Det er på tide å stå sammen, med litt avstand

Koronaviruset. Covid19. SARS CoV-2. Vi blir ikke engang enige om hva vi burde kalle det. Heller ikke om hvor farlig dette er. Om regjeringen handlet for mye, for lite, for raskt, for tregt. Vi påfører hamstreskam, og legger ut memes om hvordan de som hamstrer må huske å kjøpe nok kondomer. Idioter har vi nemlig nok av. Noen var satt i karantene og dro ut på treningsstudio. Andre holder seg på hytta selv om myndighetene ber dem om å la være. Og sist nå kom altså brannfakkelen fra forsker Gunhild Alvik Nyborg om hvor alvorlig dette viruset altså er. Det er nok av tema å være splittet over.

Selvfølgelig er det problematisk at mange dro ut og hamstret gjær og mel og hva det nå var av hermetikk de manglet. Men dette var ikke nødvendigvis et uttrykk for egoisme eller ren idioti. Det var nok like mye panikk. Det skjer noe med oss mennesker når vi innser at vi er i en truet situasjon. Fight-or-flight er vi kjent med, kanskje ikke like kjent med at de som velger flight, gjerne tømmer butikken på veien. Men heldigvis hadde butikkene mer varer på vei. Og nå som panikken har lagt seg, vil nok folk handle litt mer som vanlig igjen. Det var veldig upraktisk der og da, spesielt for de som hadde jobbet som helter på sykehus og lignende, men man tilpasser seg.

Det er noe veldig uoversiktlig over hele situasjonen. Hva er egentlig dette viruset, og hva gjør det med oss. På den ene siden skal man slappe av fordi det vil gi de fleste bare milde symptomer. På den andre siden, tar den liv etter liv og vi sliter med å bremse den nok til at helsevesenet ikke blir satt i den umulige situasjonen at de må velge hvem som får leve og ikke. Ekspertene krangler om akkurat hvor alvorlig det er, og mens Norge har stengt ned noe, har Sverige bestemt å holde skolene og barnehagene åpen. Så hva er riktig der da? Er det Norge som ofrer bedrifter unødig, eller er det Svenskene som leker med liv? Og er det Nyborg som har rett, eller kritikerne hennes? Det er rett og slett umulig for Kari og Ola Nordmann å virkelig forstå hva det er vi er midt oppe i.

Debatten har fått massiv kritikk i etterkant av sin sending med Nyborg. Både for potensielt å skremme folk unødig, men også for å gi Nyborgs kritikere for lite tid til å komme med tilsvar. Kanskje er det rett å kritisere det, men hva om Nyborg har rett? Hva om vi har tatt for få grep? Den debatten er nyttig å ta, og da trenger vi motsvar. Vi trenger at de som virkelig kan dette, kan komme med sine innspill og forhåpentlig sammen skape en debatt som gir oss gode svar. Selv eksperter har blindsoner, samtidig som en må ta høyde for at noen forskere vil være veldig forsiktige med å konkludere noe ut ifra sine funn, andre er nok mer frempå. Begge deler har sine fordeler og ulemper. Vi trenger disse forskjellene. Og vi trenger debatten om viruset og hva vi skal gjøre med det, ikke en debatt om Debatten.

Heldigvis kan man se mange gode tiltak rundt om i både Norge og andre land. Folk som lager facebook-grupper for å hjelpe andre med å handle varer og lignende. Firma som gjør sine tjenester mer tilgjengelig uten betaling, i en periode der folk trenger innspill for å unngå brakkesyken. Det skjer mye positivt, men samtidig er det altså mye splittelse.

Vi mennesker er ikke så rasjonelle som vi kanskje liker å tro at vi er. Vi liker å lete etter bekreftelse på at ting er slik vi tror, fremfor opplysninger som tilsier at vi har tatt feil. De fleste har også veldig lett for å gjøre seg opp en mening basert på alt for lite kunnskap. Tror man at det er hysteri rundt Koronaviruset, vil man neppe være særlig imponert over Nyborg og hennes innspill. Er man imidlertid i motsatt ende av skalaen, er Nyborgs innspill akkurat den bekreftelsen man ønsker seg. Og da er det lett å stå der på hver sin side og kaste bomber over til motparten. Dere er hysteriske. Nei, dere skjønner ikke alvoret.

Det kan være at Nyborg har rett, at hennes kritikere har rett, eller at noen andre har rett. Uansett kan det ikke være noen tvil om at dette er noe som påvirker oss alle. Enten det er fordi viruset vil ta liv av folk vi er glade i, eller fordi vi får vår frihet innskrenket unødig. Det er ingen situasjon der ingen påvirkes. Og hvem som hadde rett, vet man ofte først i etterkant. Det er utrolig hvor lett avgjørelser er å ta, når man vet konsekvensene av det man velger. Det er ikke like lett å ta rett valg når man står midt oppe i situasjonen.

Når det en gang er slik, er det ikke på tide å finne flere måter å jobbe sammen på? Prøve å forstå hverandre, og akseptere at vi reagerer ulikt? At vi forstår ting ulikt? Noen får panikk og sitter nå med mer dopapir enn de mest ivrige dugnadsarbeiderne. Andre tar rolige avbalanserte grep for å forsøke å bidra til å bremse smitten. Og noen igjen ser ikke noe alvor i denne situasjonen, det er jo bare en vanlig influensa. Folk reagerer på forskjellige måter, uten at det nødvendigvis sier noe om moral eller dømmekraft. Alle disse, er jo likevel tjent med at man finner de beste mulige svar. På hva dette er, hva vi bør gjøre med det, og hvordan vi gjør det. Vi kan godt bruke tiden vår på å spre alt fra hamstreskam til hytteskam. Eller vi kan starte aksjoner for å få dra å hytten i påsken. Uansett hvor vi er oppi dette, løser det ingen problemer å forskanse seg og legge motparten for hat. Hva om vi heller prøver å forstå de som velger forskjellig fra oss, og ser om vi har noe å lære av dem? Hva om vi prøver å finne felles grunn? Kunne vi rett og slett velge å stå sammen i denne prøvelsen? Riktignok med et par meters avstand …

Kjære ytringsfrihetskommisjonen

Dere ble presentert av kulturminister Abid Raja fredag den 14.02, og har allerede møtt en del kritikk på hvordan dere som gruppe er satt sammen. Hvem som er der, og hvem/hva som mangler. Det skulle vel mye til for at ingen skulle være skeptisk til dere, uansett hvem som hadde sittet der. Og det er vel litt av grunnen til at den jobben dere nå skal i gang med, er så utrolig viktig. Så her kommer en liten bønn fra en blogger som ønsker seg mer debatt, og mindre støy.

Jeg har tittet litt på mandatet dere har fått. Det er ikke det tydeligste mandatet, men noen ting er klare. Det første er at dette ikke handler bare om det juridiske begrepet ytringsfrihet. Det handler ikke bare om å vurdere hva som skal være straffbart ved lov og hva som ikke skal være det. Det handler også om å finne tiltak for å sikre at flere kan og vil delta i samfunnsdebatten. Hvordan vi skal få et bedre ytringsklima. Selvfølgelig kunne man i teorien ha brukt lovverk til å straffe hardt enhver som plager en annen som ytrer seg. Her er det imidlertid stor fare for å møte seg selv i døren, ved å prøve å begrense den ytringsfriheten man er satt til å bedre. Flere forbud og mere straff, er neppe veien å gå.

Den juridiske ytringsfriheten

I Grunnloven heter det i § 100 at «ytringsfridom skal det vere». Tanken er at et demokrati er avhengig av at borgerne har mulighet til å ytre seg uten frykt for straff. En autoritær stat som begrenser kritikk, er altså ikke noe fullverdig demokrati. Likevel finner vi i straffeloven noen begrensninger. Oppfordringer til kriminelle handlinger, samt hatefulle ytringer er de mest kjente. Blasfemiparagrafen er vi heldigvis kvitt.

At det er straffbart å oppfordre til kriminelle handlinger er nok lett å forstå. Det er bare å lage seg et tenkt eksempel. En slags mafiaboss, som aldri selv utfører noen kriminelle handlinger, men gir klare ordrer om å bryte seg inn en plass, og stjele noe fra en annen. Dersom vedkommende skulle kunne bygge seg et slags imperium på slike handlinger og hevde retten til det gjennom ytringsfriheten, ville nok mange føle at det ikke var det ytringsfriheten dreide seg om. Det er i realiteten ikke ytringen i seg selv som er problemet, men heller det ønskede resultatet. Uansett om det er snakk om relativt små ting som et innbrudd, eller alvorlige eksempler som mord.

På samme måte er det lett å forsvare at hatefulle ytringer er ulovlige. De som rammes av disse ytringene opplever å miste en del av sin frihet, friheten til å leve i fred og ro. Ytringene kan ende opp med å begrense andres villighet til å ytre seg, ved at det ligger en trussel om hets og hatefulle meldinger dersom man ytrer seg om gitte tema, eller gitte standpunkt. Så igjen er det ikke den hatefulle ytringene i seg selv som er problemet, men igjen det ønskede resultatet. Å gjøre livet til den man ytrer seg til, mindre fritt.

Det ligger en rød tråden her. Et behov for å beskytte individet.
– Ytringsfriheten, beskytter individets rett til å delta i demokratiet
– Forbudet mot oppfordring til kriminelle handlinger, beskytter individet mot konsekvensen av disse kriminelle handlingene
– Forbudet mot hatefulle ytringer, beskytter individet mot hets, hat og trakassering
Målet er altså å sikre at så mange som mulig både kan, tørr og makter å delta i samfunnsdebatten. Nettopp for å sikre at alle kan delta i det demokratiet som er Norge.

Slik er det også lett å forstå hvorfor blasfemiparagrafen ikke passet inn. Religion var neppe parten som trengte beskyttelse fra enkeltindividet. Her var det en reell begrensning i hva man kunne kritisere, uten at maktforholdet mellom partene tilsa behov for en slik begrensning. Mens den religiøse organisasjonen og religionen i seg selv må tåle kritikk, vil forbudet mot hatefulle ytringer beskyttet enkeltindividet mot hets, hat og trakassering med basis i vedkommendes religion.

Så når dere nå tar fatt på deres arbeid med loven, hold gjerne på denne røde tråden. Vern individet. Vern muligheten hver enkelt burde ha til å delta i demokratiet. Og pass på at det ikke går på bekostning av muligheten til saklig kritikk..

Muligheten til å ytre seg

Den andre halvdelen av dette arbeidet, er å se hvordan man kan bidra til et bedre ytringsklima. Til at mennesker både ønsker, tørr og makter å delta i den offentlige debatten. Uansett hva tema måtte være. Dette blir nok også den vanskeligste delen av mandatet. For hvordan bidrar man til dette utover å lage lovverk og true med straff? Hvordan skal man sørge for at flere tørr å delta i debatten?

Den digitale tidsalder har gitt oss adgang til langt mer informasjon, og lettere adgang til å ytre det vi ønsker. Det er enkelt å sette seg ned, skrive det man tenker og spre det ut gjennom sosiale medier. Uansett om man bare digger Bodø/Glimt eller om man hater bomringen, så finnes det en mulighet for å spre dette budskapet ut til folk. Ulempen er naturligvis at dette også åpner for å spre hat. Det gjør det lettere å mobbe, trakassere, komme med trusler og hva det måtte være av negative ytringer. Og her er det store problemet. Det å uttale seg offentlig kan ha en høy pris. For noen stopper det ytringen fra å finne sted, hos andre er konsekvensene av ytringene til slutt ikke til å holde ut og de velger i ytterste fall å forlate oss alt for tidlig.

Men hvordan skal en ytringsfrihetskommisjon løse denne delen av mandatet? Hvordan skal dere bidra til å «… fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet …»? Hvordan skal dere finne «… tiltak for å sikre borgerne trygge rammer og infrastruktur for utøvelse av ytringsfriheten …»? Finnes det egentlig enkle løsninger på dette, som skal forhindre at det å ytre seg offentlig oppleves som skummelt, eller til og med får konsekvenser? Det nevnes muligheten for anonymitet. Vil ikke en anonym person som leser kommentarene på sine innlegg, potensielt bli like redd for å ytre seg som en som opptrer med fullt navn? Kanskje er det til og med enklere å angripe en anonym profil, enn et ansikt og et navn? Og vanskeligere å spore opp de som bryter loven gjennom ytringer skjult bak en anonymitet?

Å forsøke å gjøre noe med utsagnene som forhindrer andre i å ta del i den offentlige debatten, er nok å behandle symptomet fremfor sykdommen. Skal man greie å gjøre noe med ytringsklimaet vi nå har, er det neppe noen tekniske løsninger eller trusler om straff som vil gi de store endringene vi trenger. Det vil alltids finnes nye kanaler og muligheter for å ytre sitt hat. Det er nok heller hatet i seg selv om må bekjempes. Splittelsen vi ser rundt de store temaene. Splittelsen som gjør at diskusjonen ikke går på tema og et ønske om å finne løsninger, finne middelveier som kan fungere for alle parter. I stedet handler diskusjonen om hvem og hvordan motparten er. Det hagler med personangrep og generaliseringer om motparten. Det er langt lengre mellom saklige innlegg med forslag til løsninger.

Det er nok ingen komité som vil kunne fjerne alt hatet man ser rundt, splittelsen som gir oss-mot-dem på stadig flere tema. Til det må hele måten vi debatterer endre seg. Det krever tiltak som handler om endring av holdninger og kanskje bør det starte med politikerne våre. Kanskje bør det starte med de som har gitt dere oppdraget, uavhengig av hvilken del av politikken de tilhører. Dersom de kunne legge bort sine stråmenn, sine personangrep og andre tankefeil, og heller fokusere på å debattere tema med et reelt ønske om å finne de beste løsninger for oss borgere. Å vise vei, ikke med å slenge dritt om politiske rivaler, men heller konkurrere om å ha de beste ideene selv. Kanskje det da kunne være håp for at andre i den offentlige debatten fulgte etter? Kanskje trenger vi at politikerne legger bort behovet for å trykke motparter ned, og finner frem ønsket om å fortelle hvorfor de har den beste ideen.

Så kjære ytringsfrihetskommisjon. Lykke til med deres arbeid. Jeg håper dere kan benytte denne anledningen til å gjøre en forskjell for den norske samfunnsdebatten. Se naturligvis på alle mulige midler, muligheter og løsninger innenfor deres mandat. Men når dere gjør denne jobben, kan dere ikke ta en titt på hvordan våre politikere påvirker den samme debatten? Og kanskje foreslå som en del av løsningen, at de går foran som et godt eksempel? Vi har kanskje ikke nådd nivået til USA der presidentens eksempler på negative uttalelser om folk er for mange til å nevne. Kanskje kan vi likevel prøve å bevege oss i motsatt retning.

Kanskje kan rett og slett de som ønsker en bedre og mer inklusiv samfunnsdebatt, selv ta det første steget?

Med vennlig hilsen

Hans-Christian Ristad
En som ytrer seg, på Antibabbel.no