Appell til følelser

Luke 3

En appell til følelser skjer når man forsøker å vinne frem for sitt ståsted ved å spille på motpartens empati, frykt, skyld eller andre følelser, fremfor å argumentere saklig for sitt ståsted.

I boken Rhetorica beskriver Aristoteles de tre retoriske kunstformene, inkludert Pathos, kunsten å appellere til personens følelser. Dette kan være et sterkt virkemiddel, og kan være helt sentralt når man skal overbevise noen om sitt syn. Samtidig er det en tankefeil all den tid den gjerne søker å overbevise til et ståsted uten andre gode argumenter enn nettopp følelsene.

Spill på frykt

Å spille på frykt er et vanlig grep. Fra alarmselskapet som ønsker å selge deg et alarmsystem med frykten av innbrudd, til verdensledere som skaper et «oss-mot-dem» for å vinne stemmer og rettferdiggjøre politiske grep. Det kan være enklere for alarmselskapet å selge inn sitt produkt ved å spille på kundens frykt for innbrudd, enn å legge frem tall på hvor ofte de rykker ut, hva de faktisk forhindrer eller oppklarer av innbrudd osv. Frykten blir et bedre salgsargument enn fakta, der en vurdering av risikoen kanskje tilsier at prisen er for høy i forhold til potensiell besparelse. På samme måte kan det være enklere å spille på frykten for den ukjente trussel enn å skulle dokumentere en faktisk trussel, når viktige politiske avgjørelser skal tas.

Følelser er ikke nødvendigvis feil

Samtidig er det en grunn til at appellen til følelser dukker opp i Aristoteles beskrivelser av retorikken. Det kan være slik at fakta avvises og følelser er nødvendige for å overtale. Dersom den man skal overtale ikke er åpen til å tro på de fakta man presenterer, kan en appell til følelser vise seg å være langt mer effektiv. Målet om å overbevise kan altså ende opp med å bli nådd på feil grunnlag, men med riktig resultat. Det at man appellerer til følelsene betyr altså ikke automatisk at det ståstedet man forfekter er feil, kun at argumentet i seg selv ikke nødvendigvis holder vann.

Eksempel

A: Det må finnes objektiv moral, ellers ville vi ikke kunne fastslå at det er feil å torturere små barn.

Her må man bryte ned utsagnet for å tydeliggjøre hva det egentlig består av.
Påstand: Det finnes objektiv moral
Bevis: Ellers ville vi ikke kunne fastslå at det er feil å torturere små barn.

I utsagnet presenteres det altså ingen objektive bevis for at påstanden stemmer. I stedet presenteres mottakeren med et følelsesmessig dilemma. Dersom mottakeren fornekter påstanden om objektiv moral, må han/hun samtidig akseptere at det er en åpning for at det kan være riktig å torturere små barn. Dette spiller altså på følelsene til mottakeren, der man antar at enhver mottaker vil anse det som galt å torturere små barn.  Fremfor å bevise påstanden, spiller man altså på mottakerens følelser for å få aksept for påstanden.

Likte du det du leste? Del gjerne: