra Klassekampenspaltist og psykolog, Karl Eldar Evang. Evang gjorde flere firma klar over at deres annonser var å finne på resett.no og at de dermed bidro indirekte til finansiering av nettstedet. Flere har hengt seg på i ettertid og da blant annet Sveinung Rotevatn.

Boikotten har fått klare konsekvenser for Resett.no. Flere aktører har fått sine annonser fjernet fra siden. Flere av disse opplever nå tilsvarende boikott fra resett.no sine lesere. Både i kommentarfeltet på Resett.no og på facebooksidene til flere av disse firmaene oppfordrer leserne til å boikotte de firmaene som har trukket sine annonser. En gjengående påstand er at firmaene ønsker å begrense ytringsfriheten, å angripe den, eller å hindre den helt.

På et innlegg på Jysk Norge sine facebooksider kan man f.eks. lese følgende kommentar:

«Nei, jeg handler IKKE med organisasjoner som lar seg presse politisk. NO MORE. Har hatt et godt kundeforhold til dere hittil, gode produkter, gode priser, hyggelige olk, men å angripe ytringsfrihet, det godtar jeg ikke av noen.»

Angriper ikke ytringsfriheten

Jysk har jo i denne saken på ingen måte angrepet ytringsfriheten. De har tvert imot benyttet seg av sin egen ytringsfrihet. Gjennom å trekke sine annonser fra Resett.no har de valgt å ytre at de ikke ønsker å økonomisk støtte deres virksomhet. Jysk har ikke engang angrepet ytringsmuligheten til Resett.no, eller ytret seg imot deres meninger, ideer og budskap. De har kun valgt å ytre gjennom handling, at de ikke ønsker å økonomisk støtte akkurat denne virksomheten. De har benyttet seg av den samme ytringsfriheten som Resett.no har.

At kunder nå velger å boikotte disse firmaene, er da naturligvis å benytte seg igjen av den samme ytringsfriheten.

Konsekvensen av Resett.no sine ytringer på deres blogg, fører til at firma velger å ikke reklamere der. Det at firma velger å ikke reklamere der, fører til at enkelt kunder velger å ikke handle der. Nettopp ytringsfriheten som alle disse nyter, lar dem ta disse valgene basert på hva de andre ytrer.

Ytringsfriheten trues ikke

Boikotten av Resett.no truer ikke ytringsfriheten. Den er et uttrykk for nettopp det at vi har ytringsfrihet. Meningsmangfold er bra, men det betyr ikke at det å holde en gitt mening ikke kan ha en konsekvens. Firma kan ikke pålegges å støtte visse meninger, det er da ytringsfriheten ville vært truet. På samme måte har potensielle kunder all rett til å velge hvem de vil handle hos basert på de ytringer som de gitte firma måtte komme med. Og meningsmangfoldet er heller ikke truet. Resett.no står fortsatt fritt til å ytre sine meninger fordi om gitte firma ikke ønsker å støtte dem økonomisk. Antibabbel.no har eksempelvis ingen økonomisk støtte og drives helt og fullt på frivillig basis.

Et sitat som ofte tilskrives Voltaire, men egentlig stammer fra Evely Beatrice Hall, kan være nyttig å huske i diskusjonen om hva ytringsfriheten egentlig handler om:

«I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it!»

PS: Bruk gjerne din ytringsfrihet i kommentarfeltet under.