Appell til følelser

Kortversjonen

Når man forsøker å vinne frem med å manipulere med følelser fremfor å argumentere da gjør man en appell til følelser.

I boken Rhetorica beskriver Aristoteles de tre retoriske kunstformene, inkludert Pathos, kunsten å appellere til personens følelser. Dette kan være et sterkt virkemiddel, og kan være helt sentralt når man skal overbevise noen om sitt syn. Det at noe vekker sterke følelser i en eller annen retning, sier imidlertid ikke nødvendigvis noe om hva som er riktig eller galt.

Spill på frykt

Et eksempel på appell til følelser er å spille på frykt. Det er kanskje mest kjent som noe politikere bruker for å overbevise om sitt ståsted (gjerne omtalt som skremselspropaganda), men brukes også i andre sammenhenger. Når en selger kommer på døren og vil ha deg til å vurdere å installere alarm i huset ditt, er det gjerne frykten for innbrudd de spiller på. Du vil neppe bli bombardert med statistikk om hvordan det å ha en alarm påvirker hvor ofte det skjer innbrudd, hvor ofte det blir oppklart osv. I stedet blir det snakket om å holde familien trygg. Frykten for hva som kan skje ved et innbrudd kan være et godt salgsargument, men er i seg selv altså kun en appell til følelser.

Bruk av positive følelser

Det er naturligvis ikke bare frykt og negative følelser man kan appellere til. På samme måte kan man forsøke å vinne frem med positive følelser. En politiker kan gjerne forsøke å rettferdiggjøre et tiltak med at man “i et minste gjør noe for denne uheldige gruppen”, selv om tiltaket i seg selv ikke har noe dokumentert effekt. Man spiller altså på den positive følelsen av empati for de man skal hjelpe, fremfor å se på om tiltaket faktisk er til hjelp. Begrepet “sende sand til Sahara” er en god måte å beskrive dette på. Den gode følelsen av å hjelpe, utveier det logiske argumentet om at det kanskje ikke er sand de trenger i en ørken.

Følelser er ikke nødvendigvis feil

Samtidig er det en grunn til at appellen til følelser dukker opp i Aristoteles beskrivelser av retorikken. Av og til er ikke kalde fakta nok til å overbevise. Følelser må vekkes for å få en reaksjon. Målet om å overbevise kan altså ende opp med å bli nådd på feil grunnlag, men med riktig resultat. Det at man appellerer til følelsene betyr altså ikke automatisk at det ståstedet man forfekter er feil.

Vi kan bryte det ned logisk:

A vet at B vil være bedre stilt dersom hen gjør handling X
B presenterer argument 1 “Fakta sier at du vil være bedre stilt ved å gjøre X”
B presenterer argument 2 “Gjør du ikke X, vil uønsket hendelse Y kunne inntreffe”
Selv om det ikke finnes noe fakta som understøtter at Y vil kunne inntreffe, blir B overbevist av argument 2.

Her har altså A brukt en appell til følelser til å hjelpe B til å bli bedre stilt. Resultatet er imidlertid oppnådd ved en appell til følelser fordi fakta i seg selv ikke var nok til å overbevise B.

Eksempel

A: Dere kan ikke legge ned grendaskolen, tenk på alle barna som trives så godt der!

Her er det ingen tvil om at A ønsker å bruke en appell til følelser for å vinne frem. Ved å legge det frem på denne måten tilsier det å legge ned grendaskolen automatisk at man ikke bryr seg om barna. En negativ assosiasjon som man helt klart vil unngå. Det sier imiderltid ingenting om det er rett eller galt å legge ned grendaskolen. Det kan være barna vil trives bedre på den nye skolen. Det kan være at de trives ca det samme, men pengene spart gir dem et bedre opplæringstilbud osv. Samtidig kan det også være at det blir så stor belastning med tanke på ekstra reising at ønsket løsning er rett, selv om argumentet er en klar appell til følelser.